Er du humanist?

De fleste reflekterte mennesker ville vel svare med å spørre hva man legger i ordet humanist, hvis man blir stilt dette spørsmålet. DEN FØRSTE «humanismen» fremsto under renessansen i Italia rundt år 1400, og ble da kalt renessansehumanismen. Det dreide seg mye om interesse for kunst, kultur og dannelsesidealer. Dante, Leonardo da Vinci og Michelangelo er kjente navn fra denne epoken.

PÅ 1800-TALLET fikk denne italienske bevegelsen navnet humanismen. Den utviklet seg via Tyskland og ble kategorisert som en holdning og tankeretning. Thomas More skrev Utopia, om et idealsamfunn med mennesket i fokus, og Montaigne satte mennesket i sentrum for kunnskap og verdier. DET BLE altså lagt vekt på dannelse av mennesket gjennom dagens humanistiske fag som historie, språk, litteratur, filosofi og etikk. Innen universitetene kalles disse etter hvert samlet for «humaniora». Felles for alle disse er at mennesket står i fokus. I DAG sier man gjerne at humanisme er en generell holdning og tankeretning som setter mennesket i fokus som selvstendig aktør, ser på mennesket som selv ansvarlig for å skaffe seg kunnskap på best mulig måte ved hjelp av sin kritiske fornuft og praksis, og tilskriver enkeltmennesket en ukrenkelig egenverdi og verdighet.

ET HUMANISTISK perspektiv kan finnes i både religiøse og ikke-religiøse livssyn. Men når humanismen tar form som humanetikk eller livssynshumanisme (sekulær humanisme), blir den en mer avgrenset ikke-religiøs posisjon. Her vektlegger man menneskets ukrenkelige verdi, samtidig som man avviser troen på en virkelighet over denne verden. Dette er et velkjent «stridsemne» eller i hvert fall diskusjonstema mellom livssynshumanister og religiøse, og har vært gjenstand for mange maktkamper bl.a. innen skoleverket i mange år.

NYLIG STO jeg i en situasjon hvor jeg måtte ta farvel med en altfor ung, og meget nær og kjær person i livet mitt, og hvor det hadde vært klart i flere måneder hvordan utfallet ville bli. DEN FORTVILELSEN og alle de tankene man gjør seg i en slik prosess, er ikke lett å beskrive, og er selvsagt helt forskjellig fra person til person. I slike situasjoner vil man lett kunne bli søkende etter løsninger eller trøst på alle vis. Man kan tenke på eksempler hvor ikke-troende likevel har søkt mot en gud, og at troende har mistet tillit til og tro på sin gud. OVERTRO, OG håpet om at en overmenneskelig kraft skulle kunne tilkalles ved behov og hjelpe til med å utføre mirakler, er helt fjernt for meg. Det er ren ønsketenkning, som bare ville gjort meg frustrert og forvirret, fattigmanns trøst?

JEG VIL nevne tre momenter som har hjulpet meg i denne vanskelige tiden.
Å SLIPPE å føle denne tvilen, eller håpet, om at hvis jeg bare ..., så kunne det kanskje gå bra likevel. Å kunne stå støtt i sitt og familiens livssyn, og gjøre det beste ut av den situasjonen som har oppstått. Uten å skulle lete etter feil jeg har gjort, eller mer eller mindre fantastiske utveier som skisseres av mennesker uten faglig innsikt og med motiver fra det mest humant elskverdige til den ytterste kynisme. Gudetilbedelse, åndemaning, amuletter til ublu pris, tilbudene er mange og til dels stygge.

Å HA gode, kloke venner og familie, som vet å støtte med trøst, oppmerksomhet og gode tjenester. Som er villig til å bruke tid til å lytte, forstå og lindre. Og som er klar over at det kan finnes formuleringer som for en troende kan virke kloke og gjøre en i stand til å orke å gå videre, men som for en annen kan være en ren provokasjon og tankeløshet.

JEG HAR mange kristne venner, og har ikke opplevd en eneste kommentar som kan tolkes som at de forsøker å sette meg inn i deres bås og oppfatning, bare at de ser meg som et medmenneske.
I DENNE anledningen er jeg nødt til å nevne hvor utrolig god støtte jeg har følt blant venner i to kor jeg synger i. Man gjør og får mye mer enn å synge i kor i et kor!

Å KUNNE ta farvel i en god seremoni er et viktig steg i en sorgprosess. Dette har kirken og religiøse samfunn visst og utviklet i generasjoner. Etter hvert som en stadig større del av befolkningen ikke har en gudstro, er behovet for sekulære seremonier og seremonirom blitt større. Det vil selvsagt være totalt uverdig å tvinge en humanistisk seremoni, for en avdød kjent for bare sekulære verdier, inn i et rom som er bygget for gudetilbedelse og gjerne i stor grad bærer preg av dette. I pakt med samfunnsutviklingen er det viktig at man bygger tilgjengelige livssynsnøytrale og vakre seremonirom til bruk for alle.

I LARVIK og Sandefjord er vi nokså heldige i så måte, med Undersbo og Orelund. Her er det estetiske omgivelser og nøytrale løsninger som gjør at man kan føle seg hjemme i en ramme som passer den avdøde, og som styres av en dyktig gravferdstaler, med dekorasjoner og musikk man velger. Verdigheten i en slik seremoni er helt annerledes enn en kirkebegravelse med en misjonerende prest, for en avdød som alle vet ikke har hatt noen gudstro.

DET GJELDER å leve med mest mulig respekt for hverandre og andres forskjellige ståsted. Det er lett å glemme at noen historisk har vært mer privilegert enn andre, og at samfunnsutviklingen kan medføre endrede behov.

Les mer om

• Seremonirom for alle