Å tenne lys i kong Haralds begravelse styrket troen min
Jeg tror ikke på «Ingenting». Mitt humanistiske livssyn er ikke «nøytralt». Jeg tror på oss. Men jeg tror ikke vi kan ta oss for gitt, skriver Nancy. L Herz.
En kortere versjon av denne teksten ble publisert i Aftenposten 15.09.26, og en bearbeidet versjon ble publisert i Vårt Land 19.09.26.
En buddhistisk nonne, en katolsk nonne, en jøde, en muslim og en humanist gikk sammen inn i Oslo domkirke.
Vi kom fra ulike steder. Vi hadde ulik tro og livssyn, og ulikt forhold til både den norske kirke og kongehuset. Men akkurat denne morgenen hadde vi noe viktig til felles. Vi var ansvarstynget og beæret over at vi skulle få lov til å lese noen ord og tenne lys i kong Haralds begravelse.
Oppdraget føltes stort og lite på samme tid. Vi skulle jo bare tenne lys, men gjennom denne handlingen skulle vi også representere flere enn oss selv. Og vi skulle minnes en mann som de fleste har hatt et forhold til. Men det var også noe mer. Det var et lite bilde på det Norge kong Harald så ofte snakket om: mennesker som er forskjellige, men som likevel hører sammen.
Som humanist med muslimsk bakgrunn har jeg et spesielt forhold til Oslo domkirke. Det var her jeg tok med mannen min på date da forholdet vårt var i sin spede begynnelse. Vi satt i domkirken flere fredagskvelder, pratet og kikket opp på takmaleriene. «Gloria in Exelsis Deo» står det skrevet i midten av taket. «Ære være Gud i det høyeste». Selv for en som ikke tror på Gud er det umulig å ikke føle seg som en liten del av noe større når man tar innover seg kunsten.
Jeg liker å tro at mine fabuleringer om hvordan kunsten skildrer menneskets rolle i kosmos, og at vi alle er en del av noe større, i hvert fall er en liten del av grunnen til at jeg i dag er godt gift.
Noen dager før begravelsen ble vi tatt godt imot. Vi fikk tid og rom for å øve, og ble forklart hva som skulle skje. Hele tiden ble følelsen av at vårt bidrag hadde en plass i den store sammenhengen forsterket. Vi ble fortalt, både gjennom ord og handlinger, at lystenningen var ønsket. At vi var velkomne.
Jeg følte på ekte at kongens ord om nordmenn ikke bare var fine ord.
Så stod vi der med alles blikk rettet mot oss. Fem nordkvinner med ulike bakgrunner. Fem mennesker som tror på Gud, Allah, Altet og Ingenting. Fem mennesker som skulle få ta et siste farvel med en konge som hadde fortalt oss at vi hører sammen.
Som representanten for dette «Ingenting» ble det tydelig for meg hvordan det var en forenkling.
Jeg tror ikke på «Ingenting». Mitt humanistiske livssyn er ikke «nøytralt».
Jeg tror på oss. På mennesker som bygger fellesskap, ofte uten at det snakkes høyt om eller legges merke til. På de små handlingene som gjør at andre føler at de hører til. På ordene vi velger når vi snakker med og om hverandre. På dørene vi åpner for hverandre. Jeg tror på at vi alle er med på å skape det samfunnet vi lever
Kong Harald førte an. Norge er fremfor alt mennesker, sa han.
«Norge er dere. Norge er oss».
Ti år senere opplever jeg at ordene runger sterkere enn noen gang. Det er ord som har gjort «vi-et» større.
Siden den gang har vi sett hvor raskt «vi» kan bli til «oss og dem». Ekskluderende retorikk får stadig større plass. Mangfold og inkludering fremstilles som en trussel.
Da kjenner jeg på at vi trenger å holde fast ved det kong Haralds budskap.
«Vi» er noe vi skaper sammen.
Jeg tror på å velge dialog, selv når det hadde vært enklere å trekke til hver vår skyttergrav.
Jeg tror på samtalene mellom oss som stemmer på forskjellige partier. Mellom oss som tror på Gud, Allah, Altet – eller ingenting. Mellom oss med ulik bakgrunn, ulik identitet og ulike erfaringer av Norge. Ikke med mål om å bli enige, men om å se hverandre.
Jeg tror på verdien av å møtes ansikt til ansikt. Det har jeg kjent på kroppen de siste dagene.
Det å få sitte i timevis i kjelleren i Oslo domkirke, og prate med Else-Britt, Ani, Bushra og Rachel har beriket livet mitt. Vi har snakket om løst og fast, tullet litt for å lette på alvoret. Men vi har også snakket om religion og livssyn, om tradisjoner og forskjeller, om hva vi tror på og hvordan vi tar farvel med mennesker vi er glad i. Og hva vi kan gjøre for hverandre.
Vi har skapt et lite brokete fellesskap, et lite «vi». Både til hverandre, og med alle vi har møtt de siste dagene. Vi fikk oppleve det fellesskapet vi var der for å markere.
Kong Harald sa det egentlig best:
«Mitt største håp for Norge er at vi skal klare å ta vare på hverandre.
At vi skal bygge dette landet videre – på tillit, felleskap og raushet.
At vi skal kjenne at vi – på tross av all vår ulikhet – er ett folk.»
Det pålegger oss alle et ansvar. I det vi gjør, i det vi sier om og til hverandre, og ikke minst i hvordan vi møter krefter som ønsker å splitte oss.
Jeg tror på oss.
Men jeg tror ikke at vi kan ta «oss» for gitt. Vi må velge det, om og om igjen.
Vi må velge å lytte. Velge å møtes. Velge å se mennesker som mennesker, også når vi ikke forstår dem, ikke ligner på dem eller deler deres tro, livssyn eller verdier.
På onsdag fikk vi tenne lys i kong Haralds minne.
Da jeg stod der sammen med de andre, føltes det også som om vi fikk tenne et lys for hverandre. Helt i tråd med kongens største håp.