Human-Etisk Forbund (HEF) har fra stiftelsen i 1956 vært tilhengere av at unge mennesker skal lære om religion og livssyn. HEF var den første organisasjonen i Norge som begynte å undervise om verdensreligionene i Borgerlig konfirmasjon (nå Humanistisk konfirmasjon), og som pådriver for det gamle livssynsfaget (som opphørte i 1997) var organisasjonen en viktig bidragsyter for å fremme religonskunnskap og livssynskunnskap.

Menneskerettslige krav
Det synes å være bred enighet i Norge om at barn og unge skal lære om religioner og livssyn i skolen. Men på hvilken måte, og i hvilket omfang, er det mer strid om. HEF mener at de menneskerettslige normene objektiv, kritisk og pluralistisk må legges til grunn for obligatorisk undervisning om religion og livssyn. Det innebærer blant annet at undervisningen skal være saklig og upartisk, og den skal ikke være egnet til å påvirke elevene til en bestemt tro.

Menneskerettighetene om religionsfrihet bygger på at livssyn er et privat anliggende, og at offentlige institusjoner som skolen ikke skal fremme eller representere noe livssyn. Idealet er at disse institusjonene så langt som mulig er uavhengige i forhold til religion. Det er viktig for HEF fordi vi ønsker en inkluderende skole der ingen elever føler seg utenfor på grunn av foreldrenes livssynsmessige tilknytning.

Religion som praksis
Noen religiøse mennesker mener at de menneskerettslige normene objektiv, kritisk og pluralistisk er tilnærmet umulig å praktisere i forhold til religionsundervisning. De fremhever gjerne at religion i stor grad er praksis, og at mange aspekter ved religionene bare kan forstås ved å ta del i de ulike praksisene. Skal barn lære om religion, må de oppleve og delta med alle sanser. Det er mange problemer med denne måten å tenke på i forhold til læring i skolen. Hva da med undervisning i nazisme, fascisme, sosialisme og lignende ideologier? For ikke å snakke om seksualundervisningen..

Opplevelse, erfaring og gjentakelse er riktignok viktig i all læring. Men når det kommer til religion og livssyn må lærere vise varsomhet. Skolen har ikke mandat til å ta over foreldrenes ansvar for den livssynsmessige oppdragelsen, og skolen har ansvar for å ivareta det enkelte barns integritet. Daglig avsynging av religiøse sanger, eller fremføring av bordbønner, er ikke nødvendig for å hjelpe barna til å forstå religion. Det er en form for oppdragelse og påvirkning mange familier vil takke nei til.

Derimot er det for eksempel naturlig å vise frem for barna eksempler på ulike former for religiøse aktiviteter, og å snakke om hvilken funksjon disse har for de som tror.  Forutsetningen er imidlertid at lærere og elever inntar det som i religionspedagogikken ofte omtales som et utenfraperspektiv. Man er på utsiden og tittet inn, og prøver å forstå hvordan ting henger sammen. Uten selv å være deltaker.  

Religion som kultur(arv)
I Norge er det mange som fremhever  kristendommens betydning for å forstå vår egen kultur. De viser gjerne til denne religionens historiske og kulturelle betydning for å forstå oss selv og den verden vi lever i.  Dette er noe humanister kan være enig i, og det er ett av mange argumenter for at kunnskaper om kristendommen må ha en sentral plass i et livssynsfag i skolen.  Feilslutningen oppstår som regel når dette argumentet brukes for å legitimere innslag av forkynnelse og religiøse aktiviteter som skolegudstjeneste, og når kristendommen påstås å være det limet som binder samfunnet vårt sammen.  Som livssynsorganisasjon kan ikke HEF akseptere at religion på denne måten reduseres til et felles kulturelt fenomen som binder alle borgere sammen, uavhengig av enkeltmenneskenes private livssyn.  Fellesverdiene skolen bygger på er allmenne og overskrider de fleste livssyn, og de er forankret i menneskerettighetene. Det er her et eventuelt samfunnslim må hentes.

RLE faget
Fra 1. august 2008 ble læreplanen i faget religion, livssyn og etikk (RLE) innført. RLE erstattet faget Kristendoms-, religions- og livssynskunnskap (KRL) fra 1997.

En viktig årsak til at KRL ble erstattet av RLE var en dom i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) den 10. januar 2006. Dommen fastslo at KRL-faget, slik det var etter ordningen fra 1997, ikke i tilstrekkelig grad tok hensyn til foreldrenes religiøse og filosofiske overbevisning. Norge hadde dermed krenket den Europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK), første tilleggsprotokoll art. 2.

EMD fant at det var kvalitative forskjeller i undervisningen i kristendom i forhold til de andre delene av faget, og mente derfor at det er uklart hvordan ett av fagets formål: Å fremme forståelse, respekt og dialog, kunne nås. På denne bakgrunn konkluderer domstolen med at kristendomselementene i faget var i strid med EMK. Flere av formuleringene som dommen kritiserte i den tidligere lovbestemmelsen, var ikke endret siden 1997.

Dommen har som forutsetning at obligatorisk undervisning om religioner og livssyn skal tilstrebe å være objektiv, kritisk og pluralistisk. Det innebærer blant annet at den skal være saklig og upartisk. Undervisningen skal ikke være egnet til å påvirke elevene til en bestemt tro. Dette anses som de menneskerettslige føringene for obligatorisk undervisning i religion og livssyn.

Hele EMD-dommen (Word)

Læreplanen er endret i samsvar med lovendringen. Dette gjelder i hovedsak formålet med faget, og det er foretatt mindre endringer i kompetansemålene (som fastslår hva elevene skal lære). Kristendomskunnskap har fortsatt den største andelen av lærestoffet. Samtidig skal ikke kristendomskunnskap ha et så stort omfang at det av den grunn blir kvalitative forskjeller, noe EMD i dommen kritiserer læreplanen fra 1997 for.

RLE beskrives nå som "et ordinært skolefag". Derfor fremheves det at undervisningen skal være objektiv, kritisk og pluralistisk. Det er de menneskerettslige normene for obligatorisk religionsundervisning. Følgelig er det heller ikke tillatt med forkynnelse eller religionsutøvelse i faget. 

RLE står med dagens formålsbeskrivelse tydeligere frem som et kunnskapsfag om religion, livssyn, etikk og filosofi. Faget skal være en møteplass for elever med ulik bakgrunn, der alle skal bli møtt med respekt. Undervisningen skal stimulere til allsidig dannelse og gi rom for undring og refleksjon. Dette er gode formål som HEF stiller seg bak. Samtidig er det  fortsatt avstand mellom idealer og virkelighet. Noen av problemene skyldes at læreplanen i sin konkrete utforming (kompetansemålene) ikke godt nok følger opp de gode intensjonene i formålet. Andre problemer skyldes at enkelte lærere fortsetter å undervise som om det ikke er kommet en ny læreplan, og mange skoler bruker lærebøker som er laget til det tidligere KRL faget.