Livssyn, enten de er verdslige eller religiøse, rommer mye. I kortversjon handler det om vårt syn på livet, eller på ulike sider ved livet. Dermed kommer vi lett inn på noen av de eksistensielle spørsmålene som menneskene har fundert over til alle tider: Hva er virkelig? Hvordan kommer vi frem til at noe er sant? Hva er godt (og vakkert)? Hvordan bør vi leve?
Innenfor den humanistiske kultur- og idétradisjonen har mange filosofer forsøkt å svare på de nevnte spørsmål. Det er først i nyere tid at humanisme er utviklet som et helhetlig livssyn, men ikke i den forstand at det er utarbeidet ett humanistisk livssyn som alle humanister helt og holdent må stå inne for. Livssynet fremstår mer som en romslig ramme der man er enige om noen hovedspørsmål, og der hver og en står fritt til å utforme sin egen personlige livsfilosofi.
Et livssyn blir ofte, for oversiktens skyld, inndelt i tre hoveddimensjoner som henger uløselig sammen, og de bør ikke ses atskilt fra hverandre. Oppsummert kan vi si at det dreier seg om hva virkeligheten består i (virkelighetsoppfatning), hva som er menneskets plass i denne virkeligheten (menneskesyn), og hvordan menneskene bør leve sammen (etikk). Her er noen utdypende refleksjoner om disse grunnspørsmålene:
1. Virkelighetsoppfatning
Hva er virkelig? Hva finnes? Hvordan kan vi vite at noe er sant?
Humanismen ser det som "menneskets lodd" å måtte leve med usikkerhet når det gjelder mange av de store spørsmålene om vår menneskelige eksistens. Vi vet ennå ikke noe sikkert om hvorfor den kosmiske utvikling kom i stand, om det er noen hensikt eller styring bak utviklingen, eller hva som er menneskets plass i denne sammenhengen. Det liv som leves her på jorda er det eneste sikre vi har å satse på. Det humanistiske livssyn legger vekt på at mennesket selv må skape mening i sitt liv, alene og sammen med andre mennesker.
Humanismen mener derfor at det er mer realistisk å bygge menneskelivet på de erfaringer vi har felles, enn å bygge det på trosforestillinger om det ukjente. Utgangspunktet for livssynet er med andre ord det fellesmenneskelige erfaringsområdet.
Spørsmålet om sannhet og viten er like gammelt som filosofien. Hvilke krav skal vi stille til en påstand om at noe er sant? Kan vi mennesker egentlig skaffe oss sikker kunnskap? Den humanistiske tradisjonen er preget av en rasjonalistisk grunnholdning. Ikke i den forstand at man ser på fornuften som ufeilbarlig, som et instrument til å avdekke den endelige og fullstendige sannhet om verden. Heller ikke i den forstand at alle sider ved menneskelivet til enhver tid må underkastes fornuft og kritisk undersøkelse.
Derimot er det viktig at folk som påstår noe allmenngyldig om «virkeligheten» (i intersubjektiv noe som er sant for mange mennesker forstand), må uttrykke seg rasjonelt og dokumentere sine påstander. De må formulere seg slik at andre mennesker har mulighet til å vurdere sannhetsgehalten i deres påstander. Med andre ord: Når vi skal finne ut hvordan virkeligheten ser ut, når vi ønsker å nærme oss sikker kunnskap, må vi stole på på kritisk fornuft og vitenskapelige metoder. Fornuft og vitenskap er slett ikke ufeilbarlige, men de er de beste redskaper vi har. Sannheten er ikke åpenbar og gitt en gang for alle, men kan kun tilstrebes ved en åpen, og kritisk meningsbrytning.
2. Syn på mennesket
Hva er menneskets plass i tilværelsen? Hvordan er mennesket blitt til?
"Du skal alltid behandle et menneske som et mål i seg selv og ikke bare som et middel for noe annet" skrev filosofen Kant. Denne verdiformulering finner vi igjen i Artikkel 1 i verdenserklæringen om menneskerettighetene:"Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er ustyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd." Med andre ord: Mennesket er verdifullt i kraft av å være til. Dette er en sentral del av et humanistisk menneskesyn. Omsorgen for mennesket blir av mange fremhevet som humanismens kjerne.
"Vi er ikke utenfor verden (som Platon mente) og heller ikke bare i verden (som kristne tror), men av verden, bundet til den, i det vi tilfører den mening og mottar mening fra den." (Harold Blacham, engelsk filosof).
Menneskesynet i humanismen er også påvirket av darwinismens grunntanke om at mennesket som art er et resultat av naturens utvikling. Mennesket er selv en del av denne naturen, og står følgelig ikke over eller utenfor den.
I Europa har et humanistisk syn på mennesket vokst frem i opposisjon til den kristne forestilling om mennesket som bærer av arvesynden. I renessansen oppstod det på nytt en erkjennelse av at mennesket skal danne seg selv for helt og fullt å bli menneske. Fordi menneskets erfaringer er utgangspunktet for menneskets kunnskap om seg selv og verden, var det menneskets evne til å forme seg selv som ble sentralt i renessansehumanismen. Det frie og myndige menneske som skulle danne og forme seg selv ble idealet, og muligheten til å treffe egne valg og stå ansvarlige for dem ble fremhevet som en forutsetning for dannelsen av det myndige menneske.
Det finnes teorier om forskjellige former for determinisme, som avviser den frie vilje og fratar menneskene ansvar og skyld for sine handlinger. Humanismen er uforenelig med alle former for universell determinisme. Det være seg i form av "historisismen" i totalitære ideologier (i betydningen historiens gang her en forutbestemt hensikt), i form av vulgære former for naturalisme (der mennesket bare regnes som et gen-determinert dyr) eller i form av forutbestemmelser eller predestinasjon i religiøse evangelier, og i skjebnetro eller fatalisme som søkes avdekket i astrologi og annen spådomskunst.
Humanismens rolle har derfor vært (og er fortsatt) å avsløre og endre slike forestillinger. Likeså å argumentere for at synet på mennesket som viljesfritt også har en etisk dimensjon ved seg. Når vi mener at mennesket er autonomt og har rett til å velge sitt eget liv, og når vi mener at menneskets selvopplevelse som frie individer bygger opp menneskeverdet, må vi avvise slike irrasjonelle forestillinger. Frihet er i overveiende grad knyttet til opplevelser. Folk føler seg fri når de har en opplevelse av at de selv bestemmer sine valg.
3. Etikk
Hva er godt og vakkert? Hvordan bør vi leve?
Den tredje livssynsdimensjon er etikken. Den er primært knyttet til hvordan vi mennesker bør leve sammen, og hvordan vi bør leve sammen med jordens øvrige liv. Å skjelne mellom rett og galt, godt og ondt, og å finne normer for å handle rett og godt er både etikken og moralens område. Ofte blir etikk fremstilt som moralens teori. Tanken er at etikk handler om bevisste valg av normer. Valg av normer som er forankret i konkrete verdier.
Forskjellige livssyn kan ha mange felles etiske normer, men de skiller ofte lag når disse skal begrunnes. Innenfor humanismen begrunnes all etikk og moral i verdier som er verdslige, det vil si at de er utviklet med utgangspunkt i "dennesidige" erfaringer og forhold.
Etikken var et hovedanliggende for stifterne av Human-Etisk Forbund (HEF), og har uten tvil vært det viktigste livssynsområdet for organisasjonen frem til i dag.
Medfølelse, fornuft og erfaring er den humanistiske etikkens hovedkategorier. Det er disse egenskaper vi i all hovedsak støtter oss på når vi f.eks står overfor valgsituasjoner. Humanistisk etikk springer ikke ut fra en bestemt moralfilosofi, men henter inspirasjon fra mange av de betydningsfulle idétradisjonene.
Fraværet av en ytre autoritet (gud, presten) gjør både etikken og moralen til et anliggende for den enkelte. Etikk og moral blir dermed noe som i liten grad kan utvikles gjennom regler. Et humanistisk ideal blir derfor å utvikle en autonom moral, i betydningen av at vi mennesker opplever at vi eier våre bestemmelser og står inne for dem. Det er noe vi utvikler ved en reflekterende prosess mer enn ved å trene inn prosedyrer. Et moralsk menneske kan på mange måter beskrives som et menneske som bærer med seg instinktet og forståelsen for hva som er de moralsk rette handlingene. Det oppnår man i liten grad ved å drille inn regler og sette grenser. Regler og grenser fungerer bare så lenge en ytre autoritet hevder dem. Men livet er for mangfoldig til at det alltid vil være en autoritet som kan passe på eller en regel som kan passe inn. Og autoriteter er heller ikke alltid ufeilbarlige.
Derfor er en humanistisk etikk i liten grad regelstyrt. Den eneste etiske regel som trengs er gjensidighetsprinsippet, eller den gyldne regel som den også kalles: Du skal gjøre mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg. I hverdagslivet trenger vi egentlig ikke flere rettesnorer, og i de valgsituasjoner vi møter bruker vi vår medfølelse, erfaring og fornuft når valg skal treffes. I realiteten er den gyldne regel et grunnleggende etisk prinsipp som de fleste etiske regler kan tilbakeføres til. Som regel vil humanistisk etikk være mest orientert mot handlingers konsekvenser. Det som kalles konsekvensetikk. Det betyr at konsekvensene av en handling er det viktigste å tenke over i en situasjon der vi skal velge mellom ulike handlingsalternativer.
Likevel er også den humanistiske etikk influert av plikt og regeltenkning. Etiske plikter er tett sammenvevd med rettigheter. Gjensidighetsprinsippet som norm for behandling av andre blir nettopp begrunnet med den rett man selv påberoper seg. Arnulf Øverland, en av stifterne av Human-Etisk Forbund, har en kjent formulering av dette prinsippet i ett av sine dikt:
Du må ikke tåle så inderlig vel,
Den urett som ikke rammer deg selv