Oddbjørn Leirvik
Islam og kristendom
- konflikt eller dialog?
Pax forlag, 2006

Islam har fått fotfeste i det moderne Europa, også i Norge. Tilsynelatende er dette nytt, men faktisk har islam i Europa en lang historie. Det har også nordmenns og andre europeeres forhold til islam. I Oddbjørn Leirviks nye bok Islam og kristendom - konflikt eller dialog? presenteres leserne for en historisk framstilling av dette forholdet. Første del av boka gir et historisk perspektiv på det kulturmøtet som har utviklet seg siden 600-700-tallet da islam oppsto og begynte sin ekspansjon. Vekten ligger på forholdet mellom islam og kristendommen, men også jødedommen trekkes inn i framstillingen og analysen. En viktig del av boka er analyser av disse tre religionenes teologiske grunnlag og teologisk begrunnede forhold til hverandre. Dette forholdet kan ikke forstås bare på bakgrunn av teologi, men trenger også bakgrunn i en oversikt over de historiske relasjonene mellom muslimer og kristne i den arabiske verden, kunnskaper om den spanske gullalderen hvor muslimer, kristne og jøder skapte et lysende intellektuelt fellesskap, og om oppfatningene av korstogene på begge sider av disse krigene. 

Leirvik fører den historiske framstillingen til dagens situasjon hvor kulturmøtet skjer i Europa der kristne, muslimer, men også ikke-troende humanister, forsøker å finne fram til nye former for samkvem i en livssynspluralistisk situasjon.

Den andre delen borer dypere i analysene av det teologiske grunnlaget for islam og kristendommen. Dette er på mange måter en komparativ studie av Bibelen og Koranen, gudsforestillingene og oppfatningen av profetene i de to religionene. Mot denne bakgrunnen presenteres en grundig komparativ diskusjon av tema som lov, frihet og samvittighet. Til slutt drøftes religionenes forhold til politikk med fokus på forholdet til staten, menneskerettighetene, maktforholdene mellom kjønnene og forholdet til vold.

Dette har blitt ei svært god bok. Leirviks kunnskaper er omfattende og han anvender dem på en balansert måte. Leirvik er også dialogens mann og tenderer nok mot å vektlegge de positive og «fredelige» sidene av både kristendommen og islam, men han underslår ikke det potensial for eksklusivitet og vold som de abrahamittiske religionene også har. 

Gjennom sitt komparative grep gir boka også god innsikt i moderne, liberalteologisk fundert kristendomsforståelse. Dette er innsikter som humanister med fordel kan ta inn over seg. Dette er ikke lettvint populærteologi, men faglig solid funderte refleksjoner over hvordan man skal forstå det kristne budskapet i dag, og hvilke konsekvenser dette får i forhold til andre religioner. Disse refleksjonene er også humanister nødt til å forholde seg til fordi vårt utgangspunkt, i alle fall de av oss som er organisert i Human-Etisk Forbund, er at forbundet vil arbeide for en livssynsnøytral stat, livssynsfrihet og respekt for menneskerettighetene i et pluralistisk samfunn (min uth.). Her ligger en anerkjennelse av livssynsmangfold som et gode. Men da kreves det også kunnskaper for å finne fram til grunnlaget for et samliv mellom de forskjellige livssynene. Leirviks bok gir slik kunnskap i rikt monn.

Ikke bare er boka faglig solid og viktig. Den er også meget godt skrevet på et lett og flytende nynorsk. Denne anmelders eneste bekymring er at nynorsken kan representere en barriere i forhold til mange nye landsmenn som absolutt hadde hatt nytte av denne boka. Boka er også fri for skjemmende trykkfeil. 

Jeg vil likevel reise en innvending mot den skriveformen Leirvik har bruk på shiaislam, nemlig sjiaislam. Dette er i overensstemmelse med Språkrådets ukvalifiserte normering, men blir gal transkripsjon. Siden det ikke finnes noen j i shia på arabisk, er det ingen grunn til å innføre den på norsk. Men om man gjør det, må man være konsekvent og også skrive sjaria, ikke sharia, slik Leirvik gjør. Dette er likevel faglig pirk. Denne svært gode boka anbefales på det varmeste.