En av livets store begivenheter er at et nytt menneske kommer til verden. Det er naturlig å markere dette med en høytidelighet som har tilknytning til den nyfødtes navn. Slike markeringer av livets milepæler har vi kunnet spore tilbake til menneskenes tidlige historie, i alle kulturkretser og religioner.
Etter kristendommens innføring i Norge og helt ned til våre dager har en seremoni her i landet omtrent alltid foregått i kirkelig regi, innledet ved en melding til prestekontoret, deretter dåp og til slutt fødsels- og navneattest utstedt av presten.
Sykehuset (hvor barnet ble født) sender fødselsmelding til skattekontoret. Skattekontoret sender så ut brev til foreldrene med opplysninger om tildelt fødselsnummer (11 siffer) og navnevalgskjema. Eventuelle nummer barnet får tildelt på sykehuset er kun til bruk i sykehusets systemer.
Senest når barnet fyller seks måneder, skal foreldrene - eller den som har foreldreansvaret - gi melding til folkeregisteret om hvilket fornavn, mellomnavn og slektsnavn som er valgt til barnet.
Barnet får altså ikke navn, verken ved navnefest eller dåp. Det er folkeregisteret som utsteder sivil fødsels- og navneattest.
Som en kuriositet kan nevnes at Human-Etisk Forbund var en pådriver for at folkeregisteret skulle ta over kirkens navneregistreringsoppgave og loven ble endret i 1967. Framgangsmåten og reglene for å gi et barn navn fremgår av Lov om personnavn av 2002.