- Jeg ønsker at vi kan starte en ungdomsorganisasjon etter modell av de politiske ungdomsorganisasjonene, som jobber innenfor Human-Etisk Forbunds prinsipper, men ikke er bundet av moderorganisasjonen, sier Chalak Darbandi (19).

Historiestudenten ved Blindern har nylig flyttet fra Gjøvik for å studerer i Oslo og sitter i utvalget HEFs sentralstyre har satt ned for å utrede spørsmålet om en ungdomspolitikk i HEF. Men ideen om egen sekulær ungdomsorganisasjon har han fra han var elev i videregående skole på Gjøvik.

- HEF mangler aktiviteter for ungdom - ut over Borgerlig konfirmasjon - samtidig som organisasjonsstrukturen ikke appellerer til ungdom. Unge er mer opptatt av å få ting gjort her og nå. Vi vil prøve oss fram, prøve ut nye ting og er mindre opptatt av at alt må gjennom et fast mønster.

Indikerer ideen om en ungdomsorganisasjon at det finnes generasjonsskiller i Human-Etisk Forbund? Fram til nå har den mye utskjelte og vidt definerte sekstiåttergenerasjonen vært mest innflytelsesrik i Human-Etisk Forbund, så og si etset sitt bumerke i organisasjonens organisme. Har yngre medlemmer andre holdninger enn eldre medlemmer? Hva mener egentlig ungdommen, og mener de det samme?

Fri tanke har snakket med et knippe yngre medlemmer i alderen 19-32 år med forskjellig tilknytning til HEF for å ta tempen på holdninger og meninger hos neste generasjon.

Generasjonsskille?

Marita Eriksen

Kanskje var det generasjonsforskjellen som kom til uttrykk da sentralstyret nylig diskuterte et notat om HEF bør engasjere seg mer i spørsmål angående familien, seksualisering av samfunnet og den "sjelløse" materialismen.

- Endelig fikk vi diskutert hva vi egentlig står for og hva vi egentlig mener, sier Eriksen, som havnet i het debatt med representanter for forrige kvinnegenerasjon. - Jeg har stor respekt for forrige generasjons likestillingsforkjempere, men jeg tror vi mistet noe under kampen på syttitallet. Jeg tror mange unge i dag setter familien høyere og har et ønske om å være gift hele livet og å skape et hjem sammen. Men jeg fikk litt kjeft. Som jeg fikk kjeft da jeg sa til mora mi at jeg kunne tenke meg å være hjemmeværende husmor når jeg får barn.

Eriksen mener kampen for menneskeverdet er en av de viktigste sakene for HEF nå.
- Samfunnet er blitt veldig materialistisk orientert. Alt er blitt så ekstremt - se på tv, hvor vi har tv-show som går på å nedgradere hverandre, være utro, forandre kroppen... Vi er i ferd med å miste noe i forhold til selvrespekt, respekt for hverandre og menneskeverdet. Det handler også om hvilke områder vi som samfunn prioriterer. Der tror jeg HEF kan være med på å løfte fram menneskeverdet, gjøre folk i stand til å tenke sjøl og ta vare på hverandre. Spesielt gjennom Borgerlig konfirmasjon.

Silje Riise Næss

Riise Næss ble aktiv i HEF i 16-17 års alderen, men har ikke vært engasjert siden hun trådte ut av sentralstyret i 2002. Som Eriksen opplevde hun at det å sitte i styret tvang henne mer ned i papirarbeid enn det ble å leve ut et samfunnsengasjement.

- Selv om engasjementet mitt går gjennom andre kanaler i dag er ikke kjernen i HEF mindre viktig: De sentrale verdiene man har til felles og troen på at man er like gode mennesker og samfunnsborgere uten religion, hva det betyr å være ikke-religiøs og hvorfor man må tufte samfunn og skole på sekulære verdier. HEF bør være en organisasjon hvor dette diskuteres. Der synes jeg ikke vi gjør god nok jobb. Kanskje Fri tanke kunne romme større samfunnsmessige områder enn bare kirke og strengt definert samfunnsfrihet.

Religion

Samfunnet i dag er mer pluralistisk, vi lever med mange flere religioner enn tidligere, og Kirkens innflytelse har vært på tilbakegang. Er det slik at unge medlemmer - som ikke har direkte erfaring med tidligere tiders undertrykkende statskirke - har et mer avslappet forhold til statskirke og religion?

- Det er klart, jeg føler ikke statskirken som en tyngende størrelse. Ikke at jeg ikke bryr meg. Jeg protesterer gjerne på ting i kirkenorge hvis det er viktig nok, men indrekirkelige anliggende synes jeg det er meningsløst å uttale seg om. Mer bekymringsverdig er det når Kirken overtar familievernkontorene, det berører hele samfunnet, sier Riise Næss.

- Jeg tror vi unge er flinkere til å ta innover oss det agnostiske elementet, sier Christoffer B. Larsen (29), som er kursleder for Borgerlig konfirmasjon og jobber deltid med ungdomsspørsmål for Oslo fylkeslag av Human-Etisk Forbund. - Det betyr ikke at alt er greit eller at man skal leve som om gud finnes, men det gjør det lettere å forholde seg til nye religioner. Humanisme for meg er at vi aldri skal tolerere overgrep, og slett ikke den basert på tro og overtro, men det er likevel mye vi ikke vet.

Nettopp hva vi kan vite og ikke vite synes Larsen er det som gjør humanisme til et spennende livssyn å markedsføre. - I sammenheng med Borgerlig konfirmasjon hender det at humanismen presenteres med menneskesynet: "Vi tror at alle mennesker er likeverdige etc". Men overfor ungdom er dette et stort *GJESP*. Det er heller ikke det som er det unike ved vårt livssyn, det er det virkelighetsoppfatningen som er. Når man har skapt interesse for den rasjonelle virkelighetsoppfatningen kan man må over til det humanistiske menneskesynet.

Rasjonalisme

Når det gjelder rasjonalisme, blir HEF ofte anklaget for å representere en firkantet rasjonalisme, uten rom for fantasien. Er unge mer åpne for "åndelighet"?

- Jeg synes rasjonalisme er en hedersbetegnelse, sier Silje Riise Næss. - Men det er klart at jeg kan forstå at en del ikke oppfatter det slik. Svaret er ikke å lefle med åndelighet for å bøte på det. Men alle de store følelsene i livet, de menneskelige relasjoner - det er ting som er magiske i seg selv. Kan hende underslår vi litt det.

- Det må være lov til å oppleve for eksempel kjærligheten som "skjebnebestemt" - at man var ment å møtes - uten å bli halshogd av den grunn, ønsker Marita Eriksen. - Kjærligheten må ikke nødvendigvis rasjonaliseres og gjøres til spørsmål utelukkende om biologi og kjemiske stoffer.

- Jeg har hatt mange diskusjoner om dette med medelever på Kristelig Gymnasium, forteller Truls Heyerdahl (19), russ av året, nå sivilarbeider hos UNICEF og passivt HEF-medlem gjennom to år. - "Det humanetiske livssyn er fargeløst og fantasiløst" hevdes det, men det kan jeg ikke være enig i! Det er så mange filosofiske og metafysiske spørsmål i tilværelsen. Å ikke ha faste standpunkt til dem er bare spennende.

Arveoppgjøret

Derimot har Heyerdahl kritisert "de høye herrer i HEF" - som han formulerte det i sitt innlegg i avisa Vårt Land - for tendensiøs historieskriving.

- Den sekulære humanismen vil ha eiendomsretten til humanismen, men det er like lite ærlig som det er når kristne snakker om kristne grunnverdier uten å tilkjenne den sekulære humanismen noe av æren for at kristendommen for eksempel er såpass likestillingsorientert i dag.

Heyerdahl ønsker at sekulære humanister skal erkjenne at kristendommen har hatt stor betydning for ideen nestekjærlighet og forpliktende etikk. Selv om denne var bundet til Gud.

Truls Heyerdahl

Det siste er Martin Aasness (25), student ved Handelshøyskolen i Bergen, enig i. Han er borgerlig konfirmert, passivt medlem og har alltid regnet seg som humanetiker.

- Som konfirmant syntes jeg det var bra det fantes et alternativ for de som ikke har tatt så tydelig standpunkt som kristne konfirmanter, men som var opptatt av almenmenneskelige temaer. Jeg synes HEF har en kjempeviktig funksjon ved å tilby folk som tviler en tilhørighet. Når HEF er så sterkt ateistisk som i dag, opplever jeg som agnostiker at HEF blir litt fremmed for meg. Jeg tror kanskje ledelsen tror medlemmene er mer overbeviste enn de er. Derfor synes jeg HEF må moderere sitt syn. Jeg har ingen absolutt overbevisning, men tror Guds eksistens er mer sannsynlig enn det motsatte. Selv om jeg har en vitenskapelig holdning til det.

Trenger grenser

Silje Riise Næss er av en annen mening.
- Jeg synes de fleste i HEF har respekt for at det er lov å målbære tvil, men det å målbære en gudefølelse - et sted må man sette grensen. Det er som i statskirken, at man kan tro litt på Gud. Hvis HEF skal åpne for det samme ender vi opp litt "wishy-woshy", at alle passer inn. Da mister vi en del av plattformen, som er det menneskelige og det verdslige - i motsetning til det guddommelige.

- Jeg føler meg mer hjemme i HEF enn i noe trossamfunn. Og to foreldre utmeldt av statskirken har gitt meg en skeptisk grunnholdning til religion, sier Martin Aasness, men han mener det er genuint positivt at mennesker kan tro på noe. Samtidig er han kritisk til eksistensen av det han opplever som et slags sinne og fiendtlighet mot religion i seg selv, at det på en måte er et dogme for HEF.

- Man ser på all religion som noe man må motarbeide, uten å vurdere de enkelte gode og dårlige sidene. Det er jo mange positive aspekt ved religion, mange positive bidrag til samfunnet også, og da synes jeg nesten det blir litt pinlig med all aggressiviteten mot religion i seg selv.

- Jeg har nok møtt en del humanisttyper som Ideologen, slik han ble presentert i Fri tanke, som kritiserer religiøse som ikke er religiøse nok, sier Christoffer B. Larsen. - Ta f.eks. påstanden at det er hyklersk å være medlem i statskirka hvis man ikke tror på alle kirkas dogmer. Jeg synes vi skal være forsiktige med å overprøve andre folks overbevisning. Hvis det er slik at folk står i statskirka og samtidig blir mer og mer sekulære, så jøss! Det å ha en prinsipiell holdning til statskirkespørsmålet og livssynsfrihet er viktig, men å være indignert over at folk ikke melder seg ut blir noe annet.

- Jeg mener HEF er en positiv kraft på mange måter. Forbundet kan være bindeledd mellom forskjellige religiøse og ikke-religiøse livssynsamfunn ved å legge vekt på det vi har felles, som etikk og menneskerettigheter. Og at forbundet har jobbet aktivt mot rasisme synes jeg er kjempeflott. Det er viktigere å samarbeide med enn å kritisere andre tros- og livssynssamfunn, sier Martin Aasness.

Religionskritikk

- Selvfølgelig skal islam også utsettes for samme religionskritikk som kristendommen, men jeg tror nok dessverre at det er blitt litt overfokusert på islam i Norge, mener Silje Riise Næss. - Generalsekretær Lars Gules argumenter er spissfindige og henger på greip i en filosofisk kontekst, men når de kommer på trykk i Dagbladet ser det annerledes ut. Da ligner det fremmedfrykt. Jeg tenker, hvis det er så vanskelig å få sagt det, kanskje vi ikke skulle ha sagt det, da.

- Jeg skulle gjerne sett at det var rom for demokrati og menneskerettigheter i Islam, men jeg opplever ikke at det er tilfellet. Jeg er ikke optimistisk med tanke på hvor mye vi i HEF kan bidra med for å møte denne utfordringen, sier Chalak Darbandi. Likevel synes han religionskritikk meget viktig.

I motsetning til de fleste av sine jevnaldrende i Norge har Darbandi opplevd undertrykkende religion på kroppen. Som skoleelev i den iranske delen av Kurdistan var det ikke lov til å stille kritiske spørsmål - aller minst ved religiøse sannheter.

- Jeg opplevde islam som intolerant mot all nytenkning og nysgjerrighet. Og det var ikke mulig å komme med andre synspunkter. Tvilere ble fysisk straffet om man sa noe "feil".

Først etter at han kom til Norge kunne han "stå fram" med sin overbevisning: - Jeg regner meg som sekulær humanist, jeg tror på livet her og nå, og jeg tror på det gode i mennesket.

Darbandi nøler litt, før han sier det: At når de fleste norske ungdommer er tolerante overfor religioner, er det kanskje fordi de ikke har opplevd hvor farlige og intolerante religionene er.

- Vi må si klart i fra og ikke tolerere det intolerante skal vi klare å skape et samfunn der det går an å være annerledes i tro og livssyn.

At utsagnet skulle være en selvmotsigelse er han ikke enig i.
- Forutsetningen for å beholde et tolerant samfunn er at man har visse grenser. Tillater man at de grensene brytes kan man ende opp i et intolerant samfunn. For eksempel skal rasister selvfølgelig ha ytringsfrihet, men det er fort gjort at det kan føre til mer.

- Det religionskritiske elementet bør fortsatt spille en veldig sentral rolle, mener Sara Azmeh Rasmussen, som også har bakgrunn fra en muslimsk kultur. - Vi har store utfordringer foran oss med voksende radikale bevegelser på tvers av landegrenser, og snikende nyreligiøse bevegelser. Men først og fremst er økningen av religiøst motivert vold flere steder i verden bekymringsfull. De humanistiske verdiene er etter min oppfatning under trussel på grunn av denne utviklingen. Som humanist ser jeg min fremste oppgave i å bekjempe de fanatiske og radikale ideologiene som volden springer ut fra.

Internasjonalt engasjement

Kanskje er det internasjonale aspektet det som i størst grad skiller yngre fra eldre. Det tror i alle fall Christoffer B. Larsen, som i sommer deltok på en konferanse i Uganda i regi av IHEYO - International Humanist and Ethical Youth Organisation.

- Jeg opplevde veldig sterkt hvordan humanismen er et viktig livssyn andre steder i verden. Det å kjempe mot salmer i KRL er selvfølgelig viktig, men det kan mange si "er det så nøye da?" til. Jeg tror det er viktig å se mer utover. Og der tror jeg min generasjon er mer på nett med internasjonal solidaritet - som gjennom IHEYO - og mer impulsiv og aksjonsrettet handling.

- Det er fremdeles mennesker som må frigjøres fra religiøs undertrykkelse, sier Lars-Petter Helgestad (20), norsk styremedlem i IHEYO. - Der spiller humanismen en nøkkelrolle, for å vise at det går an å leve uten gudegitt diktat og stole på egne erfaringer, kunnskaper og følelser. I IHEYO ser jeg hvor store utfordringer mine venner i Afrika og Asia står overfor på livssynsområdet og for ikke å snakke om når det gjelder menneskerettigheter. På samme måte som vi i Europa har lagt de største kampene bak oss, har de mange kamper foran seg, og jeg er overbevist om at de vil vinne med tiden. Her har humanister verden over ofte ballen på sin banehalvdel, de trenger bare flere spillere.