Menneskerettigheter i skyggen av Covid-19

Er baksiden av vår høye tillit til institusjoner og politikere for mye lydighet? Hvordan har pandemihåndteringen virket inn på menneskerettigheter? På etikkseminaret «Menneskerettigheter i pandemiens tid» tok foredragsholderne et kritisk dypdykk bak smittevernstiltakene. Her er fire perspektiver

- Myndighetene var ikke forberedt på at en pandemi skulle inntreffe, verken faglig, kulturelt, eller juridisk, sier Hans Petter Graver, professor i juss ved UiO.  Han var første foredragsholder på Etikkseminaret 2021 på Sørmarka konferansehotell 30. – 31. oktober.

I foredraget, som hadde samme tittel som hans nyutgitte bok; Pandemi og unntakstilstand. Hva sier Covid-19 om den norske rettstaten, pekte han på spesielt to ting som var lite gjennomtenkte:
Nedstengningen av skoler, og selve nedstengningen 12. mars 2020.

Samfunnet ble stengt ned i strid med Grunnlovens krav om at viktige beslutninger skal treffes av regjeringen.

Demokratiet er mer sårbart enn en skulle tro

- Erfaringen med pandemien viser at den norske rettstaten og demokratiet er mer sårbart enn en skulle tro, sier Graver.

Han beskriver en situasjon der Norge har gått fra å være en rettsstat til en dobbeltstat der rettstaten er underordnet det han kaller smittevernsstaten. I en smittevernstat er hensynet til å begrense smitten av Covid-19 overordnet alle andre hensyn.

- Den 14. mars truet statsministeren med å sette sivilforsvaret på folk om de ikke dro hjem fra hytta. Det er tankevekkende at det ikke kom flere kritiske reaksjoner på det. Erfaringer viser at befolkningen blir lammet i unntakstilstander som terror og pandemier, og at samfunnet overreagerer.

Kaos og tøying av fullmakter

Graver ser det som skjedde, at myndighetene tok bestemmelser, åpnet og lukket samfunnet uten å konsultere særlig andre enn helsemyndighetene, som et brudd på vår politiske kultur og tradisjon.

- Hva tenker du om myndighetenes refleksjoner rundt det som skjedde i etterkant?
- Det mest betenkelige er at praksis med å treffe beslutninger og regulere samfunnet uten å følge vanlige demokratiske prosedyrer fortsatte også etter at man fikk områdd seg. Myndighetene satte ned ekspertutvalg for å vurdere økonomi og situasjonen til barn og unge, men tok ikke initiativ til å utrede hvordan hensynet til demokrati og rettsstat kan varetas under en pandemi eller en krise. Dette kan sette farlige spor for håndtering av kriser i fremtiden.

Skal ikke ta menneskerettigheter for gitt

Bente Sandvig, spesialrådgiver i Human-Etisk Forbund, har i mange år jobbet med livssyn og menneskerettigheter. Hun påpekte at det som har skjedd viser at en ikke skal ta rettsstat og menneskerettigheter for gitt. Ved ekstreme hendelser kan maktfordelingsprinsippet fort bli demontert, og grunnleggende rettigheter komme i skyggen.

I koronahåndteringen så hun flere eksempler på at tros- og livssynsfriheten, som skal være særlig vernet, ble satt til side. Prester ble definert som de hadde en særlig viktig samfunnsrolle, mens andre tros- og livssynssamfunn enn Den norske kirke ble glemt. I en periode var det lov å samle 200 mennesker i en kinosal, mens det bare kunne samles ti personer i en kirke på grunn av at fastmonterte kirkebenker ikke ble anerkjent på lik linje med fastmonterte stoler for å holde avstand.

Baksiden av høy tillit er lydighet

Hun mener dialogen med andre enn helsemyndighetene var for dårlig. Det ble glemt hvor stor betydning tros- og kirkesamfunnene kan ha for livene til folk på mange plan.

- Politikere så ut til å miste hodet før det kom jurister utenfra som sa «stopp en halv», hva er det vi gjør nå? Vi har sett eksempel på at en mindre demokratisk utvikling også kan skje i Norge. Vi har fått demonstrert at baksiden av høy tillit kan være blind lydighet.

Hun viser samtidig til at tilliten til regjering, storting og redaktørstyrte medier likevel har økt i Norge under pandemien, mens tilliten til sosiale medier har gått ned.

- Hva vil du spesielt trekke fram av håndteringen som gir grunnlag for læring og forbedring?

- Regjeringen satte raskt ned en koronakommisjon for å evaluere hvordan man håndterte pandemien. Kommisjonen har kommet med sin første rapport, og den har vært ute på bred høring. Det er slik det norske demokratiet er på sitt beste: At man åpner opp for vurdering av det man har gjort, ber om innspill og bruker dette til å bli bedre, sier Sandvig.

Forsterket diskriminering av de mest sårbare

Amnesty International er en av de organisasjonene som har fått enda flere utfordringen å jobbe med under pandemien.

- Mediene og myndighetene har underkjent hvor dramatisk koronarestriksjonene har vært for folk uten sosial sikring. Den spesielle situasjon har forsterket diskriminering og undertrykkelse av de som er dårligst stilt i utgangspunktet, sier politisk rådgiver i Amnesty International, Gerald Folkvord.  

Mange demonstrasjoner mot koronatiltak har ikke oppstått på grunn av vaksinemotstand, men fordi tiltakene har betydd en sosial og økonomisk katastrofe for mange, som i USA der flere ble husløse. Enda verre har det vært for mennesker i land der en stor del av arbeidsstokken står utenfor formell sektor.

Fengslet for å kritisere koronatiltak

Folkvord peker på at mange land har brukt koronarestriksjoner som unnskyldning for å begrense ytringsfriheten. I Ungarn kom myndighetene med strenge bestemmelser som skulle hindre at det ble spredd annen informasjon enn den fra myndighetene om Covid-19. I praksis brukte de bestemmelsene for å stramme inn ytringsfriheten til sivilsamfunnet. I Kina ble journalister fengslet når de fortalte om hvordan pandemitiltak rammet enkeltpersoner. Flere steder mistet sykepleiere og leger jobben eller ble fengslet fordi de kritiserte smittevernstiltak.

- De som ble rammet verst var de som satt i fengsel. En pandemi er livsfarlig i overfylte fengsler. Også rettighetene til flyktninger i leire ble hardt innskjerpet.

Til slutt vil han peke på at pandemien har vist farlige svakheter i internasjonalt samarbeid. Dette ble spesielt tydelig gjennom måten land som USA motarbeidet Verdens helseorganisasjon på, i en tid der internasjonal koordinering av helsetiltak var viktigere enn noensinne.

Historisk perspektiv – mangler dokumentasjon

Hvordan vil historien dømme pandemien? Det er et tema historiker og professor Terje Tvedt har vært opptatt av. Han begynte sitt foredrag med å snakke om den manglende dokumentasjonen på begrunnelser om nedstengningen fra sentrale aktører.

- Bjørn Guldvog sier at han rotet bort sine egne notater og at SMS-ene mellom ham og departementsråd Bjørn-Inge Larsen er blitt slettet ved en feil. Larsen sa han hadde fått ødelagt telefonen. Det er for en historiker høyst oppsiktsvekkende at noe slikt kunne skje, og enda rarere er det at ingen etterlyser oppklaring av dette bruddet på ett av byråkratiets mest sentrale retningslinjer, sier Tvedt.

Flere og flere vil stille spørsmål

Tvedt vil ikke gå inn i diskusjonen om hvor farlig viruset er fordi det ligger utenfor hans kompetanse, men argumenterer for at en historisk analyse av debatten rundt farligheten av Covid 19 sannsynligvis vil trekke den konklusjonen at den har vært tatt ut av proporsjoner. Et eksempel er sammenligningen med Svartedauden og Spanskesyken som har tatt livet av langt flere.

Han hevder at det er alt for tidlig å konkludere med at den ene strategien er bedre enn andre. En viktig grunn til det er at tallmaterialet i mange land ikke er godt nok, og er lite sammenlignbart.

I mangelen på andre sikre historier kilder, analyserte han hvordan Espen Nakstad, som en ikke-valgt byråkrat, beskriver seg selv og sin maktposisjon i selvbiografien Rød kode – Kampen om det vakre. I hvilken grad er Nakstads syn på statens og egen makt over individenes valg på idéplanet forenelig med menneskerettighetsideologien? 

- Etter hvert som årene går vil flere og flere stille spørsmål om hva som skjedde av viktige institusjonelle og styringsideologiske endringer i forholdet mellom staten og samfunnet under kampen mot Covid 19, sier Tvedt.