Kampen for menneskeligheten
Ingun Steen Andersen, Filosof og livsveileder i Human-Etisk Forbund
Kampen for menneskeligheten handler om motet til å være et medmenneske, og til å si fra når menneskeverd trues.
Teksten er en bearbeidet versjon av kronikk i Dagsavisen 25.01.2023
Når vi denne uken minnes ofrene for Holocaust, ser vi tilbake og ned i en avgrunn som er vanskelig å fatte: systematisk ondskap, dehumanisering, nedverdigelse og vold. Kanskje vegrer vi oss mot å ta det inn over oss. Det er lettere å la være.
Men ikke minst i dagens verden er det viktig å minnes og lære av historien. Tendensene til hat og umenneskelighet finnes så altfor nært oss også i dag – på de mest grusomme vis i terror og krigshandlinger, men også iblant oss og i oss.
# Å dyrke humanitet
Forfatter og Holocaustoverlever Viktor Frankl har beskrevet hvordan kampen for å bevare menneskeligheten i møte med et umenneskelig system var det som holdt ham oppe. Det ufattelige – å velge og dyrke humanitet i en verden av bestialitet – står for oss som et lysende eksempel.
Det angår nemlig oss. For alt begynner i det små. Selv om kontrasten fra Holocaust til vår virkelighet i dagens Norge er stor, minner historien oss på hvor viktig det er å kjempe for menneskeligheten. Hver dag.
# Mot til å se
Jeg møtte en gang en ung kvinne som hadde sittet i fengsel i et kaldt lite hjørne av verden. Det var fengselsvaktens varme blikk og vennlighet som reddet henne, fortalte hun. De små og uventet vennlige handlingene brakte en strime av menneskelig håp til et forfrossent lite hjerte. Jeg glemmer aldri historien hennes.
I ordboken min defineres «menneskelighet» som «det å ta hensyn og utvise omsorg og medfølelse». Det vil altså si å være oppmerksom i møte med andres behov og følelser og handle på en måte som ivaretar deres sårbarhet og verdighet.
Kanskje starter det bare med dette enkle: å se hverandre. Ikke som stereotypier og karikerte representanter for en gruppe, men som individer med et ansikt og egenverd. Vi må være villig til å se bak maskene og generaliseringene. Ha mot til å bry oss. Og ikke minst: tålmodighet til å lytte til de som tenker annerledes.
På samfunnsplan handler det om mer. Det handler om å ta ansvar. Om ikke å tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv. Om å stå opp for sentrale verdier når det gjelder.
# Å forebygge ondskap
Innsikt i mekanismene som kan føre til hat og vold, er en vei til å forebygge. Vi vet at skarpe skiller mellom «oss» og «dem» og normalisering av språkbruk som degraderer «de andre» kan føre riktig galt av sted. Vi vet at utenforskap og sosial ulikhet avler hat. Vi vet at mangel på evne til å tenke og handle selvstendig gjør at grusomme ting kan skje i flokk, selv der flertallet ikke har en ond hensikt.
Og vi vet også – så inderlig godt – at i utrygge og hierarkiske fellesskap vokser tendensen til å tråkke på andre for å hevde seg selv.
Kan vi mobilisere evnen til å være en motkraft? Tar vi Deeyah Kahns utfordring om å bygge mer inkluderende fellesskap – sten på sten? Sier vi i fra når unyanserte generaliseringer, fordommer og hets rammer minoriteter eller andre i samfunnet vårt?
«Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, med likegyldighet», skrev Holocaustoverlever og fredsprisvinner Eli Wiesel. Vi trenger å bli minnet om det – om og om igjen.
# Godhetens drivhus?
Hvor finnes «godhetens drivhus» i vår tid, og hvordan kan vi sammen bygge og forsterke dem, spurte filmskaper Kristian Landmark på et arrangement i regi av Human-Etisk Forbund i Kristiansand i fjor. Spørsmålet er godt, og helt sentralt for humanismen.
Det å modnes i godhet og moralsk mot var et viktig ideal både for de greske filosofene og i flere religioner og livssyn. «Dannelse til humanitet» er en sentral humanistisk grunntanke. Hvor høyt står det på prioriteringslista vår i dag?
# Etisk gymnastikk
I møte med trender og tendenser i tiden som undergraver menneskeligheten, trenger vi samtaler og kritisk refleksjon. Når menneskerettigheter trampes på, kommentarfeltene fylles av hets eller mobbetallene går oppover, må vi våge alvoret, tåle diskusjonene og kjempe for nyansene.
Kanskje trenger vi alle etisk gymnastikk – for å kunne reagere og agere når menneskeverd trues. Det kan synes mye å kreve av oss sårbare mennesker at vi skal være modige aktører som sier imot. Både ung og gammel søker trygghet, anerkjennelse og tilhørighet mer enn noe annet. Men i fortellingen om brødrene Løvehjerte sier Jonatan til sin bror: «Det er ting som må gjøres selv om de er farlige, for ellers er jeg ikke et menneske, men bare en liten lort.»
La oss heie på «upstanders», «snitchere» og aktivister og tro på at når vi støtter hverandre, kan vi skape endring. La oss trene godhetens muskler, strekke og tøye vår menneskelighet – så den rekker lenger og omfavner flere.
For menneskeligheten er vårt vern mot vold.