Gamle tradisjoner som det er verd å tenke over i juletiden:

Julenissen
Nissen har sitt navn etter en person som virkelig har levd. Nisse er kjelenavn for Nils, og Nils er en forkorting av Nicolaus. En annen forkorting er Claus. Opphavsmannen til nissen vår - og til Santa Claus - er en katolsk biskop som levde i Lilleasia omkring år 300 og er tillagt mange legender. Han er en populær vernehelgen, og så er han helgenen som gir gaver, for en av historiene går ut på at han skaffet tre fattige piker medgift så de kunne bli gifte. I almanakken finner du Nilsmesse 6. desember. Den dagen går bisp Nikolas med gaver til alle snille katolske barn den dag i dag.

Til Norge kom nissen først i begynnelsen av 1800- årene. Det var ingen nisse i Norge før den tid. Man hadde en rekke andre, sjelden synlige, små vesener som i skumringen ruslet rundt på tun og åker og i fjøs og stall. De het tunkall, haugebonde, tomtegubbe, fjøskall, tuftekall, gardvord, og de hørte til de underjordiskes art og slekt. Man holdt seg inne med dem, satte ut mat til dem ved solvervstid, julegraut. Og da nicolaustradisjonen omsider også kom til Norge, ble denne figuren assosiert med de småfolkene man hadde fra før, tunkallen ble gjort om til nisse. Og så ble det nissen som skulle ha julegraut. Men Margrethe Munthe har i sin nå åtti år gamle sangleik sådd en mistanke om hvem som egentlig fikk den grauten. Jeg tror ikke jeg er så glad i nissen lenger. 

Gavene

- det er jul! Hva er det for en tradisjon? Bispegaver til fattige småpiker? Nei, gavene eksisterte lenge før St. Nicolaus. Gaver har vært vennskaps symbol så langt tilbake som historiske kilder går. Gaver ved solvervstid kan i vår tradisjon føres tilbake til romertiden for et par tusen år siden. Romerske stormenn ga sine tjenere påskjønnelse for godt arbeid i året som var gått. Det var rett og slett gratiale ved solvervstid. Gratia betyr gunstbevisning. Her i Norge vet vi fra sagaene at Eirik Jarl i 1008 gav sine folk jolagjof "som skikken var ved utenlandske hoff".  

Når den katolske kirke dyrker skikken med at St. Nicolaus skulle være gavegiveren, så er det et av de mange bevis på at kirken raskt gikk inn i eldre skikker og adopterte dem. Men når vi ser på gavenes egentlige hensikt, å være vennskapssymbol, så trenger vi ikke noen biskop til å overbringe dem. Vi sløyfer nissen med julegavene. De er fra meg til deg.

Juletreet
Juletreet er en overføring av dyrking av det eviggrønne, av den alltid levende og livgivende natur. Å bære levende grønt inn i husene har menneskene gjort her i norden i lange tider. Livet som overlever vinteren, ble symbolisert ved at en ble tatt inn i hallen før mennene blotet og drakk mjød på hokunott., midtvinternatten, som var omkring 14. januar etter vår kalender. I moderne tradisjon kom juletreet til Norge først omkring 1850. Da hadde de brukt juletre i mellomeuropa i flere hundre år. Første skriftlige antydning er fra 1460, en forordning som forbød å ta grankvister og smågran inn i husene. Forbudet er gjentatt en rekke ganger. Prestene kalte det hedensk uvesen. Det er det fortsatt i den katolske verden. Men siden den katolske kirken tok avstand fra juletreet, så ble det ekstra populært i det protestantiske Tyskland.

Pepperkakemenn og -koner
Under keiser Domitian, vel 100 e.v.t. skildrer dikteren Statius keiserens Saturnaliafeiring, om hvordan alle åt sammen, riddere og senatorer som barn og plebeiere, og alle regnet seg som Keiserens gjest. Og keiseren ga dem epler og pærer, dadler og plommer, nøtter og fiken, og søte kaker i menneskeskikkelse. Vel 250 år seinere ville gå før noen kristen fant på å feire Jesus fødsel på denne årstiden, men kakemannen var der allerede.  

Juleøl
Lenge før man feiret kristmess her i landet har man "drukket jul", og selv etter kristningas tår det Gulatingslova om julefeiring er at hver gård skal brygge juleøl, og så lenge juleølet varer, så lenge varer jula.. Og brygger man ikke juleøl tre år på rad, har man forspilt gård og grunn til konge og biskop.  

Julestokk
De som har åpen peis kan fortsatt prøve seg på å brenne en julestokk, -rett og slett en tømmerstokk fra skogen som man tar inn i stua og med ene enden i peisen og lar brenne der, stadig skjøvet innover til den er brent opp og jula er over. Resten av oss får prøve på den pyntede rullekaken i stokkform med mynt i, som man kronet festkongen med i middelalderen. Et søk på nettet på "yule log" eller "christmas log" gir oppskrifter nok for minst en kake hver dag fram til tolvte dag.  

Lussi langnatt
Vi har også mange eksempler på hvordan kirkens helgendager overtok plassen for eldre forestillinger. Luciafeiringen er et godt eksempel på det. Natten til 13. desember ble regnet som årets lengste og mørkeste. Å ferdes ute den natten var ingen spøk, hverken for mennesker eller for dyr, den hadde noe skummelt over seg. Lussi var tenkt som en kvinne, oftest ond, en slags kvinnelig demon som kom kjørende eller ridende om natten. I Norge var natten spesielt farlig, for tradisjonen sa at i denne natten drev de avdødes ånder, Åsgårdsreien, sitt spill.

Utover i middelalderen ble lussetradisjonen blandet med den kristne Lucia-legenden. Her ble navnet tolket som av lux = lys, og lys ble brukt i feiringen. Den mørkeste og lengste natten ble omformet til en lysfest knyttet opp mot legenden om den unge kvinnen Lucia som led martyrdøden på Sicilia ca år 300. I Norden ble det gjort vesen av at hennes helgendag falt i desember, og hun ble knyttet til vintersolhverv og lysfeiring.

Rognebærkvister
Fra gamle folkeviser kjenner vi en pynteskikk; før jula går man ut og sanker rognebærkvister med bær på som man setter i vann. Etter kort tid slår de ut med grønne blader under julefeiringen. Det var det bonden gikk ut for å gjøre i folkevisa "Haugbonden".  

Festkonge
I den romerske julefeiringen, saturnaliaen, var et av høydepunktene kåringen av en festkonge, som skulle styre festen bestemme hvilke skåler som skulle drikkes og i hele tatt sette verden på hodet. En siste rest av denne tradisjonen finner vi i skikken med mandelen i grøten. Om man vil kan man la mandelfinneren ta på seg festkongetittelen og vennskaplig despotisk makt, men man bør i det minste spandere en liten gullpapirkrone til vinneren i tillegg til den nytradisjonelle marsipangrisen.  

Julehalmen
Få gamle skikker er så upraktiske i våre dager som julehalmen, for i gammel tid skulle gulvet under høytiden være dekket med halm festen lang, som man siden feide ut "Sankte Knut feier julen ut". I dag finner vi rester av den i de flettede halmgeiter og annen liknende halmpynt som hører med. Og har aldri noen av dere lurt på hva en flettet halmgeit med røde bånd har å gjøre i noe som skulle være en kristen fest?  

Julebukk
Det går et stort maskert følge gjennom vinterhalvåret, Det er åsgårdsreia og tuftekallen, St. Nikolas, Sinterklaas og Santa Claus, Far Frost og Snøjenta, juleheksa la Befana, og juledjevelen Krampus. Men først gikk julebukkene med sine ville dyr, gamle mann og gamle kone, en smed eller feier, en narr, en ridder, en fanebærer, en komisk doktor, som kommer fra så langt tilbake at vi kan se danserne med dyremasker i helleristningene som baktroppen i følget. 

Juletrepynt
I bondetradisjonen Europa over finner vi det pyntede festtreet. Det kan være som maistang, som den franske revolusjonens frihetstre, eller reist ved bryllup eller under innhøsting. På 1600 tallet flyttet håndverkelaug langs Rhindalen treet inn i gildehallen ved juletider, og pyntet med kaker som laugsmedlemmenes barn fikk plyndre på tolvtedag jul. Så skal man ha et tradisjonsrikt juletre, pynt med kaker og la dem ikke gå til spille etterpå.  

Knallbongbongenes hemmelighet
På en kransekake sitter det knallbongbonger som etter å ha blitt trukket fra hverandre med et dempet knall, åpenbarer flaue vitser og myke papirhatter i grelle farger. De få vet, er at tar man på seg en av disse hattene, gjenskaper man en av festskikkene i romerske Saturnaliaen, de myke festhatten pilum som hørte høytiden til, og som har sin ansiennitet på barnet i krybben. De bar man på hodet ved den store saturnaliamiddagen, når slaven lå til bords og ble servert av sine herrer.