Hele Norges konge

Ikke alle har et nært forhold til kongehuset. Noen har fulgt kongen gjennom et helt liv, andre har kanskje ikke tenkt så mye over at han har vært der. Likevel har han vært en del av vårt felles landskap og vår felles historie. Ordene hans har samlet oss, preget oss. Hans stødige, trygge vesen har for mange vært et holdepunkt. Et slags håp.

Når han er borte, kan det virke tomt.

Halldis Moren Vesaas skriver i diktet «å vere i livet» om hvordan vi mennesker er «opne for alle ikring, og bunden med sterke røter til mennesker og ting». Kanskje kan vi undre oss over hvordan vi sørger over mennesker vi ikke har møtt. Men vi knytter oss ikke bare til mennesker vi kjenner personlig. Vi knytter oss til ansikter og stemmer, til ritualer og steder, til det som følger oss gjennom livet og gir en følelse av sammenheng. Når noe av dette forsvinner, kan det føles som om noe i vår egen historie tar slutt. Slike tap setter noe i bevegelse.

Når noe av dette forsvinner, kan det føles som om noe i vår egen historie tar slutt.

# Når døden kommer nær

Et dødsfall kan sette i gang noe helt personlig, selv når den som er gått bort ikke sto oss nær. Kanskje blir vi også minnet om mennesker vi selv har mistet. Et savn kan melde seg på nytt, eller en sorg vi trodde hadde lagt seg, kan kjennes nærmere. For andre vekker dødsfallet først og fremst tanker om dem vi fortsatt har hos oss, og vissheten om at vi en gang skal miste dem også.

Og vi kan bli minnet om vår egen forgjengelighet.

Å bli påminnet døden, hvor naturlig den enn er, kan være opprivende. Døden konfronterer oss med noe vi ikke kan kontrollere. Og den åpner for de store spørsmålene:

Hva betyr et liv? Hva blir igjen etter et menneske? Hva vil det si å ha satt spor? Hva vil vi selv bruke den tiden vi har til?

Kanskje skal vi tørre alvoret litt i en tid som denne. Ta oss tid til de undrende samtalene.

Og la oss være litt ekstra oppmerksomme på menneskene rundt oss. Et dødsfall som hele landet snakker om, kan vekke ulike følelser og minner hos den enkelte. Noen trenger kanskje en samtale. Andre trenger bare et menneske som er der. I møte med døden kan vi også kjenne på kjærlighet og finne glede i fellesskapet.

Vi kan ikke ta bort hverandres sorg. Men vi kan gjøre den mindre ensom.

# Det vi bærer videre

Når noen går bort, er det også en tid for å minnes. Om kong Harald er det mye godt å huske. Latteren som satt løst. Det varme glimtet i øyet. Måten han møtte mennesker på, med et nikk og et smil til både liten og stor.

Kong Harald tegnet et stort vi. Han ønsket et romslig og raust Norge – et Norge der det er plass til alle.

Han oppfordret oss til ikke bare å fremheve skillelinjene mellom oss, men å huske på alt det vi deler. Menneskeligheten. Lengselen etter å høre til. Behovet for frihet.

Dette er verdier vi som humanister kjenner oss dypt igjen i.

Ved kongens bortgang blir forbindelsene mellom oss synlige.

Når et menneske som har stått for noe viktig, går bort, står vi også igjen med et spørsmål: Hva vil vi bære videre?

Og kanskje en av de fineste måtene vi kan hedre kongen på, er å forsøke å bidra til det fellesskapet han så sterkt ønsket å styrke. Ved å se hverandre. Gi plass der det er trangt. Invitere inn der noen blir stående utenfor.

Ved kongens bortgang blir forbindelsene mellom oss synlige, samtidig som forskjellene er tydelige. Vi trenger ikke å dele alt for å dele noe.

Å holde fast ved det som binder oss sammen, er en viktig del av kongens arv. 

Les mer om kongens bortgang her.