Minnetale for Shabana Rehman

Shabana var en alliert. En som kjempet utrettelig for en verden der alle har rett til å leve slik de selv ønsker, uavhengig av hva tradisjoner og kulturelle bånd måtte tilsi.

En som kjempet for alles rett til å tro, eller ikke tro, slik de selv ønsket.

Shabana kjempet for individet. For levende vesener. Dyr og mennesker. Alle mennesker.

Hun ville ikke bli satt i bås. Hun ville ikke bare snakket på vegne av én gruppe.

Hun kjempet for alle individers rett til å leve frie og selvstendige liv, uansett om de tilhørte majoriteten eller en minoritet – eller flere.

Og hun kjempet videre, selv i møte med trakassering og trusler. Kanskje særlig da. En ikkevoldelig kamp.

En kamp ført med ord og eksempler

En humanistisk gravferd handler om livet. Om mennesket som har forlatt oss. Og om minnene som står igjen.

Og Shabana var så levende. Hun ba ikke om en plass ved bordet. Hun tok plassen hun mente tilkom henne. Forlangte den, om nødvendig.

Samtidig var hun menneskelig og sårbar. Hun la ikke skjul på smerten når livet ga henne en kilevink. Hun nektet å bøye hodet i skam i møte med anklager og fordømmelse

Vi sier gjerne at Human-Etisk Forbunds samfunnsoppdrag har to deler. Den ene er å jobbe for et samfunn der alle mennesker har frihet til å bestemme i sine egne liv.

Vårt prinsipprogram slår fast at vi «... arbeider for et samfunn der alle har mulighet til å leve som den de er.»

I dette arbeidet var Shabana noe mer enn en alliert. Hun var et forbilde. En stjerne som lyste litt ekstra sterkt på aktivisthimmelen.

Hun var en som gikk foran og tråkket løyper, slik at det var lettere for dem som kom etter henne.

Shabana går inn i rekke av få fremragende norske kvinner, hedret med en slik æresbegravelse av staten. Kvinner som ikke hadde tid til å vente til at samfunnet rundt dem skulle endre seg. Kvinner som i ord og handling levde den forvandlingen de ønsket å se i verden.

Og slik endret verden.

Den andre delen av Human-Etisk Forbunds samfunnsoppdrag er å være til stede for mennesker gjennom hele livet.

Og nå er vi kommet dit at vi må være til stede for Shabana – og hennes etterlatte – ved livets slutt.

Shabana var opptatt av at fakkelen måtte gå videre. At nye generasjoner skal kunne slutte seg til kampen, få plass ved bordet og tilgang til talerstolen.

At alle barn skal få vokse opp i en verden der de frihetene hun kjempet for var en selvfølge.

Nå er det opp til oss å føre hennes kamp videre.

---

Toppfoto: Heiko Junge / NTB