Høyresida må ikke bli en dørmatte for ekstrem populisme
Vi må kunne erkjenne problemene som har gitt næring til Sverigedemokratene uten å kjøpe partiets forklaring på dem eller senke våre egne standarder, skriver Heidi Nordby Lunde fra Human-Etisk Forbund.
Denne kommentaren ble først publisert i Dagsavisen 10.09.26.
Den norske debatten ser ut til å presses inn i to grøfter der vi enten skal late som om problemene som ga Sverigedemokratene 20 prosent av stemmene i Sverige ikke finnes, eller så skal vi godta partiets mest ytterliggående forklaringer på dem.
I 2024 skrev lederen for Sverigedemokratene, Jimmie Åkesson, en kronikk i den svenske avisen Expressen med overskriften «Man kan hävda at det pågår et folkutbyte». Han skriver at for han er det svenske folk en gruppe som forenes av en felles kultur, sammenfallende synspunkter, verdier og normer som er utformet av en felles historie og moralske referanserammer. Men femti år med fremmedkulturell innvandring har slipt ned den svenske kulturen og samfunnsmodellen, lagt press på svenske verdier og det å være svensk, samt nå er begynnelsen på en total kollaps av det Sverige vi kjenner.
Total kollaps av det Sverige vi kjenner. Intet mindre.
I et Politisk Kvarter på NRK som var befriende fritt for politisk borgfred denne uka, mente den konservative avisen Minervas redaktør Nils August Andresen at et begrep som «folkutbyte», med sine helt klare røtter i en rasistisk konspirasjonsteori, selvsagt er litt problematisk. Men det er visstnok bare en måte å snakke om raske demografiske endringer på. Kritikk av Sverigedemokratene fra den venstreorienterte tenketanken Agendas kommunikasjonssjef Thea Joramo Lysne ble avvist som falske anklager for å svekke borgerlig side. Andresen mente Lysne holdt høyresida opp mot andre standarder enn for seg selv.
Men at venstresida har en blindsone på egne vegne (det har vel begge sider), er vel ingen unnskyldning for at høyresida faktisk opprettholder egne standarder? Må et parti virkelig være aktivt antidemokratisk for å fortjene å bli plassert i ytterkantene av det politiske landskapet?
Det er fullt mulig å anerkjenne at de etablerte partiene ikke tok utfordringene med høy innvandring på alvor og at integreringen ikke har fungert godt nok. Ikke bare var de moderate styringspartiene unnvikende, men de kunne også være ganske rause med å stemple all systemkritikk som rasisme og fremmedhat. Samtidig ble problemer bagatellisert så lenge at til slutt var det bare Sverigedemokratene som adresserte reell frustrasjon blant velgerne.
Det var jo ikke slik at rundt 20 prosent av svenskene våknet opp en morgen og bestemte seg for å bli rasister. Sverigedemokratene vokste fordi de traff reelle problemer som de etablerte partiene ikke var villige til å diskutere. Men det er forskjell på å ha rett i en problembeskrivelse og å ha rett om årsaken til eller løsningen av problemet.
I dag omtales gjengkriminaliteten som systemtruende. Selv om det faktisk har blitt bedre, med færre skytinger og drap, er det fortsatt bare Mexico som overgår Sverige når det gjelder bombeeksplosjoner i fredstid.
SD hadde rett i at innvandring og integrering skapte problemer som ble undervurdert. Det betyr ikke at de har rett i at svensk kultur dermed står foran en total kollaps, eller at det foregår en bevisst «folkutbyte».
Fortellingen om en pågående samfunnskollaps der nasjonal identitet og verdier forvitrer, kjenner vi også igjen i norsk debatt. Her skal det ikke mye til før «systemkollaps» og «kulturkamp» blir forklaringsmodeller for alt som er galt. Krydre med kristen kulturarv, så åpner avisene sine kronikksider.
Men systemkollaps brukes ofte av ekstreme partier og bevegelser som et strategisk verktøy for å undergrave tilliten til det etablerte demokratiet, radikalisere tilhengere og rettferdiggjøre ekstreme handlinger. Det er nettopp det Åkesson gjør i sin kronikk om befolkningsutskiftning, «folkutbyte». I stedet for å bagatellisere det han skriver, burde alle varselbjeller ringe på den anstendige høyresida.
Ironisk nok sammenfaller Åkessons beskrivelse av femti år med fremmedkulturell innvandring, som han mener har slipt ned den svenske kulturen og lagt press på svenske verdier, med de siste femti årene vi i Norden gått foran i likestillingsspørsmål og blitt kjent for å være verdens mest likestilte samfunn. Til og med til den grad at noen hevder likestillingen har gått for langt. Vi gikk foran for å tillate likekjønnet ekteskap, og Pride markeres i dag på en måte som gjør at noen synes det er litt for mye. Vi har sørget for en økonomisk utvikling som har bidratt til å bygge et velferdssamfunn som jeg gjerne diskuterer innretningen av, men som gjør oss til et forbilde globalt. Samtidig har de nordiske landene dominert internasjonale levekårs- og lykkekåringer i flere tiår. Vi lever i samfunn med høy tillit, høy levestandard, høy livskvalitet og robuste institusjoner.
Dette altså samtidig som vi har blitt mindre norske og svenske på grunn av innvandring?
Dette har selvsagt ikke kommet av seg selv. Og ja, disse verdiene er under press fra mange kanter, inkludert islamister i innvandringsmiljøer og ytre høyres kristennasjonalister. Vi skal ikke late som om problemer ikke finnes for å slippe å gi Sverigedemokratene rett. Men den norske høyresida trenger heller ikke være en dørmatte for deres retorikk og gi dem rett i mer enn de faktisk har. Det er forskjell på å forsvare nasjonal kultur og å gjøre kulturell homogenitet til en forutsetning for et velfungerende samfunn.
Vi kan gjøre det vi har gjort før, ta folks bekymringer på alvor, løse reelle problemer og samtidig forsvare liberale institusjoner og verdier som gjør oss til det inkluderende Norge og det mangfoldet av nordmenn som Kong Harald hyllet i sin udødelige tale til nasjonen. Inkludering og mangfold er ikke en trussel mot nasjonen. Det er nasjonen.