– Like viktig som min frihet til å avstå fra religiøse plagg, er andres frihet til å velge dem
Nancy L. Herz, sosiolog og seniorrådgiver i Human-Etisk Forbund
Alle brudd på tros- og ytringsfriheten – enten de kommer fra stat eller familie – må fordømmes. Men for at dette budskapet skal være troverdig, må vi stå opp for alles trosfrihet, skriver Nancy L. Herz i denne kronikken.
Dette er en lenger versjon av kronikken som først ble publisert i Vårt Land 22.11.24
For noen uker siden ble Iman Meskini tildelt Plan Norges Jentepris, fordi hun bruker stemmen sin til å «kjempe mot rasisme og for likestilling» og fordi hun «arbeider for å bekjempe fordommer mot muslimske kvinner og for å sikre ytrings- og reliagionsfrihet». Hun trekkes frem som en trygg og tydelig rollemodell, spesielt for muslimske jenter som trenger forbilder.
Nettavisens spaltist Sarah Gaulin kaller prisen «dypt problematisk» og peker på at «Ved å belønne en hijab-bærende kvinne, kan det tolkes som om vi aksepterer en del av en kulturell praksis som står i direkte konflikt med idealene om kvinners frihet til å velge hvordan de ønsker å leve og kle seg».
Kritikken viser etter min mening at prisen er nødvendig og riktig. Vi må fortsatt snakke om både representasjon og trosfrihet – og hvem denne friheten faktisk gjelder for.
Jeg vil være den første til å kjempe mot religiøs undertrykkelse og hijabtvang. For snart ti år siden sluttet jeg selv å tro, og gikk offentlig ut med at jeg ikke lenger var muslim. Jeg vet hvor tøft det kan være.
I flere land straffes det å forlate religionen med fengsel, eller døden. Vi har også sett flere tilfeller av vold mot dem som utfordrer religiøse dogmer, som for eksempel angrepet mot Charlie Hebdo-redaksjonen, knivangrepet mot forfatter Salman Rushdie, og angrep mot sivile som har stått opp mot religiøs undertrykkelse.
# Kvinne, liv, frihet
Drapet på kurdiske Mahsa Amini som døde i det iranske moralpolitiets varetekt, etter å ha blitt arrestert for «feil bruk av hijab», vekket sterke reaksjoner.
Under slagordet «kvinne, liv, frihet» protesterte mennesker i Iran mot religiøs undertrykkelse og hijabtvang – mange med livet som innsats. Nylig ble Ahou Daryaei arrestert for å ha kledd av seg på universitetet i protest mot trakassering.
Irans hijabtvang er bare ett eksempel på hvordan religion brukes for å undertrykke kvinner. I Afghanistan er det i praksis burkatvang. Men også her hjemme i Norge finnes det de som tvinges eller presses til å dekke seg til av familien, eller sitt religiøse eller kulturelle miljø, begrunnet i et ønske om å bevare deres «ære».
# Frihet til å avstå er også frihet til å velge
Ingen skal diktere hvordan den enkelte skal kle seg, hva de skal tro på, eller hvordan de skal utøve sin tro.
Alle brudd på tros- og ytringsfriheten – enten de kommer fra stat eller familie – må fordømmes. Dette er noe vi må kjempe for hver dag. Det kan aldri tas for gitt.
Men for at dette budskapet skal være troverdig, må vi stå opp for alles trosfrihet.
Jeg kan ikke forsvare min rett til å ikke tro, uten også å forsvare både Meskinis og andres rett til å tro – og utøve sin tro på den måten som er riktig for dem.
Like viktig som min frihet til å avstå fra religion og religiøse plagg er andres frihet til å velge dem.
Jeg er enig med Gaulin i at kvinner skal ha «frihet til å velge hvordan de ønsker å leve og kle seg», men det er ikke min plass å definere hva dette betyr for hver enkelt kvinne.
# Feilslått kamp mot religiøse plagg
De må selv få bestemme, også når deres valg skiller seg fra mine
Å diskreditere voksne kvinner på grunn av deres valg av hodeplagg eller religion fører oss ikke fremover. Snarere skaper det ekstra hindringer for kvinner som bruker hijab – de må bruke energien sin på å forsvare seg i stedet for å ta de nødvendige kampene innad i egne miljøer.
Et tydelig eksempel på hvordan dette kan slå feil, er forbudet mot heldekkende badetøy, også kjent som «burkini», som ble innført i flere franske byer for noen år siden. Dette fikk internasjonal oppmerksomhet da en kvinne ble konfrontert av politiet på stranden i Nice, og bedt om å ta av seg deler av klærne sine. Senere har fransk domstol kommet fram til at forbudet er grunnlovsstridig.
Hva oppnår man egentlig med et slikt forbud? Det er stor grunn til å tro at i stedet for at kvinner tar av seg hijaben eller velger å bruke bikini, fører det til at de holder seg hjemme. Det er ikke frigjøring; det er ekskludering.
# Vi må feire forbilder
Heller enn å diskreditere kvinner som bærer hodeplagg, burde vi feire forbilder som Iman Meskini. Hun viser at muslimske kvinner er mangfoldige, sterke og selvstendige, og hun bryter stereotyper om muslimske kvinner som passive eller undertrykte.
Jeg skulle ønske jeg som tenåring hadde et mangfold av forbilder som viste at kvinner med etnisk minoritetsbakgrunn kan være så mye – at vi er mange, med ulike måter å leve livet vårt på. Det var noen forbilder, men de var få.
I dag har unge jenter i Norge rollemodeller som Iman Meskini, men også som Sarah Gaulin, som står i frihetskamper til tross for at det har en personlig kostnad. Også i litteraturen har det blitt et litt større mangfold, blant annet med Bibi Fatima Musavi sin debutroman «Jenter som meg» hvor heltinnen er seksten år gamle Asya som bruker hijab og som både er frekk, morsom, sint og sårbar.
Unge i dag har flere forbilder som ser ut som dem, og som lever livene sine på ulike måter, som tror på ulike ting, og som viser at ulike valg kan være like legitime.
Dette mangfoldet bør vi løfte fram, feire og forsvare.