Ikke kall uro for sutring
Ketil Raknes har rett i at høyrepopulister lever av fortellinger om forfall, svik og en tapt gullalder. Men når han beskriver Vestens politiske kultur som en «kollektiv sutrekultur», visker han ut skillet mellom høyrepopulistisk svartmaling og berettiget uro.
Dette innlegget ble først publisert i Aftenposten 06.09.26.
I kronikken «Tapernes tidsalder» i Aftenposten 18. august tar Ketil Raknes utgangspunkt i den tyske sosiologen Andreas Reckwitz’ analyse av høyrepopulistiske bevegelser som «tapsindustrielle komplekser», der tap av fremtidstro, status og mening blir omgjort til politikk.
Det er en treffende beskrivelse av hvordan høyrepopulismen virker. Reelle problemer settes sammen til et bilde av en sivilisasjon på randen av sammenbrudd. Eliten har forrådt folket, innvandrere, minoriteter, feminister eller «globalister» får skylden, og en tapt storhet skal gjenopprettes. Derfra er veien kort til forestillingen om at demokratiets vanlige spilleregler ikke lenger strekker til.
Tapsretorikken er ifølge Raknes ikke begrenset til høyrepopulistene. Også etablerte partier snakker stadig oftere om tap og forfall. Slike beskrivelser kan selvsagt styrke høyrepopulistenes virkelighetsbilde. Men det betyr ikke at uroen bak retorikken er grunnløs.
Raknes skriver selv at tap må anerkjennes og bearbeides. Likevel trekker både betegnelsen «kollektiv sutrekultur» og påstanden om at mange av debattene er «fullstendig frakoblet den objektive virkeligheten» i motsatt retning. De visker ut skillet mellom svartmaling og berettiget uro. Mennesker som opplever tap, utrygghet og avmakt, blir da møtt som om de først og fremst trenger å få korrigert virkelighetsoppfatningen sin.
Han viser blant annet til at syv av verdens ti lykkeligste land ligger i Europa, og at Norge ligger helt i toppen på internasjonale levekårsmål.
# Bak topplasseringene
Men slike rangeringer sier lite om forskjellene innad i et land eller om hvordan ulike grupper har fått det over tid.
Ifølge sykepleierindeksen for første halvår 2026 kunne en enslig sykepleier kjøpe omtrent én av tretti boliger som ble omsatt i Oslo. Også i Bergen, Stavanger og Tromsø er det blitt vanskeligere for en vanlig lønnsmottaker å komme inn på boligmarkedet.
Dette handler om mer enn økte forventninger. Muligheten til å eie sitt eget hjem gir økonomisk trygghet og tilhørighet. Når boligkjøpet i økende grad forutsetter arv, foreldrebank eller to høye inntekter, er det et dårlig svar å vise til Norges plassering på internasjonale rangeringer.
Å få høre at man bor i et av verdens lykkeligste land, er ingen trøst når man selv står utenfor. Det kan tvert imot forsterke skammen. Hvis alle andre både er lykkelige og lykkes, må det jo være meg det er noe galt med.
# Reell uro, feil forklaring
En ung mann kan ta feil når han gir innvandrere, feminister eller «globalister» skylden for at han ikke finner sin plass i samfunnet. Men opplevelsen av at mulighetene blir færre, trenger ikke være innbilt. I tillegg til et utilgjengelig boligmarked møter mange unge et vanskelig arbeidsmarked, særlig de som mangler fullført utdanning. Selv blant nyutdannede med mastergrad har ledigheten økt til 9,5 prosent.
Slikt vet høyrepopulistiske politikere å utnytte. Da Donald Trump erklærte at «The American Dream is dead», satte han ord på en utbredt opplevelse av at systemet ikke lenger ga vanlige mennesker en rettferdig sjanse. Deretter pekte han ut de skyldige og tilbød seg selv som løsningen.
Hvis den etablerte offentligheten avfeier denne uroen som sutring, kan ytterliggående aktører fremstå som de eneste som tar folks problemer på alvor.
Det er nødvendig å korrigere overdrevne og feilaktige beskrivelser av samfunnsutviklingen. Men svaret på populistenes dommedagsfortelling kan ikke være en beroligende fortelling om at alt egentlig går godt.
# Pangloss vender tilbake
I Voltaires klassiker «Candide» insisterer Candides læremester Pangloss på at menneskene lever i den beste av alle mulige verdener. Krig, jordskjelv, sykdom og overgrep får ikke rokke ved teorien. Lidelsen blir forklart som en nødvendig del av en større og grunnleggende god orden.
Påstander om at Norge er rikt, trygt og lykkelig, kan få en lignende funksjon dersom de brukes som svar til mennesker som spør hvorfor vanlig arbeid ikke lenger gir den samme adgangen til bolig, trygghet og økonomisk selvstendighet. Optimisme blir et problem når den brukes til å forsvare det bestående fremfor å forandre det som ikke fungerer.
Da Pangloss til slutt nok en gang hevder at alt er til det beste, svarer Candide: «Vi må dyrke vår hage.» Det er også et godt demokratisk svar på høyrepopulismen. Vi skal avvise jakten på syndebukker og de autoritære løsningene, men samtidig gjøre noe med problemene som gir forfallsfortellingene troverdighet.
Vi lever ikke i den beste av alle tenkelige verdener. Men gjennom demokratiet har vi mulighet til å skape en bedre. Det forutsetter at vi dyrker vår hage, ikke at vi forteller dem som står utenfor gjerdet, hvor grønn og frodig den allerede er.
- Les også: Hva mente Voltaire med "dyrk din hage"?