Forbundet ble stiftet i 1956 i Oslo. Initiativtaker var Kristian Horn (bildet), som var styrets leder de første 20 år. Han utformet forbundets idégrunnlag og utviklet kontakten med International Humanist and Ethical Union (IHEU). Fra 1966 ble det opprettet lokalavdelinger rundt i landet. Landsmøtet, som er forbundets øverste myndighet, dannet i 1980 opptakten til en landsomfattende, representativ oppbygning av forbundet, med fylkeslag og lokallag under styring av et hovedstyre.
Forbundet har rundt 78 000 (2011) medlemmer. Human-Etisk Forbund er pr i dag den største livssynsorganisasjon i Norge, utenom Den norske kirken.
Gjennom 50 år har forbundet vært en tydelig stemme i norsk samfunnsdebatt. Det har utrettelig kjempet for å skille stat og kirke, mot kristne formålsparagrafer i barnehage og skole, for livssynsfrihet, menneskerettigheter og kvinners og minoriteters rettigheter.
HEF 50 år: Fra studiesirkel til folkebevegelse
Av Even Gran for Fri tanke nr. 1/2006
I 1956 spådde den unge konservative studenten Lars Roar Langslet at den «kristne humanismen» ville leve lenge etter at Human-Etisk Forbund hadde blitt stedt til hvile. 50 år senere er medlemstallet snart oppe i 70.000.
Trenger vi kristendommen for å vite hvordan vi skal oppføre oss? Selvsagt ikke, var svaret fra Kristian Horn, Human-Etisk Forbunds grunnlegger. Flankert av personer som Gabriel Langfeldt og Johan Hovstad argumenterte han for at en human etikk både var mulig og ønskelig. Human-etikken skulle bygges på fornuft, rasjonalitet og menneskelige behov i dette livet. Ikke ut fra forestillinger om guder eller et liv etter døden.
Kristenfolket fnyste. Her ble en viktig eksistensberettigelse forsøkt tatt fra dem, nemlig retten til alene å definere en etikk som skulle gjelde for alle mennesker. Teolog Per Lønning hevdet at det ikke er mulig å bygge en etikk på vitenskap fordi vitenskapen er deskriptiv. Den sier ikke noe om hvordan ting bør være.
Gabriel Langfeldt svarte, i en av de mange debattene om dette rundt 1956, at et begrep som arvesynd viser at kristendommen har et negativt menneskesyn. Han framhevet heller menneskets egne evne til å gjøre det gode. For å oppnå dette er det ingen forutsetning at man underkaster seg en autoritær moral gitt av en høyere makt, poengterte han. En slik «transcendental forbindelse» kan tvert imot virke destruktivt, mente Langfeldt.
I samme ordskifte var det en ung student, Lars Roar Langslet, som framsa et selvsikkert profeti om hvordan det ville gå med det nye forbundet: «den kristne humanisme vil leve lenge etter at Human-Etisk Forbund er stedt til hvile - med eller uten pastoral medvirkning!»
50 år senere kan vi slå fast at Langslet ikke har fått rett så langt.
Human-etikk eller humanisme?
Stiftelsesmøtet til HEF ble holdt mandag 9. april 1956. «Stor oppslutning om Human-Etisk Forbund i Norge» var Dagbladets overskrift dagen etter. Et annet sted i referatet kunne avisa slå fast at det «ikke var en eneste sitteplass å oppdrive i salen».
Den store saken på stiftelsesmøtet den 9. april var hva forbundet skulle hete. Skulle man velge et navn med begrepet «humanistisk», eller var det best med «human-etikk»? Kristian Horn argumenterte for at «human-etikk» var det mest presise. Enhver human-etiker er en humanist, men ikke alle humanister er human-etikere, mente han. I tillegg var han redd for sammenblanding med de humanistiske fagene på universitetene. Humanisme som begrep var også «bevisst og planmessig» blitt tatt i bruk av «organiserte religiøse retninger», hevdet Horn, og mente at også dette bidro ytterligere til begrepets flertydighet. Horn gikk av med seieren. Navnet ble «Human-Etisk Forbund», og Kristian Horn ble valgt til forbundets første leder.
Stiftelsesmøtet ble imidlertid ingen flying start for HEF. Da den innledende stormen hadde stilnet, ble det rolig i mange år.
Trange tider på 60-tallet
Gjennom hele 60-tallet var HEF en marginal bevegelse. Ved utgangen av stiftelsesåret hadde forbundet ca. 400 medlemmer. I 1970, 14 år senere, hadde ikke medlemstallet kommet opp i mer enn 1000. Det vil si en økning på 600 medlemmer i løpet av 14 år.
En kort kommentar på dagsorden foran et styremøte våren 1966 er typisk for stemningen på denne tiden. Det var klart behov for nytt kontorutstyr. Det ble framsatt en ønskeliste: a) ny skrivemaskin, b) ny bokhylle, c) ny stensilmaskin d) tørrkopieringsmaskin. På innkallingen til møtet stod det at man kunne ha et reelt håp om ny skrivemaskin. De tre andre ønskene ble betraktet som «utopia».
Det som holdt forbundet oppe i disse årene, var de årlige seremoniene med Borgerlig konfirmasjon. Denne seremonien startet opp i 1951 - fem år før HEF ble stiftet. Også her var Kristian Horn hovedpersonen, eller snarere hans datter Kari Horn. Da hun ble født lovte nemlig faren at «hvis det ikke er noen borgerlig konfirmasjon når Kari er 14 år, ja, så skal jeg lage den!» Og slik ble det.
I tillegg til formann Kristian Horn og hans kone Ester Horn, må også Solveig Bonde Ormestad nevnes fra denne perioden. Det var disse tre som holdt forbundets virksomhet i gang gjennom store deler av 60-tallet. Til tross for de trange tidene greide imidlertid HEF i 1962 å være vertskap for verdenskongressen til IHEU - Den internasjonale humanistunionen. Arrangementet ble en stor suksess.
Levi Fragell tar over
1970 skulle vise seg å bli et vannskille i HEFs historie. Da møtte formann Kristian Horn for første gang sin etterfølger: Levi Fragell.
Helt uavhengig av HEF hadde Fragell og noen studievenner i Trondheim satt i gang en aksjon for å få folk til å melde seg ut av statskirken. Dette var uvante toner for HEF. Debattene på 50-tallet hadde foregått i meget dannede former, i en tro på at fornuften og den rasjonelle tanke ville vinne fram hvis bare argumentene var gode nok. Aksjonisme ble sett på som udannet.
70-tallets ungdomsopprør gjorde en slutt på dette. Kristian Horn og de andre representantene for det «gamle HEF» brukte en tid på å venne seg til Fragell og den nye aksjonsformen. Fragell var på sin side ivrig etter å knytte seg til HEF. Det var likevel en åpenbar skepsis blant «de gamle». Kristian Horn var også fiendtlig innstilt til marxist-leninismen og hippiebevegelsen. Framferden brøt med Horns borgerlig idealer om respektabilitet og representativitet. Dette kom spesielt til syne i følgende; Verken Kristian Horn eller noen av de andre HEF-pionerene ville i 1970 skrive under på Levi Fragells «Aksjon ut av statskirken».
Til tross for dette skulle man tro at medlemsveksten i HEF ville skyte fart på 70-tallet. 68-generasjonen delte jo i store trekk HEFs livssyn. Slik ble det ikke. Fra 1970 til 1977 økte medlemstallet med beskjedne 1000, og endte opp på rundt 2000 medlemmer i 1977. HEF var også i denne perioden en marginal organisasjon. Forbundet klarte ikke å høste fruktene av den radikale bølgen.
Det endelige vendepunktet kom i 1976. Da overlot Kristian Horn ledervervet til Levi Fragell, som over lang tid hadde jobbet seg inn i organisasjonen. Etter hvert hadde han også vunnet Kristian Horns tillit. Dermed var bordet dekket for den nye generasjonen. Fragell gikk straks i gang med en omfattende verveaksjon. Den ga raskt resultater og HEF gikk inn i en gullalder.
Vekst og ideologisk kamp
I perioden fra 1977 og fram til våren 1981 ble medlemstallet femdoblet. Pilene fortsatte å peke oppover. Rekordåret så langt er 1983. Dette året alene økte medlemstallet med 7000. Ved 30-årsjubileet i 1986 passerte medlemstallet 30 000. Ved utgangen av 1991 var tallet kommet opp i 45 000.
Gjennom hele 80-tallet bød naturlig nok veksten på utfordringer for HEF. Medlemsøkningen ga økte inntekter, ikke minst på grunn av Norges unike støtteordning for tros- og livvsynssamfunn. Inntektsøkningen ga rom for en rekke ansettelser og økende profesjonalisering av organisasjonen. Seremonifeltet ble utvidet, med Borgerlig gravferd fra 1980 og Borgerlig navnefest fra 1988.
Men veksten åpnet også rom for ideologiske spenninger. I 1984 svarte 42 prosent av HEFs medlemmer at de stemte SV, mens 10 prosent foretrakk RV. Denne lite representative fordelingen ga seg utslag i en kamp om hva HEF skulle mene. Mange medlemmer med tilhørighet på venstresida ønsket at HEF skulle engasjere seg mot atomvåpen, NATO, EF/EU og andre politiske saker som ikke strengt tatt tilhørte livssynsområdet, og som var politisk omstridt. Dette fikk liten grad av gjennomslag. Flertallet stadfestet at HEF burde konsentrere seg om saker som berørte livssynsområdet og forbundets grunnprinsipper.
På 80-tallet ble også kampen om humanismebegrepet innledet. Som nevnt mente Kristian Horn tretti år tidligere at dette begrepet var for flertydig, og at «human-etikk» var mer presist. Nå ønsket imidlertid forbundet å ta eierskap til humanismebegrepet, og definere dette som et rent sekulært livssyn. I denne sammenhengen var det viktig å angripe den såkalte «kristen-humanismen». Kjernen i HEFs argument var, og er, at kristendom og humanisme er uforenelig fordi humanismen setter mennesket i sentrum, mens kristendommen setter Gud i sentrum. Humanisme handler om mer enn å «være snill og grei med andre». Det handler om å ta menneskets liv før døden som utgangspunkt. Troen på en overnaturlig skaper er uforenelig med dette. Dette er også i tråd med hvordan begrepet defineres internasjonalt.
Prosessen med å ta eierskap til humanismebegrepet pågår fortsatt, selv om det meste av motstanden fra «kristen-humanistene» er overvunnet. Navneendringen fra «borgerlige» til «humanistiske» seremonier høsten 2005 var en del av dette. Det var også opprettelsen av det nye seremonitilbudet «Humanistisk vigsel» på tampen av 2004.
Kristenfolket slår tilbake
I 1995 tok HEFs historie en ny vending. Da ble en offentlig utredning ved navn «Identitet og dialog» lagt fram. Denne dannet opptakten til KRL-faget - et nytt obligatorisk kristensdomsfag i skolen som representerte et stort tilbakeskritt for HEF.
Kampen mot KRL-faget preget HEF siste halvdel av 90-tallet, gjennom tre tap i det norske retts-apparatet, og fram til desember 2004 da forbundet endelig vant over den norske staten i FNs komité for menneskerettigheter.
Det var ikke bare gjennom KRL-faget at kristenfolket økte sin innflytelse på 90-tallet. De hadde bedre arbeidsvilkår enn på lenge under regjeringen Bondevik, som blant annet nedsatte en «verdikommisjon», uten å invitere HEF med på laget.
Historiker Paul Knutsen beskriver 1997 som HEFs «annus horribilis»: KRL-faget ble innført, Kjell Magne Bondevik ble statsminister, medlemsveksten stoppet opp og generalsekretær Lars Gunnar Lingås forlot forbundet i protest mot det han oppfattet som religionsfientlige tendenser i HEF.
Skjerping på menneskerettigheter
Men HEF skulle heldigvis komme seg over kneika. Da Lars Gule tok over i 2000 fikk HEF en skarp og klartenkt ideolog som generalsekretær, som også hadde en egen evne til å nå gjennom i offentligheten.
Gule ryddet på selvsikkert vis opp i HEFs prinsippielle argumentasjon. Der HEF tidligere hadde vært motstandere av private skoler og mot diskriminering av homofile i enhver form, hevdet filosofen Gule at både retten til å etablere private skoler og trossamfunns rett til å diskriminere homofile beskyttes av menneskerettighetene (foreldreretten og religionsfriheten). Hvis vi skal ha menneskerettighetene som verdigrunnlag, forplikter vi oss til å forsvare alle rettighetene, og ikke bare de vi liker, slo han fast.
Med dette bekreftet Gule en utvikling som hadde pågått i HEF en tid, og som ikke minst Gule selv var en eksponent for; nemlig en økt vektlegging og sterkere prinsipiell tankegang rundt menneskerettighetene. Ikke minst var det viktig å gjøre seg opp meninger om hva som skal skje når ulike rettigheter kolliderer, mente Gule. Han greide etterhvert å overbevise HEF om hva som var riktig på dette området. Dette ble tydelig i striden rundt trossamfunns rett til å diskriminere homofile. Etter stor innledende motstand, fikk Gule støtte fra organisasjonen da HEFs landsmøte i 2002 avviste et forslag om å arbeide for å få opphevet trossamfunnenes rett til å diskriminere homofile ved ansettelser. Men til tross for Gules klartenkthet som ideolog, er hans evner som administrator mer omdiskutert. Hans tid som generalsekretær ble også preget av personalkonflikter ved HEFs hovedkontor som dels må tilskrives Gules direkte og noe udiplomatiske lederstil.
Selv om medlemstallet kun økte med drøye 7000 fra 1998 til 2006, har HEF blitt mer synlig under Lars Gules ledelse. Det skyldes selvsagt Gule selv, men også en annen sak som kom stadig høyere på dagsorden i det nye tusenåret: Avvikling av statskirken. For første gang ble HEF invitert inn i et offentlig utvalg og fikk direkte innflytelse. Bente Sandvigs målrettede innsats i stat/kirke-utvalget mellom 2003 og 2006 var med på å sikre at 18 av utvalgets 20 medlemmer gikk inn for å fjerne kristendommen fra Norges grunnlov.
Kilde: Paul Knutsen: Livet før døden - Human-Etisk Forbund 1956-2006