Blasfemi – en humanistisk kampsak

Denne saken var først på trykk i H-magasin 01|2024

---

København, 5. august i år. Det kommer en dame gående langs Svanemøllevej, på byens poshe nordkant, iført en t-skjorte med teksten «Woman Life Freedom». Det er den dansk-iranske kunstneren Firoozeh Bazrafkan.

Hun slår opp et lite bord utenfor den iranske ambassaden, finner frem et rivjern – og bruker de neste seksten minuttene til metodisk å rive en koran i stykker.

Det hele blir filmet.

I en pressemelding forklarer Bazrafkan at performancen er en kommentar til det iranske regimets krav om respekt for koranen. Et krav hun mener oser av dobbeltmoral: «Styret selv viser nemlig ingen respekt for kvinders rettigheder og hævder, at netop koranen berettiger styrets undertrykkelse af millioner af kvinder.»

Og hun fastslår at den som ikke respekterer individets rett til å bestemme «hvad hun vil sige, hvordan hun vil leve, og hvordan hun vil se ud», ikke selv har krav på respekt.

Lytt til teksten som podkast nederst i saken.

# En legitim protest

Man kan selvsagt mislike Bazrafkans aksjon. Man kan mene at det var galt av henne å skjende en bok som er hellig for mange.

Dette var heller ikke første gang hun lot sine performancer gå utover koraner. Hun har både gitt dem 99 piskeslag, og makulert dem og stilt ut restene på et bønneteppe. Hun oppsøker kontroverser og ynder å provosere. I 2013 ble hun dømt for rasisme, etter å republisert utsagn om muslimske menn som andre alt var dømt for.

Men hun har rett i at det iranske regimet grovt undertrykker kvinner.

Hun har rett i at de gjennomført og konsekvent bryter menneskerettighetene.

Hun har rett i at de de gjør det med Koranen som legitimering og begrunnelse.

Så ja, man kan mene Bazrafkan aksjon er kritikkverdig, og kanskje også forkastelig. Man kan mene det er å skjende en hellig skrift og å spotte religionen den tilhører. Man kan kort sagt mene den er blasfemisk.

Men en stat som fengsler, torturerer og myrder sine egne borgere, fortjener uansett langt mer kritikk enn en kunstner som som ødelegger en bok som er hellig for noen.

# Iran

Iran er uenig. Som det fremgår at årets Freedom of Thought-rapport, der Iran er et av landene som er i særlig fokus:

"Myndighetspersoner og offentlige etater bedriver åpenlys marginalisering og trakassering, eller oppfordrer til hat og vold mot ikke-troende."

"Uttrykk for humanistiske kjerneverdier som demokrati, frihet og menneskerettigheter, er gjenstand for brutal undertrykking."

"'Blasfemi' eller kritikk av religion er forbudt og kan medføre dødsstraff."

Bare for å sitere litt av rapporten.

Og dette er ikke noen sovende lov. I mai 2022 ble Yousef Mehrad and Sadrollah Fazeli-Zare hengt. De var dømt for å ha drevet en religionskritisk Telegram-kanal, for å ha «oppfordret til ateisme», for å ha krenket islam – og for blasfemi.

# Et forsvar for retten til blasfemi er ikke nødvendigvis et forsvar av innholdet i den aktuelle ytringen.

# Retten til blasfemi

Iran er heller ikke alene om å ha et drakonisk forhold til det de anser som blasfemisk.

Syv land har dødsstraff for blasfemi: I tillegg til Iran, er det Nigeria, Pakistan, Afghanistan, Somalia, Mauritania og Saudi-Arabia. Og selv om situasjonen er langt bedre i Europa, kan du fortsatt bli fengslet for "forbrytelsen" i fem europeiske land: Russland, Tyrkia, Tyskland, Kypros og Polen.

Retten til blasfemi er en av den internasjonale humanistbevegelsens kjernesaker. Ikke minst gjennom kampanjen End Blashemy Laws. Det er ledd i et bredere engasjement for tros- og ytringsfrihet – grunnleggende verdier i livssynshumanismen.

Men – og dette er essensielt: Et forsvar for retten til blasfemi er ikke nødvendigvis et forsvar av innholdet i den aktuelle ytringen. Det er ganske enkelt et forsvar for kjernen i ytringsfriheten: Den enkeltes rett til å ytre seg uten å bli straffeforfulgt av Staten eller møtes med vold fra meningsmotstanderer.

Det er et forsvar for retten til å ukttrykke seg kritisk om religion, religiøse skrifter eller religiøse skikkelser – selv om de troende skulle finne det forkastelig eller ufyselig.

# Maktkritikk

I Europa er det særlig Polen som de senere årene har tatt sin blasfemilov i bruk – primært mot kunstnere av ulike slag. Og selv om loven ikke nevner noen bestemt religion, er den i praksis bare blitt brukt mot kritikere av katolisismen og Den katolske kirkes makt og privilegier.

Mens i Pakistan, landet som bruker sin blasfemilov mest aktivt, er landets livssynsminoriteter – kristne, sjiaer, ahmadiyyaer, humanister og andre ikke-troende – sterkt overrepresentert blant dem har blitt anklaget og dømt for blasfemi – og nå sitter på dødsceller i frykt for at landet faktisk skal begynne å fullbyrde dødsdommene.

Dette er som man skulle vente. Når et land først innskrenker ytringsfriheten, er det ingen overraskelse at det er minoriteter med meninger, verdier og praksiser som ligger lengst fra flertallets og myndighetens som rammes hardest.

Ikke sjelden ser vi at de som tar til orde for å gjeninnføre blasfemilover, gjør det med henvisning til at det vil gi bedre beskyttelser for minoriteter. Men fakta på bakken er altså ganske annerledes. Det er de mektiges interesser som forsvares gjennom slike lover. Derfor er et forsvar for retten til blasfemi også et forsvar for retten til å bedrive maktkritikk.

# Sovende fare

Det er heller ikke tilstrekkelig at slike lover bare er såkalt sovende. Blasfemilover er til skade, selv når de ikke brukes aktivt.

Bare det at en slik lov finnes kan gjøre at kritiske røster legger bånd på seg. Verre er det at land som praktiserer sine blasfemilover, gjerne legitimerer det nettopp med eksistensen av slike lover andre steder. "Hvis dere har blasfemilover, må vi også kunne ha det."

Når en tredjedel av EUs medlemsland holder seg med lover mot blasfemi, gjør det at europeisk kritikk mot menneskerettsbrudd begrunnet med slike lover andre steder har liten troverdighet. Det er noe med stein og glasshus.

Skal man med styrke og integritet kritisere slike praksiser, må alle land som tar sine menneskerettslige forpliktelser på alvor, rydde opp i eget lovverk, og avskaffe blasfemilover en gang for alle.

# Det er de mektiges interesser som forsvares gjennom slike lover. Derfor er et forsvar for retten til blasfemi også et forsvar for retten til å bedrive maktkritikk.

# Mobben

Ytringsfriheten garanterer oss retten til å fremme våre meninger uten å bli fengslet eller på andre måter straffeforfulgt av staten. Den forplikter også staten til å beskytte de som ytrer seg mot vold og trusler om vold fra meningsmotstandere.

Vi som følger situasjonen for humanister og ateister rundt om i verden, vet så altfor godt at dette ikke er noen selvfølge alle steder.

Er du først anklaget for blasfemi i Pakistan, er antagelig fengsel det tryggeste stedet du kan være. Gang etter gang har vi sett mobben ta loven i egne hender, uten at politiet har evnet – eller villet – beskytte den blasfemianklagede.

Blasfemilover beskytter guder, ikke mennesker. Humanistbevegelsens syn er at det tvert imot er mennesker som trenger vern mot hatefulle ytringer. Disse lovene bør derfor heller erstattes med velfungerende lover mot hatkriminalitet, for å beskytte mennesker som utsettes for hat og forfølgelse på grunn av sin gruppetilhørighet ­– inkludert dem som forfølges på grunn av sin tro eller livssyn.

# En ny dansk lov

Norge avskaffet sin blafemilov i 2015. Danmark fulgte etter i 2017. Men nå har de i realiteten vedtatt en ny – i etterkant av en lang rekke  koranbrenninger i i Danmark og Sverige, og den massive kritikken de to landene er blitt møtt med fra den muslimske verden.

Først så det riktig ille ut. Danskene ønsket opprinnelig et forbud mot «utilbørlig behandling af genstande med religiøs betydning for et trossamfund».

# Når et land først innskrenker ytringsfriheten, er det ingen overraskelse at det er minoriteter med meninger, verdier og praksiser som ligger lengst fra flertallets og myndighetens som rammes hardest.

Etter voldsom kritikk modifiserte de seg til en lov som forbyr "utilbørlig behandling af skrifter med væsentlig religiøs betydning". Og avgrenset det til trossamfunn "som er registreret som anerkendt efter trossamfundsloven, og Folkekirken".

Det siste innebærer at for eksempel Human-Etisk Forbunds søsterorganisasjon Humanistisk Samfund ikke omfattes av loven. Man kan fritt brenne for eksempel Nordisk Humanistmanifest 2016, for eksempel.

Ikke at de danske humanistene ønsker noe forbud mot det, selvsagt. De nordiske humanistorganisasjonene gikk i august sammen om en uttalelse mot det opprinnelige lovforslaget. Og tar også klart avstand fra det nye.

# Koranbrennerne

Man kan alltids tenke at det ikke er et stort problem om Rasmus Paludan – og hans norske beundrere i SIAN – blir nektet å brenne koraner, eller blir pålagt innskrenkninger på når og hvor de kan brenne dem. At det ikke er noe stort problem om bøller nektes å være bøller.

Utfordringen er at ingen ­– og slett ikke danske myndigheter – har klart å komme opp med et lovforslag som ikke tar med seg Firoozeh Bazrafkan i samme slengen.

Og det er ingen tvil om at den danske loven også vil ramme henne. Det er en innvending danmarks justisminister Peter Hummelgaard tar lett på. Han kommenterte Bazrafkans performance slik i slutten av august:

"Jeg vil opfordre hende til at skabe noget, skrive noget, male noget, hugge noget i sten, lave noget musik, hvad ved jeg, i stedet for at ødelægge ting."

Denne foraktfulle og nedlatende holdningen til en både legitim og høyst relevant politisk markering bør bekymre oss. Vi snakker om en markering mot grov og hensynsløs undertrykkelse ­– i et av verdens mest undertrykkende regimer. Undertrykkelse som begrunnes nettopp med å vise til Koranen.

Og en innskrenking av muligheten til å protestere mot grove menneskerettighetsbrudd i et diktatur, er ikke en pris det er verdt å betale for å hindre primitive bøller i å være primitive bøller.

# Hør teksten som podkast: