Hopp til hovedinnhold
Intervju med Christian Lomsdalen

Humanismen og trans

Marte Spurkland, redaktør i H magasin

Det humanistiske livssynet kan begrunne helt ulike synspunkter. Men Human-Etisk Forbunds leder Christian Lomsdalen brukte ikke lang tid på å finne ut hva han mener om temaet trans.

Dette intervjuet var først på trykk i H-magasin 01|2024

I en kronikk i VG skriver du «Et samfunn der transfolk er synlige er et sunt samfunn». Kan du si noe mer om hvor HEF stiller seg i transdebatten?

Vi ønsker å arbeide for et samfunn der alle har rett til å være den de er, uten skam.

Mennesker som opplever at kjønnet deres ikke er i overenstemmelse med kjønnet de ble tildelt ved fødsel, må tas på alvor. Og de må møtes med omsorg. Vi som samfunn må ta vare på de av oss som er transpersoner.

Dette standpunktet er en naturlig fortsettelse av standpunktet HEF har hatt i flere tiår knyttet til skeives rettigheter.

Du ser likheter mellom måten homofile ble møtt på for noen tiår siden og måten transpersoner blir møtt på i dag?

Argumentene som rettes mot transpersoner er veldig like argumentene som ble rettet mot homoifle da de ble synlige i samfunnsdebatten. Den gangen var det en frykt der ute. «Dette er unaturlig.» «Vi må beskytte barna.» Der står debatten i dag også.

Vi som samfunn må ha omsorg for transpersoner, sa du. Hvorfor det?

Det er egentlig et spørsmål som kunne vært stilt om alle grupper i samfunnet som blir sett på som rare eller blir sett ned på. De opplever et minoritetsstress.

Transpersoner jeg kjenner forteller om mange ulike opplevelser med dette. Folk stirrer på dem eller roper ting til dem. Krysser gata når de går forbi. Og de som ytrer seg i sosiale media mottar stor grad av hatefulle ytringer, fra skittkasting til drapstrusler.

Jeg unner ingen den type behandling. Det er skadelig for den psykiske helsen til de det gjelder og det er dypt problematisk for ytringsklimaet.

Vi ser at temaet trans skaper veldig voldsomme reaksjoner. Det bekymrer meg.

I samme VG-kronikk skriver du at transfolk har fått en sentral rolle i en pågående kulturkrig. På hvilken måte?

Dette er et stort tema. Jeg tror at mange av de gruppene som er skeptiske til transfolk kanskje i bunn og grunn er skeptisk til flere samfunnsendringer som skjer rundt dem. De ønsker seg et annet samfunn. Og så blir transskepsis en måte å si fra på.

Jeg tror at de som er skeptiske til trans opplever at de er i en skvis. Det er leit for dem, og jo sterkere denne følelsen blir, desto mer høyrøstet blir de.

Vi ser nå at temaet trans skaper veldig voldsomme reaksjoner. Det bekymrer meg. Det er uheldig for samfunnet og for ytringsklimaet.

Hva med folk flest, hva syns vi om trans?

Statistikken peker på at mange i Norge aksepterer at det finnes transpersoner blant oss, og at aksepten er økende.

Samtidig er støtten til transpersoner lavere enn til andre skeive. Men så er jo kunnskapen om transpersoner også relativt fersk. Det har tatt 50 år før aksepten av skeive har blitt rimelig allmenn, og den kampen er heller ikke ferdig. Men kanskje kan forarbeidet som er gjort for de skeives rettigheter gjøre at det tar kortere tid før transfolk blir akseptert?

Jeg tror det betyr noe at det å være transperson er tatt ut av de psykiatriske diagnosemanualene. Det er viktig, på samme måte som da det å være homofil ble tatt ut av de samme manualene. Vi lærer oss til å gradvis akseptere grupper som alltid har vært der.

En av de vanligste innvendingene mot trans er at det ikke alltid har vært der. Fra naturens side finnes det bare to biologiske kjønn. Mann og kvinne.

Når vi snakker om personers kjønn, handler det om mer enn hvilket kjønnsorgan vi måtte ha på kroppen til enhver tid. Også innenfor biologien er det tydelig at kjønn er mer komplisert enn som så. Selv kjønnskromosomer er mer komplisert enn vi pleier å tenke oss. Og når vi også blander inn kulturelle aspekter og sosiale aspekter, blir det enda mer komplisert.

Vi har lang historie for ulike kjønnsuttrykk. Det har blitt dokumentert helt fra før-kristne samfunn og videre opp gjennom historien. Likevel syns mange den vanlige tokjønnsdelingen er greiest å forholde seg til. Det handler om at vi mennesker liker klare kategorier og stereotypier, som gjør ting lett. Men det betyr ikke at de kategoriene eller boksene vi har blitt opplært til eller har i hodet er de riktige.

Det er veldig mange flere som kontakter helsevesenet med ønske om kjønnskorrigende behandling i dag enn for noen tiår siden. Ekspertene tror at én av grunnene er større åpenhet, blant annet på sosiale medier. Kan det være at transpersoner som er synlige og åpne kan påvirke unge folk i sårbare faser til å tro at de er noe de ikke er?

Jeg tror åpenhet er viktig for vår forståelse av kjønnsinkongruens. Når du hører om andres historier og prosesser, kan du tenke: Jøss, det er ikke bare jeg som har det sånn. Da vil flere søke hjelp og behandling.

Men jeg klarer ikke å se at det er en stor smitteeffekt av transpersoner. Akkurat som det heller ikke var en smitteeffekt av homofile da de begynte å komme ut av skapet.

Tidligere fryktet noen at ungdommen skulle bli homofile eller lesbiske fordi det var trendy. Nå sies det samme om trans. Dette er gamle argumenter, som jeg egentlig syns er ganske nedverdigende.

De siste årene har noen få foreldre reagert på det de har beskrevet som radikal kjønnsideologi i norsk skole. De vil ikke at barna deres skal lære at det finnes han, hun og hen. De mener at det kan skape forvirring hos barna. Kan du forstå det?

Nei, det kan jeg ikke. Ut fra min erfaring som lærer for barn i ulike aldersgrupper, vet jeg at barn har stor forståelse for at mennesker kommer i ulike varianter og innpakninger.

Og så er det sånn at vi har et kjønns- og identitetsmangfold der ute. Da er det viktig at barn og ungdommer ikke blir overlatt til å basere seg på stereotypier og fordommer, men får kunnskap. Vi må gi dem et språk, sånn at de kan forstå og akseptere seg selv og andre.

Min erfaring er at det å forklare barn om skeiv kjærlighet vanligvis ikke er forvirrende for barna, men det kan være vanskelig for de voksne. Heldigvis er seksualundervisning en rettighet barn har, foreldre kan ikke bestemme om barna skal lære om det eller ikke. Det er jeg glad for.

Transpersoner i idretten har vært et hett tema de siste årene. Det har vært påstander om at mannlige utøvere skifter juridisk kjønn for å stille i kvinneklasser i toppidrett. Er det et problem?

Dette er en marginal problemstilling. Toppidrettsutøvere utgjør en veldig liten gruppe av befolkningen, antallet transpersoner i toppidrett er enda mindre.

Og med tanke på de komplikasjonene og den hetsen som transpersoner utsettes for, tror jeg det er svært få som påberoper seg å være transperson for å lykkes i idrett.

I sommer skrev Finansavisen at minst én student ved NTNU hadde skiftet juridisk kjønn for å komme inn på studiet Industriell økonomi på kvinnekvote. Så det finnes jo noen der ute som er klare for å utnytte de mulighetene som finnes?

Jeg syns det er synd at noen bryter med den tilliten som er bærebjelken i det norske samfunnet. Når noen velger å misbruke den, er det drittsekkoppførsel. Men vi kan ikke la være å hjelpe de som opplever et behov for å bytte juridisk kjønn på grunn av noen få drittsekker.

Transkritikere fremhever også at kjønn har betydning for trygghet. Kan du skjønne at noen kvinner kan være bekymret for at mannlige overgripere skal benytte seg av muligheten til å skifte juridisk kjønn for å komme seg inn i et lukket rom hvor kvinner er sårbare - som garderober eller kvinnefengsler - og forgripe seg på dem?

Da er vi over i en annen problemstilling. I transdebatten vises det ofte til overgrep som har skjedd i fengsler i USA og UK. I disse fengslene skjer det et relativt stort antall seksuelle overgrep, langt flere enn i norske fengsler. Problemstillingen der er heller: Hvordan sørger vi for gode soningsforhold eller hvordan sørger vi for sikkerhet for fanger.

Når det gjelder garderober så tror jeg ikke det er mulighetene for å bytte juridisk kjønn som er problemstillingen. Hvis jeg skulle hatt et ønske om å gjøre et overgrep mot noen i en garderobe, er det ikke det som står i passet mitt som hindrer meg – eller får meg til å gjøre det.

Kan du se noen gode, humanistiske grunner for å være motstander av at folk selv skal kunne bestemme hvilket kjønn de er?

Det humanistiske livssynet kan begrunne ganske mange helt ulike synspunkter. Jeg har vridd hodet mitt for å finne en begrunnet motstand mot at transfolk skal kunne leve som den de er, men jeg har ikke klart å finne det.

Det betyr ikke at andre ikke klarer å tenke ut en slik motstand, og jeg som leder for et livssynssamfunn skal ikke være meningspoliti. Men jeg syns det er viktig at HEF står skulder ved skulder med de av oss som er transpersoner. Akkurat som vi gjorde med skeive i sin tid. Og fremdeles gjør.

Og så vil jeg avslutte med å påpeke at undersøkelser viser at under 20 prosent av den norske befolkningen har negative følelser til folk som har skiftet kjønn og som er ikke-binære. De aller "leste svarer: vet ikke. Mange bryr seg nok i realiteten ikke.

Les mer om