Clea Koff:
Knokkelkvinnen:
Blant de døde i Rwanda, Bosnia, Kroatia og Kosovo
Oversatt av Hilde Sophie Plau
Humanist forlag, 2006

«Mitt mål var å stanse brudd på menneskerettighetene ved å vise fremtidige mordere at knokler kan snakke,» erklærer Clea Koff i den selvbiografiske dokumentarboken Knokkelkvinnen. Bare 23 år gammel var hun som rettsantropolog med i det FN-oppnevnte teamet som i 1996 skulle spore opp og undersøke massegravene etter folkemordet i Rwanda. I boken skildrer hun også lignende oppdrag i Bosnia, Kroatia og Kosovo.

Koff fremstår som en idealist på vitenskapens vegne. Knokkelkvinnen gir et spesielt og personlig innsyn i noen av de groveste forbrytelsene mot menneskeheten etter andre verdenskrig, men er også et forsvarsskrift for særlig rettsantropologiens juridiske, politiske og sosiale makt. Koff graver etter en objektiv sannhet. Pårørende og vitners historier kan fornektes og hånes av myndighetene, påpeker hun, mens identifisering av lik er udiskutable bevis. 

En ung afroamerikansk kvinne som vil redde verden i grisete massegraver høres mest ut som en politisk overkorrekt Hollywood-pudding, men man trenger ikke lese seg langt inn i boken for å skjønne at Koff uttaler seg med tyngde. Hun beskriver grundig fascinasjonen for faget og forbildet hun fant i de argentinske rettsantropologene som hadde påvist levningene etter ofre for landets militærjunta. Familiebakgrunnen er også viktig for å forstå hvorfor hun gikk inn en såpass ekstrem jobb. Foreldrene lager dokumentarfilmer med vekt på menneskerettighetsspørsmål, og som barn var hun bosatt i flere afrikanske land.

På en imponerende måte tar Koff rollen som våre øyne og hjerne, men også hender og hjerte, sentralt plassert i samtidshistorien. Hun er ingen eksepsjonell forteller, men beskriver greit miljøene hun ferdes i og det hun opplever. Dessuten er hun er flink til å reflektere over situasjonene og sine egne reaksjoner, som når hun beskriver hvordan hun er i et slags kulturelt og følelsesmessig jet-lag etter et oppdrag. Det går flere dager før hun pakker opp kofferten.

Interessant er også innblikket i hvordan slike internasjonale samarbeidsprosjekter fungerer - og ikke fungerer. Koff er ikke ute etter å rakke ned på FN, men unnslår heller ikke byråkratiske problemer som feil utstyr og uhensiktsmessig personell. Hun skildrer samarbeidet mest på et personlig plan, men makter ikke å etablere de andre i gruppen på en skikkelig måte. Her er beskrivelsene påfallende overfladiske, som om hun er redd for et tydelig emosjonelt ståsted i forhold til kollegene. Derfor blir de interne gnisningene nokså uvedkommende. Jeg savner også selvrefleksjon over den svært så autoritetstro holdningen hennes. Hun beskriver hvordan den hyperaktive lederen flere ganger vanskeliggjør arbeidet, men innretter seg uten noen slags problematisering. 

Enkelte ganger blir boken dessuten overmannet av faginteressen, med petimeterbeskrivelser av arbeidsmåter og rettsantropologisk teknikk. I det hele tatt er det ikke opplagt hva man mer allment kan hente ut av denne boken. Det andre kapitlet, om Kigali i Rwanda, har perspektiver på hva som ledet opp til folkemordet, men ellers konsentrerer Koff seg om massegravene etterpå. 

Boktittelen lover da heller ikke annet enn at dette handler om Koff og levningene. Gitt dette avgrensede fokuset er Knokkelkvinnen en interessant og god bok. Til tross for det grusomme temaet er den også oppløftende: idealisten Koff blir ikke desillusjonert i møte med knokkelgravene, tvert imot overbeviser hun også meg om at avsløringene bygger respekt for menneskerettighetene.