Hopp til hovedinnhold

Forhåndspåmelding til konfirmasjon for medlemmer er åpen! Meld dere på her.

Hva kjennetegner en god tale?

Ordenes makt

Illustrasjonsbilde av at noen plinger i et glass

Eivind Eggen

Kling på glasset, kjære alle sammen... Det du sier etterpå betyr noe. For konfirmanten, brudeparet eller i minnesamværet.

Denne saken var først på trykk i H magasin 01|2024


En av de vanskeligste minnetalene jeg har holdt, holdt jeg for en ung mann som hadde avsluttet sitt eget liv. Omstendighetene var tragiske, og familien hadde mange spørsmål og en dyp sorg.

Det som gjorde denne seremonien spesielt vanskelig var at de etterlatte ikke ville at vi skulle si noe som helst om avdødes valg i seremonien.

Problemet var at forholdene rundt dødsfallet allerede var viden kjent. Dette endte opp med en seremoni som fortalte en ufullstendig historie hvor det helt sentrale manglet: dødsfallet.

Taleskriving er en kunst. Å finne de riktige ordene i en slik sammenheng tar tid å lære. Når vi i Human-­Etisk Forbund har opplæring med seremoniledere, bruker vi mye av tiden på taleskriving.

Ord kan ha stor betydning, og i en seremoni er det viktig å finne de riktige. Selv har jeg holdt et hundretalls taler, og jeg vet det bare er noen få av disse som har vært virkelig gode.

Så, hvorfor er det så vanskelig å finne de riktige ordene?

# Tyngde og trykk

En fordel ved å være profesjonell taler er at man ofte taler først. Når jeg har sagt mitt i et bryllup vet jeg at det venter mange andre taler i gjestenes jakkelommer.

De fleste av oss kommer – før eller senere – i den situasjonen der det er forventet at vi tar ordet. Et førtiårslag, en konfirmasjon eller en gravferd. Situasjonen krever våre ord, men situasjonen gjør også noe med dem.

Først og fremst er ordene viktige fordi det ofte står mye på spill. Seremoniene markerer viktige overganger i livet vårt. Det er øyeblikk med spenning, forventninger og andre sterke følelser. Selve seremonien bidrar til å løfte disse øyeblikkene og gi ordene et «trykk».

Dette trykket kan gjøre tale om til det vi kaller talehandlinger. Talehandlinger er ytringer som ikke bare formidler et budskap, men som kan være med på å gjøre ting å gjøre ting i verden og i menneskers liv. Alle seremonier er preget av slike talehandlinger, men fenomenet er kanskje mest konkret i vigsel.

Som seremonileder i HEF er jeg oppnevnt av forbundet og registrert i en spesiell liste hos statsforvalteren. Dette betyr at jeg kan gjøre et kjærestepar til et ektepar. Dette gjør jeg med ord.

Jeg ber paret si ja til hverandre under bestemte omstendigheter, og så erklærer jeg dem for gift. Etterpå må de signere et dokument, men dette dokumentet er bare en bekreftelse. Det er talehandlingen under bestemte omstendigheter som gjør ekteskapet virkelig.

Alle seremonier er på en eller annen måte med på å skape en ny virkelighet gjennom ord. Derfor er det så problematisk å velge feil ord.

# Hvor bommer vi?

Som taleskriver er det lett å forveksle høytid og alvor. De av oss som drar rundt og hører mange taler, vet at denne tabben er vanlig. Talen skal være høytidelig samtidig som den bygger opp under hovedmålet med seremonien. I konfirmasjon er målet at seremonien skal være «høytidelig, verdig og stilfull, samtidig som det skal være en glad og optimistisk stemning».

En feil mange gjøre er å fokusere på den framtiden som truer. De snakker om klimakrisen, flyktningstrømmer eller økonomiske uføre. Alt dette kommer utvilsomt til å prege livet til den oppvoksende generasjon, men det er fortsatt ikke riktig budskap for en konfirmasjonstale. Som en kollega pleide å si i denne sammenhengen: «Bare fordi partnervold er et viktig og alvorlig tema, har vi det ikke med i vigselstalen».

Taler i bryllup og gravferd er rettet mot, og handler om, konkrete mennesker. Men, talen er ikke bare personlig – den skal løfte blikket og si noe om øyeblikket seremoniens deltagere står oppe i. Dette skal gjøres på et ærlig og humanistisk vis.

En vigselstale skal gjenspeile de reelle forholdene i ekteskapet paret er i gang med å inngå. Den sier ingenting om evig troskap – bare at paret har valgt hverandre her og nå. Heller ikke minnetaler skal komme med løfter de ikke kan holde. Vi vet at livet er over og det kommer ikke igen. Trøsten som finnes i en humanistisk gravferd, er trøsten i det som har vært.

# Talen og humanisme

Før jeg skal holde seremoni – gjesper jeg. Alltid. En talepedagog jeg snakket med sa at det var kroppen som intuitivt begynte å varme opp for noe den vet kommer. Talen. Når jeg er engstelig i forkant av en seremoni, er det nesten alltid talen jeg gruer meg til. I ti, femten minutter har jeg full oppmerksomhet. Talen er tyngdepunktet i seremonien. Det er her vi setter ord på hva som er viktig ved overgangen de fremmøtte skal være med på.

Portrettbilde av Eivind Eggen.
Eivind Eggen er sosialantropolog og jobber som seniorrådgiver i Human-Etisk Forbund.
Bilde av Eivind Eggen som holder tale.
Som seremonileder i gravferd og vigsel, samt hovedtaler ved navnefest og konfirmasjon har han holdt mange taler.

I vigsel skal jeg hjelpe paret å uttrykke hva de betyr for hverandre og hva ekteskapet betyr for dem. I gravferd skal jeg sette ord på hva slags verdier avdøde har levd etter og hvilken betydning avdøde har hatt for oss som er igjen.

Noe av det vanskeligste og viktigste vi gjør som seremoniledere, er å si noe om hva den livshendelsen seremonien omhandler betyr i det humanistiske livssynet.

Da kan vi – hvis vi ikke passer på – vippe over i en form som blir for teoretisk og vitenskapelig.

Humanister ser på livssynet sitt som vitenskapelig forankret. Vi har etiske vurderinger som bygger på rasjonelle prinsipper. Da er det lett å presentere disse på en måte som skjærer ut i akademiske referanser, så høytid og følelser glipper.

En ting jeg har sluttet helt å si i mine seremonier, er: «Vi humanister mener». Denne lille og enkle frasen skaper et vanskelig og lite «vi». Hva med alle de fremmøtte som ikke er humanister – dem har vi laget en liten utenforgruppe av. Og så er det nå sånn at humanismen er ganske tynt definert. Hva med de som opplever å være humanister, men som ikke kjenner seg igjen i beskrivelsen. Da er det bedre å ikke skapet ett «vi» i det hele tatt.

# Befriende åpenhet

Motstykket til gravferden der selvdrapet ikke skulle nevnes var en seremoni jeg holdt for en annen ung mann som døde etter å ha vært syk store deler av livet. Det var en befriende ærlig seremoni der familien anerkjente hvor mye sykdommen hadde preget livet deres. Samtidig kunne vi løfte blikket og se at avdøde hadde levd sitt liv på tross av sykdommen.

Det var så mye personlighet som fikk skinne gjennom i den seremonien. Erkjennelsen av det tunge og vanskelige gjorde det bare lettere å vise hvor sterk denne unge mannen var. Minnene fra denne seremonien bærer jeg fortsatt med meg.

# Gjør det selv

Mange av dere som leser dette bladet har en konfirmant i huset denne vinteren. Noen av dere har kanskje allerede nå begynt å føle på presset om å skulle skrive en tale til konfirmasjonen som kommer.

Det ryktes blant bryllupsfotografene om dagen at veldig mange brudgommer (ja, det er visst som oftest mennene) tyr til ChatGPT for å få skrevet talen til sin partner.

Før du gjør det vil jeg oppfordre deg til å prøve en ekstra gang selv. En statistisk sannsynlig tale er ikke det samme som en god tale.

Finn et fint og varmt minne du vil dele med konfirmanten, og si i klartekst hva dette minnet betyr for deg, samt hva det sier om dagens hovedperson. Bruk gjerne litt store ord – det er dager som dette vi har dem for – men husk skillet mellom høytid og alvor. Tenk på at ordene du velger kan bli med konfirmanten gjennom hele livet, så la det i alle fall være ord du har valgt selv!

Lykke til!


Denne saken ble først publisert i andre utgave av H magasin.