Fortsatt har vi statskirke og kristen formålsparagraf for skole og barnehager. Betyr det at HEF har mislyktes? Fri tanke spør religionsviterne Pål Repstad og Jeanette Sky, samt historiker Paul Knutsen.
De to viktigste kampsakene for Human-Etisk Forbund har vært avskaffelse av statskirkeordningen og likestilling for livssyn. Vi kan raskt slå fast at 50-åringen HEF ikke har utspilt sin rolle, i den forstand at målene er langt fra nådd. Vi spør fagekspertisen: Har HEF mislyktes?
- Nei, det vil være alt for enkelt å si, svarer Pål Repstad, professor i religionssosiologi. - Statskirken nå er noe annet enn på 50-tallet. Både skoler og barnehager har etter mitt syn tatt inn over seg en mye større grad av livssynspluralisme. Endringene er større i praksis enn på det symbolske plan, utdyper Repstad. Han mener HEF har bidratt til endringene ved å sette dagsorden og ved å delta aktivt i livssynsdebatten. Men det har også uavhengig av organisasjonen skjedd en pluralistisk tilpasning, både i det politiske liv og i mange kirkesamfunn, sier Repstad.
Forfatteren av HEFs jubileumsbok Livet før døden, historieprofessor Paul Knutsen, mener religionskritikken har gitt resultater:
- Meningsmålinger om gudstro viser at det har vært en individuell sekularisering i Norge i etterkrigstiden. Vi må kunne anta at uten HEFs problematisering av religion ville ikke samfunnet ha utviklet seg like langt i en sekulær retning som vi faktisk har.
Statskirkeordningen viser imidlertid at den institusjonelle sekulariseringen ikke har kommet like langt. Knutsen ser de to siste statskirkeutredningene som et godt bilde på HEFs økte innflytelse. Mens HEF ikke fikk være med i 70-tallets Sivertsen-utvalg, har forbundet deltatt aktivt i Gjønnes-utvalget som la frem sin innstilling tidligere i år.
- Dette er viktig, fordi HEF nå er med og legger premisser før avgjørelsene tas, kommenter Knutsen.
Menneskerettighetene er utgangspunktet for svært mye av HEFs argumentasjon og aktiviteter. Førsteamanuensis i religionsvitenskap ved NTNU, Jeanette Sky, tror likevel ikke bevisstheten om menneskerettighetene hadde stått svakere i Norge uten HEF.
- HEF kan like lite som kristendommen ta patent på humanismen, fastslår hun og tar dermed tydelig stilling i diskusjonen om en "kristen humanisme" er mulig eller ikke.
Større enn Sverige og Danmark
Mens HEF nå har over 67 000 medlemmer, har de tilsvarende organisasjonene i Sverige og Danmark bare 1600 og 100 medlemmer. Knutsen mener mye av forklaringen på denne forskjellen er at den norske kristendommen har vært mer sneversynt og fordømmende, og dessuten hatt større politisk innflytelse, enn i nabolandene.
- Det har kort sagt vært mer å ta tak i for en humanistorganisasjon her hjemme. Fra slutten av 60-tallet fikk Sverige for eksempel en mer liberal skolepolitikk, mens Norge har holdt fast ved den kristne formålsparagrafen, sier Knutsen.
Han trekker frem tre faktorer for å forklare HEFs voldsomme vekst på 70- og begynnelsen av 80-tallet: - Knallharde angrep fra kristne organisasjoner ga HEF mye omtale, samtidig som religiøse antiabortkampanjer på den tiden fikk mange til å vende seg til HEF. For det andre fikk HEF et nytt og dynamisk lederskap, og satset bevisst på å verve medlemmer. Den nye loven om offentlig tilskudd til livssynssamfunn i 1981 ga også forbundet et helt annet økonomisk fundament enn søsterorganisasjonene i nabolandene.
Pål Repstad er enig i at HEF har hatt et sterkere grunnlag for en religionspolitisk kamp enn for eksempel i Sverige.
- Medlemsveksten har nok sammenheng med organisatorisk dyktighet, men den falt også sammen i tid med en periode da kirken fremsto som konservativ. Abortsaken tror jeg hadde stor betydning. For å få ny vekst trenger kanskje HEF en kirke som dummer seg mer ut; noen skikkelige reaksjonære markeringer i offentligheten, kommenterer Repstad.
Seremoniene har skapt oppslutning
Samtidig som HEF har vært en religionspolitisk vaktbikkje i den nasjonale offentligheten, mener Repstad at for den lokale oppslutningen har seremoniene hatt vel så stor betydning. Han synes det er interessant at borgerlig konfirmasjon har vært velkjent og utbredt, mens gravferd i HEFs regi fremdeles er nokså sjeldent.
- Det er opplagt noe selvforsterkende i dette, men man kan også lure på om det ikke er et uttrykk for ungdoms jakt etter identitet. Valgfrihet og individualisme er en sterk ideologisk trend både i vårt og andre vestlige samfunn, og kan være mye av grunnen til at en del ser et poeng i å velge annerledes.
Jeanette Sky fremhever også seremonienes betydning: - I utgangspunktet kan det virke som et paradoks at man legger seg så tett inntil seremonier og riter som assosieres med kristendommen. Men det har bidratt til å profilere HEF som et tydelig livssynsalternativ, og vist at riter ikke ene og alene trenger å være religiøse, sier hun.
Paul Knutsen mener seremoniene ikke forklarer HEFs sprang fra sekt til massebevegelse, men er viktig i en større sammenheng: - Seremonialternativene er praktisk kritikk av den institusjonelle sammenblandingen av religion og det sosiale liv.
- Vis alternativet!
På landsmøtet i 1983 skisserte Levi Fragell tre dimensjoner som måtte ivaretas for at HEF skulle bli en stor bevegelse: fritenkerlinjen (altså religionskritikk), livssynslinjen (fremheve det humanistiske livssyn) og tradisjonslinjen (seremoniene).
- HEF har mye å hente på å legge mer vekt på livssynsaspektet, hevder Knutsen. - Det er et gjennomgående problem at man oppfattes som negativ. Derfor burde HEF skjerpe fokuset på å forklare den humanistiske tenkemåten. Striden om Muhammed-tegningene aktualiserer behovet for gode analyser med et slikt perspektiv.
Et annet problem har ifølge Knutsen vært vegringen mot å prioritere: - Landsmøtet har helt siden 80-tallet hatt problemer med å bestemme hva HEF skal satse på. Man har fylt opp arbeidsprogrammene med punkt etter punkt, og i sum har det hele blitt nokså urealistisk.
Repstad synes i likhet med Knutsen at HEF har vært flinkere til å fortelle hva man er imot enn hva man er for, og legger til at det har blitt en begrensning for organisasjonen:
- Med Lars Gunnar Lingås som generalsekretær var det et samarbeid mellom HEF og Kirkerådet om felles etiske utfordringer. Dette har vært mindre synlig de senere år. Fornyet satsing på slikt samarbeid kunne gitt HEF en noe bredere plattform. Da ville HEF fått større tyngde på de feltene der man er rykende uenig med de religiøse aktørene?
Repstad mener også at HEF sliter med en passiv medlemsmasse: - HEF har et folkekirkeproblem; det er mange som vil støtte organisasjonen ved å betale kontingent, men de fleste ser det ikke som påkrevd at de skal være aktive. Parallellen til dette er at det bare er et fåtall av kirkens medlemmer som går i gudstjeneste hver søndag, avslutter Repstad.
Jeanette Sky oppfatter HEF som litt pedantisk og rigid, og viser til utspill om hvordan aktivitetsnivået i statskirken må måles: - Argumentasjonen blir veldig enkel, og er basert på en lite nyansert forståelse av religion som institusjon. Man kan si at HEF setter veldig strenge krav til folks religiøsitet, spissformulerer hun.
Sky mener styrkingen av andre religioner og ikke minst de mer uorganiserte religiøse retningene er en stor utfordring: Dette aktualiserer balansegangen mellom religionskritikk og dialog. HEF må passe seg for generell, surmaget religionskritikk; at alt som lukter religion angripes. I denne nye situasjonen er det kanskje mer interessant å være en dialogpartner, men man kan selvsagt fortsatt være kritisk der det oppleves som riktig.