HEFs nye generalsekretær Kristin Mile ønsker å være engasjert og synlig. Men ikke like bråkete som sin forgjenger.

- Denne jobben var midt i blinken for meg. Jeg kan ta med meg hjertet på jobben og være engasjert. Her må jeg mene noe om det jeg skal jobbe med, forteller Kristin Mile som føler seg mektig privilegert over å få ta over etter Lars Gule og være sjef for Human-Etisk Forbund.

Som likestillingsombud i fem år er hun vant til å mene ting - om ting som pappapermisjon, hijab og kontantstøtte. Men som generalsekretær i HEF har hun ikke rukket å mene så mye enda. Hun er knapt husvarm på kontoret.

Litt av alt
Det har vært like stille rundt Kristin Miles ansettelse som det var bråk rundt Lars Gules fratredelse. 

- Er du en type som vil gå litt mer stille i dørene sammenlignet med din forgjenger?

- Både ja og nei. Jeg har i mitt 25-årige yrkesliv ikke skapt så mye turbulens innad i arbeidsmiljøet, men jeg håper jeg ikke har gått stille forbi. Jeg tror jeg har vært synlig, og jeg kommer til å gjøre meg synlig i HEF.

- Vil du følge opp Gules noe omstridte organisasjonsendringer?

- Jeg har kommet inn i organisasjonen etter at det er blitt gjort en del endringer. Jeg har ikke behov for videre omveltninger av organisasjonen, men vil kanskje gjøre noen justeringer? Jeg vil i hvert fall finne en samarbeidsform som er tilfredsstillende og synliggjøre bredden i HEF. Og med all den kompetansen som finnes blant de ansatte rundt meg, så trenger det ikke nødvendigvis være bare meg som skal synes i den offentlige debatten.

- Er det ikke viktig med et profilert ansikt utad?

- Jo, men det trenger ikke være samme ansikt hele tiden, sier Kristin Mile, som skynder seg å påpeke at dette ikke betyr at hun fraskriver seg ansvaret for å hive seg inn i livssynsdebattene. Hun ønsker bare at flere skal synes.

- Hva vil du legge vekt på i den nye jobben din?

- Jeg forholder meg ydmyk til at det er mye kunnskap rundt meg, og at det er mye jeg trenger å lære. Det er mange forventninger til hva jeg skal være. Jeg er opptatt av at jeg ikke utelukkende skal være en samfunnsdebattant. Ikke utelukkende en ideologisk leder. Ikke utelukkende en organisatorisk leder, men altså litt av alt, sier Mile, som ikke lar seg lokke til å komme med en programerklæring.

Humanisters ansvar
Mile og mannen har vært medlemmer av Human-Etisk Forbund i mange år. De har hatt borgerlig navnefest for begge barna og borgerlig konfirmasjon for den eldste datteren. Som så mange andre barn av foreldre som ikke var særlig religiøse, men passive medlemmer i statskirka, vokste Mile opp med et humanistisk livssyn.

- Jeg reflekterer over livssynet først når det er fokus på enkeltsaker. Jeg har blitt veldig opprørt mange ganger over statskirka, og jeg har plassert meg selv tydelig når det gjelder saker som homofili, stat/kirke og KRL-faget. Disse debattene har gjort meg mer bevisst mitt eget livssyn.  

Det er ikke bare som jurist Kristin Mile søker fakta. Som et eksistensielt vesen har hun aldri hatt et behov for å søke etter noe hun ikke vet noe om. Aldri grublet rundt det som skjer etter døden. 

- For meg er det meningsløst å lytte til forklaringer om at et dødsfall har en mening. Det gir ikke noen trøst for meg. Jeg er også komfortabel med å ikke ha noe evig liv. Det er enklere å forholde seg til, og enklere å forklare barna sine. Det er viktig å være glad i livet før døden. Det er derfor det er viktig at vi mennesker har et ansvar, særlig i forhold til hverandre. Det er dette livet og relasjoner til andre mennesker som skal være i fokus, og ikke et annet liv og et forhold til en gud. 

- Religiøse uttrykk i det offentlige rom har økt de siste tiårene. Har humanistene et spesielt ansvar i møte med det religiøse? 

- Ja, absolutt. Det er viktig å kunne peke på - og debattere - etiske problemstillinger på en religionsfri måte. Når ulike religiøse syn braker sammen, er det viktig at vi humanister kommer på banen, nettopp fordi vi ikke baserer oss på dogmer, det hellige eller nødvendigvis på lange tradisjoner. Fordi vi har et annet utgangspunkt enn de religiøse, har vi også en viktig rolle i samfunnsutviklingen. Vi kan fokusere på mennesket og det som er universelt for oss alle, det vil blant annet si menneskerettighetene. 

- Jürgen Habermas mener at sekulære borgere må vise en særlig respekt for den eksistensielle betydningen som troen har for de troende. Er du enig i dette?

- Jeg mener alle borgere må vise respekt for hverandres tros- og livssyn. At den respekten særlig skal gå én vei har jeg ikke forståelse for. Det er ikke noen grunn til at det ikke skal være gjensidig respekt.

Big in Japan
Stille i dørene? Noe turbulens har hun da skapt, Kristin Mile. Hun og barneombud Reidar Hjermann skrev en kronikk i Dagbladet for et par år siden og krevde at kontantstøtten skulle avvikles. Da rykket daværende barne- og familieminister Laila Dåvøy ut i mediene og kritiserte ombudene for å gå ut over sine mandater. Ministeren kalte dem inn på teppet. Det er likevel ingen angrende synder vi har foran oss: 

- Regjeringen skal vokte seg vel for å kneble ombudet. Jeg mener vi handlet innenfor vårt mandat og vi fikk da også støtte fra samtlige medier på lederplass. Jeg synes egentlig ikke det var noe ubehagelig, bare artig, forteller Mile. 

Ifølge en tidligere kollega har Mile vært både synlig og modig som ombud, blant annet fordi hun stadig løftet fram saker som handlet om menns rettigheter som fedre. Hun foreslo nye lover - som å gi fedre automatisk foreldreansvar og utvide permisjonsordninger for fedre. Enkelte ihuga kvinnesakskvinner reagerte. På mange måter har Mile bidratt med de siste spikrene i kista for myten om at likestilling bare handler om kvinners rettigheter. 

Nei, Kristin Mile er ikke redd for å synes. Som likestillingsombud ble hun invitert til Japan mange ganger - som het norsk eksportvare. Hun var på turné og holdt foredrag om likestilling og fikk store medieoppslag, i aviser og på tv. Mile kan imidlertid avsløre at japanerne kan mer om fisk enn likestilling. 

- Jeg tror ikke det er en vanlig oppfatning i Japan at kvinner er diskriminerte. Jeg tror grunnen til japanernes voldsomme interesse for likestilling rett og slett er at Japan nå står overfor store utfordringer med en aldrende befolkning og få barnefødsler. De ønsker derfor å få kvinnene til både å jobbe, gifte seg og få barn. Nøkkelen til dette har de nå funnet. Det er «likestilling», sier Mile som er mer usikker på japanernes reelle ønske om å likestille kjønnene. Av dette har hun lært at man i forskjellige kulturer ikke nødvendigvis snakker om det samme når man snakker om likestilling og menneskerettigheter.

Ytringsfrihetens grenser
Det én sak den nye generalsekretæren trygt kan trekke fram som aktuell å mene noe om, nemlig arbeidet for å skille stat og kirke, aktualisert av det nylig framlagte Gjønnesutvalgets utredning om forholdet mellom stat og kirke. 

- Det er skuffende at utvalget ikke turte å ta skrittet helt ut. Farvel statskirke, men fortsatt sammenblanding mellom stat og kirke, er et feigt mellomstandpunkt, sier Mile, men understreker at flertallet tross alt går et skritt i riktig retning. Hun mener at karikaturstriden forsterker behovet for å rydde opp i forholdet mellom stat og kirke. 

- Det er et paradoks at Norge med sin statskirkeordning blir opprørt over at folk på Gazastripa krever en unnskyldning fra Norge på grunn av at et norsk kristent blad har trykket karikaturene av Muhammed. Vi har jo en statskirke og Magazinet er en bit av det hele. Vi må skille stat og kirke for å kunne opptre troverdig i utlandet, mener Mile. Hun har også blitt provosert over en fredsturnerende domprost. 

- Forsoningsturen til Midtøsten var problematisk. Ved å sende en norsk delegasjon med blant annet domprost Olav Dag Hauge, en statsansatt prest i Den norske kirke, skaper vi uklarheter, særlig når domprosten går ut og medvirker til at det oppstår en misforståelse om at Norge har skjerpet blasfemiparagrafen. Det er jammen ikke lett å si om domprosten representerer Den norske staten eller Den norske kirka. Folk skiller ikke så lett. 

- Var det riktig av myndighetene å gå ut og beklage Muhammed-karikaturene?

- Myndighetenes beklagelse var vel noe de følte de måtte gjøre av diplomatiske hensyn, men det er klart at man skal være forsiktig med å beklage at vi har ytringsfrihet. Det var ikke klokt å trykke tegningene, men vi må verne om Vebjørn Selbekks rett til å trykke dem. Det prinsipielle rundt ytringsfriheten må ikke tukles med. Jeg er skeptisk til blasfemiparagrafen, den kunne vi vurdert å ta bort. 

- Hva med rasismeparagrafen, må den også bort?

- Nei, den er jeg ikke skeptisk til. Det er klart at ytringsfriheten må ha noen grenser. Dersom vi først skal begrense ytringsfriheten må vi begrense den der hvor ytringer kan ramme hardest, for eksempel når den rammer minoriteter og enkeltindivider. Rasistiske ytringer rettes mot en svak part i en vanskelig situasjon. Trykking av karikaturtegningene og andre blasfemiske ytringer er ikke ytringer som rammer enkeltmennesker på samme måte.

Grenser for diskriminering
I likhet med Lars Gule har Kristin Mile erfaring med rettigheter på kollisjonskurs. Mile er ikke umiddelbart enig med sin forgjenger i at religionsfriheten står over retten til ikke å bli diskriminert. Mile etterlyser en tydeligere grense for diskriminering. 

- Vi har overlatt til trossamfunnene selv å bestemme sitt syn på homofile og kvinner. Det er problematisk i det øyeblikket noen diskrimineres. Derfor er det viktig at vi i forbundet er med i debattene om hvor disse grensene skal gå, sier Mile, som mener at vi alt for sjelden virkelig diskuterer hvor mye man skal tåle når det gjelder troendes diskriminering av andre. 

Som likestillingsombud gikk Mile inn for å fjerne unntaket som gjelder indre forhold i trossamfunn i likestillingsloven. Hun mente at loven ble misforstått dit hen at likestillingsloven ikke gjelder for trossamfunn i det hele tatt. 

- Ved å fjerne dette unntaket for trossamfunn, vil misforståelsen ryddes av veien. Religiøst begrunnet forskjellsbehandling av kvinner og menn vil være en del av religionsutøvelsen uansett, fordi religionen er beskyttet av både menneskerettighetskonvensjoner og Grunnloven. Dette betyr ikke at trossamfunn fritt fram kan diskriminere kvinner. Poenget er at forskjellsbehandlingen må ha en religiøs begrunnelse. Dette er den eneste logiske måten å forstå unntaket på, ettersom poenget med unntaket er å beskytte den frie religionsutøvelsen, sier Mile med ombudshatten på. Som ombud gikk hun også inn for å få inn en bestemmelse i Grunnloven som skulle sikre folk likestilling uavhengig kjønn, etnisitet og andre diskrimineringsgrunnlag.

Begrunnelsen var at når Norge lar religionsfrihet gå foran hensynet til likestilling, så sender norske myndigheter ut signaler om at vi ikke er like opptatt av likestilling som andre menneskerettigheter. En slik rangering av menneskerettighetene kunne ikke ombudet gå med på. Men det spørs om hun ikke må rokere litt nå når hun er blitt generalsekretær i HEF. 

- Det kan tenkes å være forskjell på mitt engasjement som likestillingsombud og mitt engasjement som generalsekretær i HEF. Som likestillingsombud har jeg vært en kompromissløs talskvinne for likestilling, også når det gjaldt urett begått av trossamfunn. Dette kan bli problematisk nå når jeg skal være en talskvinne for religionsfrihet. Men uansett så er det viktige her at jeg kan kritisere religionene for å opprettholde og videreføre diskriminerende holdninger,

- Når er religionskritikk nødvendig?

- F.eks. når homofile støtes ut av trossamfunnet. Da må man spørre seg, skal man forsvare de som blir diskriminert eller skal man forsvare religionsfriheten? Jeg mener det er vel så viktig å kritisere religionen som å forsvare dens rett til å diskriminere. Man må kunne ha to tanker i hodet samtidig. 

- Da er du kanskje ikke så uenig i Lars Gule likevel. Han har snakket mye om det å ha to tanker i hodet samtidig. 

- Ja, vi er kanskje enige. Vi kan si til Frelsesarmeen: Dere har rett til å støte ut de homofile, men vi liker det ikke - det er galt og umoralsk. Men vi kan ikke si at det er ulovlig og at det må stoppes, sier Mile. Hun tar et godt tak i stafettpinnen som vi har laget for fotografering. Kristin Mile er allerede godt samkjørt med HEF. Begge fyller faktisk femti omtrent på samme tida.