Nytt lovforslag om forbud mot konverteringsterapi

Vi viser til Høringsnotat om forbud mot såkalt “konverteringsterapi”, datert 23.06.22. Human-Etisk Forbund er et humanistisk livssynssamfunn med mer enn 120.000 medlemmer. Vi arbeider for en sekulær stat og et livssynsåpent samfunn.

# Sammendrag:

Human-Etisk Forbund støtter forslag om forbud mot såkalt «konverteringsterapi», men mener lovteksten må tydeliggjøres for å definere hvilke handlinger som skal rammes og hvilke som ikke skal rammes. Hvis ikke lovbestemmelsen er klar nok kan den ende opp med å få liten praktisk effekt og det vil bli vanskelig å straffeforfølge utøvere av såkalt «konverteringsterapi».

# Human-Etisk Forbund støtter forslag om forbud

Human-Etisk Forbund er glad for at nåværende regjering går inn for å forby såkalt «konverteringsterapi.» Vi viser til vårt tidligere høringssvar datert 29.09.21. Der mente vi et generelt forbud mot å tilby såkalt «konverteringsterapi» står seg godt menneskerettslig og anbefalte daværende regjering å gå inn for dette: «Et forbud vil ha et legitimt formål i å beskytte helse, personlig integritet og hindre diskriminering. Et forbud skal beskytte retten til en persons egen fysiske og psykiske helse og til å bestemme over sin egen seksuelle orientering og kjønnsidentitet.» Human-Etisk Forbund vektlegger at ulike menneskerettsorganer anbefaler forbud og at OHCHR slår fast at såkalt «konverteringsterapi» er uetisk, uvitenskapelig og ineffektivt, og at det i noen tilfeller må anses som tortur.»

Human-Etisk Forbund er opptatt av å beskytte og utvikle tros- og livssynsfriheten (FoRB). Desto viktigere er det å balansere den både i forhold til andre rettigheter og å avgrense den til det som er kjernen i tros- og livssynsfriheten. FoRB er en altfor viktig menneskerettighet til å misbrukes.

Vi mener det ligger utenfor rammen av hva FoRB skal beskytte å tilby og bedrive ukvalifisert «behandling» av andre mennesker. I den grad FoRB kan trekkes inn, vil forbud være dekket av EMK art 9, del 2:

“2. Freedom to manifest one`s religion or beliefs shall be subject only to such limitations as are prescribes by law and are necessary in a democratic society in the interests of public safety, for the protection of public order, health or morals, or for the protection of the rights and freedoms of others.»

Human-Etisk Forbund er enig i at dagens lovgivning ikke er tilstrekkelig for å hindre de handlinger forbudet er ment å ramme. Vi ser et forbud som forholdsmessig og nødvendig: Det er snakk om et lite inngrep i tilbyders rettigheter, langt utenfor kjernen av den konvensjonsbeskyttede tros- og livssynsfriheten – for å beskytte mottakers rettigheter og rett til helse og fysisk og psykisk integritet.

# En kommentar om selve begrepet “konverteringsterapi”

Både forestillingen om at seksuell legning kan og eventuelt bør “konverteres” og begrepet “terapi” som dekker over at det her er snakk om ulike former for ukvalifisert og utilbørlig press som utøves i en skjev maktkonstellasjon, gjør at vi mener departementet bør bruke en annen betegnelse på fenomenet for ikke å bidra til å legitimere det.

# Tros- og livssynsfrihet sett opp mot andre hensyn

Det å tilby slike aktiviteter, såkalt terapi, behandlingslignende handlinger eller metoder, faller utenfor rammen av trosfriheten, og må vurderes på samme måte som man vurderer behandling innen helsevesenet og innen alternativ behandling. Vi ser ingen gode argumenter for at religiøs oppfatning skal gi noe frikort til å bedrive ukvalifisert manipulerende påvirkning av utsatte mennesker som strever med å anerkjenne sin egen seksualitet eller kjønnsidentitet. Dette ville vi tidligere ha kalt kvakksalveri.

Både i høringssvar til forrige utkast og denne gangen, vil vi påpeke at departementet hadde stått seg på å vektlegge helseperspektivet tyngre. Det er naturlig å vurdere religiøse tilbydere av såkalt «konverteringsterapi» som det ØSK-komiteen kaller third parties:

«The obligations to protect requires the States to take measures to prevent third parties from directly or indirectly interfering with the enjoyment of the right to sexual and reproductive health. The duty to protect requires the States to put in place and implement laws and policies prohibiting conduct by third parties that causes harm to physical and mental integrity or undermines the full enjoyment of the right to sexual and reproductive health”.

Departementet framhever samme poeng i høringsnotatet: «Staten skal respektere, beskytte og oppfylle retten til helse, jf. Blant annet ØSK artikkel 12 og BK artikkel 24. Som andre menneskerettigheter har staten ikke bare plikt til selv å avstå fra visse handlinger, men også å hindre at borgerne utsettes for inngrep og eventuelt å sette i verk positive tiltak for å sikre at retten til helse realiseres. Retten til seksuell helse er en integrert del av den menneskerettslige retten til helse etter artikkel 12. Seksuell helse kan defineres som fysisk, mental og sosial velvære relatert til seksualitet.»

Vi registrerer at departementet drøfter om konverteringsterapi kan regnes som alternativ behandling som omfattes av loven – uten å konkludere. Istedenfor problematiserer man bruken av begrepet «helserelatert behandling». Etter vår mening vil det man beskriver som «metoder» kunne inngå her. Da ville vi oppnå en konsistent lovgivning: Såkalt «konverteringsterapi» er forbudt innen helsevesenet, innen alternativ behandling og også i andre sammenhenger i regi av for eksempel religiøse samfunn eller organisasjoner.

# Behov for klarere avgrensninger

Tros- og livssynsfriheten gir enkeltmennesker rett til å søke veiledning, sjelesorg og forbønn hos en religiøs leder. Med et tydelig forbud skal vedkommende være sikret mot at slike aktiviteter leder over i manipulerende forsøk på «konverteringsterapi. Hvis det likevel skulle skje, er det med et forbud mulig å anmelde dette.

I forrige omgang antydet daværende regjering en grenseoppgang mot hvilke aktiviteter som beskyttes av FoRB, og såkalt “konverteringsterapi» som befinner seg utenfor.

Human-Etisk Forbund kommenterte dette skillet slik: «Vi er også enig med departementet i at sjelesorg, forbønnshandlinger og lignende er innen rammen av trosfriheten: «Forbudet er skissert slik at det fremdeles vil være adgang til å gi uttrykk for og forsøke å overbevise andre om sin religiøse tro straffritt, herunder å gi uttrykk for sin tro eller forsøke å overbevise andre i spørsmål knyttet til seksuell orientering og kjønnsidentitet.»

Vi ser at dagens regjering ønsker å gå lenger: «Enkelte høringsinstanser mener at forbudet må avgrense mot religiøse praksiser. Departementet er ikke enig i dette. Etter departementets syn ville en avgrensning mot religiøse praksiser unntatt en del av de handlinger det er indikasjoner på at forekommer i Norge, og som forbudet har til hensikt å straffesanksjonere. Det er derfor avgjørende at straffebudet også gis anvendelse på religiøse praksiser.»

«Departementet er imidlertid av den klare oppfatning av straffebudet, i de tilfeller det gis anvendelse på bønn, forbønnshandlinger eller annen religiøs praksis, vil utgjøre et snevert inngrep i religionsfriheten.»

Samtidig skriver departementet at overholdelse av religiøse skikker og bønn, ligger i kjernen av religionsfriheten etter artikkel 9 i EMK og dermed har en sterk beskyttelse i motsetning til såkalt konverteringsterapi. Likevel diskuteres det knapt at man uten videre åpner for straffeforfølgelse her.

Vi mener regjeringen vil stå seg på å arbeide videre med sikte på å foreta en klarere grenseoppgang mellom hvilke type aktiviteter man anser at trosfriheten beskytter og hvor grensen er mot aktiviteter som vil kunne rammes av et forbud. Vi mener lovforbudet har fått en krevende utforming som ikke klargjør grensene, og at den nye innretningen der man også åpner for anvendelse på religiøse praksiser uten å presisere noen form for avgrensning eller terskel, vil føre til ny uklarhet.

Dette er krevende og utover å vise til en eksempelliste fra en australsk delstat og Bratterud-dommen, gis det lite veiledning i grenseoppganger som er nødvendige her. Går grensen der bønn eller forbønn skjer i nærvær av andre? Hvordan forstås bønnen som metode – og hvordan bevise hva som er en forbønns karakter eller agenda eller formål?

Human-Etisk Forbund anbefaler at man for eksempel sjekker ut avgrensningene i den tyske lovgivningen og også hvordan man foretar en grenseoppgang i Maltas lov om forbud.

# Human-Etisk Forbund anbefaler at man utformer lovteksten klarere

Human-Etisk Forbund er enig med departementet i det følgende: «Det er krevende å beskrive fenomenet konverteringsterapi i gjerningsbeskrivelsen så klart og tydelig at det oppfyller legalitetsprinsippets krav.» Ved utforming av en lovtekst stilles det krav til klarhet: Bestemmelsen bør være så klar at man i de fleste tilfeller «ikke vil være i tvil om en handling rammes av regelen, slik at det er mulig å forutse at straff kan bli konsekvensen av at regelen brytes.»

Vi er nok imidlertid ikke enig i at man ved endringene i foreliggende forslag løser uklarheten i det forrige forslaget:

§ 270 Konverteringsterapi

Med bot eller fengsel inntil 3 år straffes den som anvender metoder med formål om å få en annen til å endre, fornekte eller undertrykke sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet, som er klart egnet til å påføre vedkommende psykisk skade. Uvitenhet om en handling er klart egnet til å påføre psykisk skade fritar ikke for straff dersom tiltalte grovt kan bebreides for sin uvitenhet.

Høringsinstanser som Riksadvokaten, Statsadvokatembedet med flere påpekte i forrige omgang behov for en klar og tydelig lovtekst. FHI: «Hvis loven ikke klart definerer hvilke handlinger som skal rammes og hvilke som ikke skal rammes, kan den ende opp med å få liten praktisk effekt og at handlingene ikke kan straffesanksjoneres etter legalitetsprinsippet.»

Human-Etisk Forbund er bekymret for at den foreslåtte formuleringen ikke løser denne utfordringen. Verken å erstatte begrepet «behandlingslignende handlinger» med «metoder» eller å føye til «klart egnet til å påføre vedkommende psykisk skade» gjør det ikke umiddelbart lett å oppfatte hva som rammes av forbudet og hva som faller utenfor.

Formuleringene er krevende å forstå og tolke. I tillegg synes bevisbyrden å være stor og krevende: «Som departementet redegjør for i kapittel 7.4.4.2, mener departementet at straffebudet bør ha et bredt nedslagsfelt og favne om en rekke ulike handlinger. Handlingene kan dermed ha ulik grad av skadepotensiale både på individnivå og når det gjelder skadepotensialet for skeive som gruppe. Fordi det her er tale om en regulering som vil favne om et vidt spekter av handlinger, må man i den konkrete situasjonen gjøre en avveining mellom individets handlefrihet på den ene siden og hensynet til å beskytte sårbare personer og beskytte mot potensielt skadelige handlinger på den andre. Et straffebud som kriminaliserer det å utføre handlinger som er «klart egnet til å påføre vedkommende psykisk skade», men hvor det ikke er påkrevd å påvise skade i det konkrete tilfelle, vil etter departementets syn sikre en rimelig balanse i så måte og dermed være forenelig med skadefølgeprinsippet, se kapittel 7.4.4.7 der departementet redegjør nærmere for «klart egnet til å påføre psykisk skade.»

«Det foreslåtte forbudet inneholder et vilkår om at konverteringsterapi må være «klart egnet til å påføre psykisk skade». Dette innebærer at konverteringsterapi i enkelte tilfeller ikke vil rammes av forbudet. Departementet minner om at dette unntaket bør forstås snevert, ettersom konverteringsterapi som hovedregel må antas å være egnet til å påføre psykisk skade, se kapittel 7.4.4.7. Allikevel innebærer det kvalifiserende vilkåret om at handlingen må være «klart» egnet til å påføre psykisk skade, at man ikke kan ilegge straff for handlinger som det objektivt sett er tvilsomt om i det hele tatt er egnet til å kunne skade. I de tilfeller der konverteringsterapi ikke kan regnes som klart egnet til å påføre psykisk skade, vil handlingen ikke være straffbar, og reguleringen heller ikke innebære et inngrep i retten til privatliv.»

«Beskyttelsesformålet knytter seg ikke bare til den enkelte individuelle mottaker, men også til skeive som gruppe og har dermed også en kollektiv begrunnelse.»

«Departementet ser også at det kan oppstå vanskelige bevisspørsmål knyttet til årsakssammenhengen mellom anvendelsen av metoden og påført skade ved et slikt skadevilkår. Dette er imidlertid ikke unikt for konverteringsterapi.»

Vi oppfatter at det sies ulike og motstridende ting på en og samme tid, og det er ikke umiddelbart hvilke metoder man mener har et klart skadepotensiale – og hva som konstituerer forskjellen på om det utløses eller ikke, når man skal ta høyde for individuelle forhold som gjør at hensynene bak straffebudet ikke slår til. Det synes simpelthen uklart om man rammer alt eller ingenting – Departementet fastslår at utgangspunktet er at det er handlingens karakter som avgjør om den er straffbar eller ikke. Igjen noe kryptisk og vanskelig å belegge med bevis.

# Avsluttende kommentar

Human-Etisk Forbund støtter et lovforbud mot såkalt «konverteringsterapi», og er glad for at dagens regjering foreslår dette. Imidlertid mener vi lovteksten må utformes klarere for å kunne ha den ønskede effekt ved dels å hindre og dels å straffesanksjonere overgrep.

• Les som PDF