Når stemmer stilner
Hvorfor trekker kvinner seg fra den offentlige debatten, spurte Senter for tverrfaglig kjønnsforskning i anledning kvinnedagen. Les Nancy L. Herz sitt innlegg i sin helhet her.
Dette innlegget ble presentert muntlig på Universitetet i Oslo i anledning Senter for tverrfaglige kjønnsforskning sin kvinnedagsmarkering 09.03.26.
En forkortet og bearbeidet versjon av innlegget er også publisert i Aftenposten.
«Vi er de skamløse arabiske jentene, og vår tid begynner nå».
Slik begynte leserinnlegget jeg sendte til Aftenposten for omtrent ti år siden.
Jeg var 20 år gammel. Jeg hadde mer mot enn erfaring. Mer engasjement enn strategi. Og jeg hadde en helt grunnleggende tro på at hvis man bare sa det man mente – tydelig nok – så ville verden lytte.
Innlegget ble delt, diskutert, kritisert og hyllet. Og det kastet meg, bokstavelig talt over natten, inn i det nasjonale offentlige ordskiftet.
Plutselig var stemmen min ikke bare min.
Den var blitt en del av noe større.
Det var intenst. Det var lærerikt. Og det var brutalt.
For det som også fulgte med, var kommentarene. Meldingene. Hetsen.
De som ikke handlet om det jeg skrev, men om hvordan jeg så ut. Hvor jeg kom fra. Hvem jeg var. Eller rettere sagt: Hvem jeg ble gjort til.
Og jeg var ikke alene om å oppleve dette.
Vi var flere unge kvinner som på den tiden tok plass i offentligheten. Vi engasjerte oss. Vi skrev. Vi organiserte oss. Det føltes som en bølge. Som om noe var i ferd med å skje.
Ti år senere, er det slående hvor mange av de stemmene som har blitt stille.
Noen har sagt det rett ut: det ble for mye. For hardt. For personlig. For farlig.
Andre har bare gradvis forsvunnet.
Og jeg har tenkt mye på hvorfor.
Jeg tror det finnes minst to forklaringer.
Den første handler om noe veldig konkret: hets og trusler. Å bli presset ut.
Det er vanskelig å forklare for dem som ikke har stått i det, hva det gjør med deg å være konstant eksponert for ikke bare hat, men også for hypersynlighet.
Jeg har sånn sett sluppet billig unna, men blant de jeg stod sammen med, særlig de som var enda mer synlig en del av en minoritetsgruppe har hetsen vært brutal.
Det er ikke én kommentar. Det er ikke én sint melding på sosiale medier. Det er mengden. Intensiteten. Uforutsigbarheten.
Over tid gjør det noe med kroppen. Med trygghetsfølelsen.
Og da må vi være ærlige: Det krever enormt mye å stå i det. Ikke bare politisk mot, men emosjonell og fysisk kapasitet.
Men jeg tror ikke det bare handler om hets.
For samtidig som noen blir presset ut, opplever andre å bli valgt bort.
Og her kommer den andre forklaringen: blikket som ser.
Hvem blir invitert tilbake? Hvem blir sitert? Hvem blir løftet frem som ekspert? Hvem får tvilen i sin favør? Hvem får rom til å feile?
Vi lytter ikke likt til alle.
Som ung opplevde jeg å bli sett på som engasjert, men ikke nødvendigvis kvalifisert.
Som kvinne har jeg opplevd å bli sett på som en representant for mitt kjønn, før jeg blir sett på som fagperson. Minoritetsbakgrunn blir en ramme rundt alt man sier, uansett tema.
Jeg har også opplevd at det er lettere å komme på med budskap som er skarpe og spisse, som gjerne kritiserer miljøet jeg selv har bakgrunn fra, enn å prøve å nyansere og vise at kvinner som ser ut som meg har mange ulike opplevelser.
Men så skal jeg som tross alt får stå her i dag, og si nettopp dette, passe meg for å svartmale for mye.
Det handler ikke bare om kjønn heller.
Jeg tror vi må snakke mer om hvordan ulike identitetsmarkører virker sammen. Kjønn. Klasse. Alder. Seksuell orientering. Funksjonsvariasjon. Religion. Etnisk bakgrunn.
Det er ikke én faktor som avgjør hvem som slipper inn og blir værende i offentligheten.
Noen kombinasjoner gjør det betydelig tyngre.
For hva skjer når du både blir utsatt for mer hets, og samtidig blir tatt mindre på seriøst?
Hva skjer når du må være bedre enn alle andre for å bli vurdert som like god?
Hva skjer når du alltid må representere noe mer?
Man orker ikke mer. Kostnaden blir for høy.
Og da har vi et demokratisk problem.
Det handler ikke bare om at «noen ikke tåler trøkket».
Det handler om hvilke perspektiver som forsvinner.
Demokrati forutsetter reell deltakelse. Ikke bare formell ytringsfrihet, men faktisk ytringsmulighet.
Hvis enkelte grupper systematisk opplever høyere terskel, større risiko og mindre anerkjennelse, så får vi et skjevt ordskifte.
Og et skjevt ordskifte gir skjeve beslutninger.
Jeg tror at fellesskap er en del av løsningen.
De første årene sto jeg mye alene. Det var mitt navn. Mitt ansikt. Min stemme. Det gjorde meg sårbar.
De siste fem årene har jeg hatt flere i ryggen.
Det koster mindre å være seniorrådgiver i samfunnskontaktsavdelingen i Human-Etisk Forbund, enn å være Nancy 20 år som har friår etter videregående.
Ikke fordi hetsen forsvinner.
Men fordi ansvaret og risikoen deles. Fordi man har et apparat rundt seg. Fordi man vet at man ikke er alene når stormen kommer.
Organisering betyr mye.
Fellesskap betyr mye.
Vi må selvsagt jobbe mot hets og hat. Vi må ha bedre moderering. Tydeligere ansvar. Konsekvenser når grensene overskrides. Et reelt arbeid for et tryggere ytringsrom.
Men det er ikke nok. Vi må gjøre mer som samfunn.
Vi må også drive demokratiopplæring, og legge opp til at flere får delta.
For en av de mest undervurderte barrierene, tror jeg, er det vi tar for gitt.
Noen av oss har vokst opp med en implisitt forståelse av at offentligheten er «vår». At vi kan skrive kronikker. At vi kan mene noe. At vi kan ta plass.
Men ikke alle har fått den beskjeden.
Ikke alle vet at de kan sende inn et leserinnlegg. Ikke alle har blitt oppmuntret til å tro at deres erfaringer har allmenn verdi.
Deltakelse i offentligheten er ikke bare et spørsmål om mot. Det er også et spørsmål om kunnskap, selvtillit og ikke minst innpass.
Derfor må vi også snakke om portvokterne.
Redaktører. Journalister. Debattlederne. Akademiske institusjoner. Forlag. Organisasjoner.
Hvem ringer vi når vi trenger en kommentar? Hvem tenker vi på som ekspert? Hvem får nye sjanser etter en dårlig opptreden?
Mangfold skjer ikke av seg selv. Det krever bevissthet. Vilje. Arbeid.
Det krever at man aktivt utvider hvem man ser etter.
For hvis vi bare inviterer dem som allerede er komfortable, allerede er trente, allerede ligner dem som alltid har vært der – da vil vi fortsette å miste stemmer.
Og jeg sier dette også til meg selv.
For jeg har blitt eldre siden 2016. Jeg har fått mer erfaring. Mer trygghet. Å ytre meg er en del av jobben min.
Og jeg merker at det er lettere nå på mange måter selv om offentligheten fortsatt krever sitt.
Men jeg vil ikke at det skal være slik at man må bli hardhudet, nettverkssterk og strategisk for å få delta i ordskiftet.
Jeg vil at også ungdommer skal kunne mene noe uten å betale en urimelig pris.
Jeg vil at de som bryter med normene, ikke skal måtte være sterkere enn alle andre for å kunne si noe.
For når stemmer stilner, mister vi noe uvurderlig.
Vi mister erfaringer. Perspektiver. Korrigerende blikk. Nye ideer.
Så når vi snakker om kvinner som trekker seg fra det offentlige ordskiftet, må vi stille oss selv noen ubehagelige spørsmål:
Hvem har vi gjort det for vanskelig for?
Hvem har vi latt stå alene?
Hvem har vi ikke sett?
Og hva er vi villige til å endre – ikke bare i retorikken, men i strukturene?
Dette handler ikke om å skjerme folk fra uenighet. Å delta i det offentlige ordskiftet må ikke være koselig og hyggelig.
Helst skal vi gjennom diskusjon og meningsutveksling flytte samfunnet. Det skjer ikke uten friksjon.
Men den skal ikke være så brutal at bare de mest privilegerte eller mest hardføre blir igjen.
Et levende demokrati trenger flere stemmer. Ikke færre.
Og kanskje begynner det med noe så enkelt – og så krevende – som å ta hverandre på alvor.
Å lytte.
Å invitere inn.
Å dele risiko. Å dele kunnskap.
Og å insistere på at offentligheten faktisk tilhører oss alle.
Les også: