Alle trenger noe å tro på, men det må ikke være spøkelser
Det er farlig å avfeie søken etter mening og tilhørighet bare fordi vi ikke liker svarene noen finner. Vi må tilby bedre alternativer, skriver Heidi Nordby Lunde i Human-Etisk Forbund.
Denne kommentaren ble først publisert i Dagsavisen 07.05.2026.
To av fem unge menn i Norge sier de har møtt et spøkelse. Tre av ti har kjent et nærvær av de døde, og 32 prosent av menn mellom 18 og 29 år svarer at de har hatt en guddommelig opplevelse, som å høre eller snakke med Gud eller en engel. Dette viser en fersk undersøkelse fra Kifo – Institutt for kirke-, religions- og livssynsforskning.
Selv om det er oppsiktsvekkende, så er det egentlig ganske lett å forstå. Alle trenger noe å tro på. Særlig når verden rundt oss oppleves uforklarlig, uforutsigbar og utrygg. Og dette skjer ikke i et vakuum.
# Kaller det nedlysningstiden
Ifølge Ipsos – den største og lengstlevende samfunnsundersøkelsen i Norge – mener hele 56 prosent av nordmenn at samfunnet har endret seg til det verre, og at verre skal det bli. Pessimisme har erstattet fremtidstro, teknologiskepsisen vokser, monokulturalisme er på fremmarsj og likhetsidealet svekkes. Ipsos kaller det nedlysningstiden – som om en dimmer gradvis vris vekk fra opplysningstidens idealer om ytringsfrihet, rasjonell tenkning, religionsfrihet og individuelle rettigheter. Ideer som utfordret kirke og kongemakt, og som la grunnlaget for moderne demokratier.
Samtidig har vi sett et demokratisk tilbakeslag over hele verden. Vi har en russisk aggresjonskrig på europeisk jord. Trump-administrasjonen har fengslet en statsleder i et annet land, bombet Iran og gått til handelskrig mot allierte – mens USA ikke lenger regnes som et fullverdig demokrati. Å tro på spøkelser virker nesten rasjonelt i denne sammenhengen.
Dess mer uforklarlig og komplisert verden virker, jo sterkere er behovet for å forklare og forstå. Religion og overtro har fylt den rollen for mesteparten av menneskeheten gjennom det meste av historien. Den oppvoksende generasjonen, som historisk alltid har drevet samfunnet mot mer åpne og postmoderne verdier, har i løpet av noen år blitt en av de mest verdikonservative befolkningsgruppene. Det er et tankekors at savnet etter mening og tilhørighet gjør at mange vender seg tilbake til nettopp kirken og eneveldige konger i ny drakt.
# Liberale verdier kan dekke behovet for mening
Men det liberale verdifellesskapet er langt på vei også et trossystem – der troen på en gud er byttet ut med troen på enkeltmennesket og dets evne og vilje til å gjøre det beste for seg selv og andre. Liberale verdier er operasjonaliserte svar på de samme menneskelige behovene som religion prøver å dekke. Det er denne fortellingen som er under press – og det er denne fortellingen som må gjenreises.
Mange, både unge og gamle, føler seg sviktet av løftene om et bedre samfunn i den liberale verdensordenen. Globaliseringen har løftet hundrevis av millioner ut av fattigdom – bare ikke dem som allerede følte seg glemt. Arbeidsinnvandring har gitt oss helt nødvendig arbeidskraft, men også ført til at lønningene har flatet ut for dem med minst fra før. Teknologi har gått fra å være en verden av muligheter til å bli en like eksistensiell trussel som klimakrisen. Mange føler fremmedgjøring og avmakt i møtet med de store samfunnsendringene.
Når troen på de humanistiske idealene svikter, oppstår behovet for noe annet som kan gjøre tilværelsen litt mer begripelig og meningsfull. Det kan være religion, konspirasjonsteorier eller autoritære ledere som tilbyr enkle svar på komplekse spørsmål. Vi har politiske miljøer som omfavner den kristne kulturarven som grunnsteinen for nasjonen Norge, og kristennasjonalisme har styrket seg som politisk retning, også her hjemme. Det er farlig å avfeie søken etter mening og tilhørighet bare fordi vi ikke liker svarene noen finner. Vi må tilby bedre alternativer.
Svaret er ikke å fortelle folk som har mistet troen på globalisering og liberalt demokrati at globaliseringen egentlig er bra for dem, bare de skjønner makroøkonomi. Svaret er å gi folk reelle muligheter, reelt fellesskap og en reell fortelling om at de hører til i et prosjekt som er større enn dem selv.
# Demokratiet står sterkt i Norge
Lyspunktet i Ipsos-rapporten er at en klar majoritet er fornøyd med hvordan det norske demokratiet fungerer, og tilliten til både Stortinget og regjeringen er på det høyeste nivået som noensinne er målt (85 prosent, pandemiårene unntatt). Det gir håp. Vi har et godt utgangspunkt for å vri dimmeren tilbake. Fremskritt er ikke lineært, og vi har sett denne typen tilbakeslag før. Men to skritt frem og ett tilbake er fortsatt fremskritt – hvis noen er villige til å ta de skrittene.
Det er ingen grunn til å gi religion monopol på mening i tilværelsen. Mennesker finner tross alt mening i fellesskap med andre mennesker, i kunst og kultur, i naturen, kunnskap og i vitenskapelige fremskritt. Dette utvider vårt felles verdigrunnlag, uten å skille mennesker gjennom religiøse dogmer.
Vi trenger alle noe å tro på. Men det finnes en viktig forskjell mellom troen som lukker verden og troen som åpner den. Demokrati, ytringsfrihet, religionsfrihet, menneskerettigheter og kritisk tenkning er fortsatt det som har sørget for en samfunnsutvikling der flere har fått det betydelig bedre, om ikke alt er perfekt. Vi må fikse det som ikke funker, ikke forkaste alt som beviselig har ført til fremskritt.
Dimmeren kan vris tilbake. Det er verdt å tro på.