Hva er de største forskjellene på kristen humanisme og Human-Etisk Forbunds humanisme?

"Vår" humanisme omtales ofte som sekulær eller verdslig (det som tilhører denne verden). Begrepet humanisme kommer av det latinske humanus som betyr menneskelig, eller det som har med mennesket å gjøre. Utfra denne roten er en rekke ord blitt brukt opp gjennom historien for å angi en spesiell orientering av tenkningen omkring menneskets plass i tilværelsen og hvordan moralen bør begrunnes.

Innenfor den vestlige kulturen har tenkere helt fra oldtiden av brukt ordet humanus og avledninger av dette - for eksempel humanitas - som betegnelse på tenkning med mennesket som utgangspunkt. Ordet knytter seg altså til tenkning med basis i menneskets sansing og selvopplevelse og fornuftige refleksjon over dette, fremfor tenkning knyttet til fortolkning av tradisjonsoverleverte dogmer om guder, det guddommelige og det overnaturlige - altså om påståtte virkelighetsforhold som er utilgjengelig for menneskelig sansning og kritisk fornuft, men som er bundet til samfunnsautoriteters krav om tro og lydighet.

Andre vanlige betegnelser på en slik livssynsmessig hovedorientering er "antroposentrisk" i motsetning til "teosentrisk" - en menneskesentrert tankegang, i motsetning til en gudesentrert tankegang.

En del lærebøker - især kristne - er omhyggelige med å skjelne mellom kristen humanisme og det de kaller "profan" eller "sekulær" humanisme (et godt norsk ord vil være verdslig). I kristen sammenheng får man ved denne begrepsbruken angitt at det innenfor kristenheten eksisterer et tolkningsmangfold, fra det totalitære og fundamentalistiske til det liberale og humanistisk inspirerte. Samtidig får man vektlagt at humanismen i renessansen faktisk vokste fram innenfor den kristne kulturens lærdomsinstitusjoner.

Til dette kan man bemerke at humanismen som tendens og grunnholdning i senmiddelalderen og renessansen ikke hadde særlig store muligheter til å framtre på annen måte, forsiktig og indirekte i kristen forkledning, innenfor den autoritære kristne enhetskulturen som hersket på den tiden.

I Norge er betegnelsen livssynshumanisme blitt stadig mer innarbeidet blant humanetikere for å angi at man har et rent verdslig og ikke-religiøst livssyn, samtidig som man dermed eksplisitt knytter seg til en bredere humanistisk kulturstrømning. Livssynshumanisme er ment å favne bredere enn humanetikk ved at ordet tydeliggjør at det dreier seg om en grunnleggende virkelighetsoppfatning og ikke bare en en rent menneskelig begrunnelse av etikken (humanetikk).

Når vi skal forsøke å forstå hva humanisme er og ikke er, kan det være nyttig å skjelne mellom humanisme som tendens, en holdning som kan være mer eller mindre til stede innenfor ulike livssyn, og humanismen som noe selvstendig og substansielt avgrensbart i seg selv.

I en diskusjon om det er meningsfylt å snakke om en "kristen humanisme" (eller mer generelt "religiøs humanisme") som noe substansielt i seg selv, kan følgende ressonnement kanskje rydde opp:

På det livssynsmessige plan kan det nok være rimelig å snakke om kristendom som på visse måter er preget eller påvirket av humanismen. Dette kan blant annet hevdes om Erasmus fra Rotterdams kristendomsforståelse. Men å forsøke å forene kristendom og humanisme som ett og det samme, er å gjøre vold på sentrale prinsipper i den humanistiske idé og tankestrøm.

Dette kommer tydelig fram dersom vi tar utgangspunkt i for eksempel det danske verket Gyldendals Røde Oppslagsbøker (1979) sin mangefasetterte kortbeskrivelse av humanismen. Der finner vi en beskrivelse som ivaretar humanismebegrepet på flere nivåer innenfor flere tidsperspektiver:

"Humanisme: (lat. humanus: menneskelig) livsanskuelse som bygger på rent humant grunnlag, dvs. avstår fra å utlede sine grunnsetninger fra troen på en oversanselig, guddommelig virkelighet. Humanismen oppstår og utvikles således i en stadig opposisjon til absoluttistiske og religiøst begrunnede livsanskuelser som anklages for å være fornuftsstridige, dogmatiske, intolerante og autoritære. I forsøk på å skaffe seg et tradisjonsgrunnlag som kunne fungere som et alternativ til den kristne kulturtradisjon, som humanismen ofte ønsker å distansere seg fra, har humanismen undertiden vendt seg mot den antikke gresk-romerske kultur. (...) Humanismen oppstod i Europa med den middelalderlige kristne enhetskulturens sammenbrudd og fant især tilhengere blant kunstnere, vitenskapsmenn og andre intellektuelle. De religiøse stridigheter, det voksende handelssamkvem mellom nasjoner og verdensdeler, de naturvitenskapelige og tekniske fremskritt og den derav følgende sprengning av de snevre grenser som middelalderkulturen hadde satt for erfaring og erkjennelse, inspirerte til en agnostisk innstilling til de avgjørende livsanskuelsespørsmål og en sterkt kritisk holdning til overleverte sannheter som ikke kunne begrunnes ved hjelp av erfaring og den rasjonelle fornuft.  Disse elemnter: agnostisisme, kritikk og fornuftstro er stadig bærende i humanismen. Agnostisismen har inspirert til en aktiv kamp for toleranse og trosfrihet, kritikken har især vært rettet mot autoritære holdninger og systemer og all slags absoluttisme, og fornuftstroen har gitt seg utslag i en optimistisk vurdering av menneskets muligheter for litt etter litt å forbedre sine livsvilkår både materielt og åndelig ved fornuften og vitenskapens hjelp." 

Synes du flere burde lese dette?

 

 

Hva skjer?

Landskonferansen 2014

Quality Hotel Gardermoenlørdag 11.oktober - søndag 12.oktober