Hopp til hovedinnhold
Demokrati og makt

Når makten ikke engang later som


Kaja Melsom, filosof og seniorrådgiver i Human-Etisk Forbund

Problemet i dag er at de mektigste trumfer gjennom viljen sin, skriver Kaja Melsom fra Human-Etisk Forbund. Stadig oftere later de ikke engang som om de har en begrunnelse.

Dette innlegget ble opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 20.06.26.

Mange har opplevd dette på en arbeidsplass: Ledelsen inviterer til innspill, og man blir oppfordret til å si hva man mener. Folk engasjerer seg, legger frem synspunktene sine og gjør seg flid med å begrunne dem. Diskusjonen går frem og tilbake, før en uggen følelse gradvis melder seg.

Du skjønner at beslutningen i praksis allerede er tatt.

Det er selvfølgelig alltid surt ikke å få viljen sin. Men det som gjør slike situasjoner ekstra frustrerende, er at prosesslederne later som om argumenter betyr noe, mens det i virkeligheten er de som har mest makt som avgjør.

Hvorfor gjennomføre en diskusjon hvis utfallet allerede er bestemt?

Kanskje fordi moderne samfunn hviler på et ideal om at beslutninger skal begrunnes og argumenter prøves mot hverandre, før det beste argumentet vinner.

# Den herredømmefrie samtalen

Dette idealet ble tydelig formulert av den tyske filosofen Jürgen Habermas, som døde sist lørdag, 96 år gammel. Han beskrev demokratiet som et rom for det han kalte den herredømmefrie dialogen. Der møtes borgere som likemenn, og der skal argumenter veie tyngre enn makt.

Hos Habermas er ikke dette en skildring av den offentlige samtalen slik den faktisk er, men et ideal. Strategi og maktspill har alltid vært en del av bildet. Likevel har demokratiske samfunn lenge vært preget av en forventning om at makt må forklare seg.

# Det høflige hykleriet

Denne forventningen har blant annet vist seg ved at de mektige har begrunnet politikken sin, selv når den åpenbart ikke tjener fellesskapet.

Noe lignende har gjort seg gjeldende i internasjonal politikk. Stormakter har brutt folkeretten når det har passet dem. Likevel har de forsøkt å begrunne handlingene sine, for å fremstå som legitime. USAs påstand om at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen er et eksempel.

Ingen liker hykleri. Men dobbeltmoral er tross alt bedre enn ingen moral. Den er et tegn på at en norm fortsatt lever. At noen forventer en forklaring.

I dag virker det i økende grad som om også dette er i ferd med å forsvinne.

# Følelser, «memer» og mobilisering

Propaganda har alltid spilt på følelser. Plakater, slagord og taler har vekket frykt, stolthet og raseri. Samtidig har den gitt seg ut for å være noe mer. Den har vist til fakta, analyser og eksperter.

I den digitale offentligheten ser vi en annen type kommunikasjon. Budskap sprer seg gjennom korte videoer og «memer» uten å forsøke å begrunne noe. De er laget for å vekke reaksjoner og bli delt.

Dette er også blitt et politisk verktøy. Aktører rundt Donald Trump har brukt slike virkemidler systematisk. Da Grønland ble trukket inn i amerikansk politikk, skjedde det gjennom utspill og iscenesatte bilder, som da Trump ble vist med blikket rettet mot Grønland, ikke gjennom en sammenhengende begrunnelse.

Med kunstig intelligens kan slikt innhold lages på sekunder og nå millioner av mennesker. Det er ofte uklart hvem som står bak, hva som er ekte, og hva som er manipulert. Likevel sprer det seg raskt, uten at noen nødvendigvis stilles til ansvar for det som påstås.

Konsekvensen er at selve debatten endrer karakter. Når påstander ikke begrunnes, blir det vanskeligere å sjekke om de stemmer. Og når begrunnelsen for beslutninger spriker eller uteblir, blir det vanskelig å vurdere om de er legitime.

# Når argumenter ikke lenger teller

Da er vi et godt stykke unna en samtale der argumenter faktisk prøves mot hverandre. Uenighet handler ikke lenger om hva som er riktig, men om hvilken flokk man tilhører.

I et slikt klima blir det viktigste å forsvare sin side. Det den andre siden sier, avvises før det er vurdert. Dette skjer også utenfor politikken.

Det er det samme som skaper irritasjonen i skinndebatten på arbeidsplassen. Det som blir sagt, og begrunnelsene man gir, får ingen betydning for utfallet, som allerede er bestemt. Da spiller det heller ingen rolle hva man sier.

Slik forvitrer demokratiet.

Les også:

Les mer om