Pressefrihet er også ditt og mitt ansvar
Trond Enger, Generalsekretær i Human-Etisk Forbund
Min bekymring er at selv de av oss som har råd, velger bort journalistikken, skriver Trond Enger, generalsekretær i Human-Etisk Forbund.
Dette er en litt lenger versjon av innlegget som først ble publisert på ABC Nyheter 03.05.26.
Det kan være lettere å peke på autoritære trusler enn å erkjenne at pressefriheten svekkes av mine valg.
Det er gjerne sensur, rettslig forfølgelse, autoritære ledere, vold og trakassering av journalister som preger samtalene om trusler mot pressefriheten. Fordi det er reelt, også i Europa. Og det angår oss.
Dette var bakgrunnen for at vi i Human-Etisk Forbund inviterte sjefredaktør i The Guardian, Katharine Viner, til å holde Øverland-foredraget tidligere i år.
Viner pekte derimot i en annen retning. Selv om disse truslene er mer utbredt, er de ikke nye.
«Det nye» er teknologien, sa hun og beskrev vår tid som en informasjonskrise. Vi lever i en evigvarende bølge av data, uten gode nok strukturer til å håndtere den og skille sant fra usant. Paradoksalt nok er det vanskeligere å være opplyst i et samfunn som aldri har hatt mer tilgang på informasjon.
Hennes budskap var at journalistikkens ansvar strekker seg utover formidling av fakta. Den må også tilby historier som samler, gir håp og bygger fellesskap, formanet hun.
# Institusjonene beskytter seg ikke selv
Etter foredraget satt jeg likevel igjen med en erkjennelse av selv å ha et ansvar.
Humanist og poet Arnulf Øverland advarte oss mot å sove. Under Demokratikonferansen Demokratikonferansen forrige uke viste statsminister Jonas Gahr Støre til ett av historiker Timothy Snyders lærdommer for å stå opp mot tyranni: «Forsvar institusjonene. De beskytter seg ikke selv». Som også Civita-historiker Bård Larsen påpeker, består institusjonene av mennesker som historisk har vist stor tilpasningsevne.
Når tilsynelatende gratis algoritmestyrte kanaler får oppmerksomheten vår, presses også nyhetsmediene til å tilpasse seg. Klikk, frekvens og tempo vektlegges. Knappere blir ressursene til undersøkende journalistikk og kontekst som trengs for å ettergå makt, skille ut fakta og gi offentligheten et informert grunnlag for å danne meninger.
The Guardian kjente dette presset. Da Viner tok over som sjefredaktør i 2015 manglet avisen en bærekraftig forretningsmodell. Det var press for å innføre betalingsmur. De valgte i stedet å invitere leserne til å betale frivillig, for journalistikk som fortsatt skulle være gratis tilgjengelig for alle.
Ifølge Viner burde det ikke fungere, men halvannen million mennesker fra hele verden betaler frivillig hver måned. Mange støtter avisen nettopp for at andre skal kunne lese den gratis.
Den frivillige modellen er ikke overførbar til norske aviser uten samme internasjonale rekkevidde. Men det er overførbart å forstå journalistikken som et fellesgode som noen av oss må være med å finansiere.
# Tar vi journalistikken for gitt?
I Norge har vi et sterkt mediemangfold. Abonnementer, annonser, løssalg og offentlig støtte gir norske medier flere bein å stå på.
Likevel advarer UiO-forsker Jason Miklian om et digitalt klasseskille. De som har råd får tilgang til troverdige nyheter, mens andre overlates til gratisplattformer dominert av KI-generert innhold. Han frykter at evnen til å ta informerte politiske valg blir et spørsmål om økonomi.
Min bekymring er at selv de av oss som har råd, velger det bort.
Tar vi journalistikken for gitt? Tenker vi at gevinsten kommer av seg selv? Når én nyhetsredaksjon gjør en god jobb, sprer gjerne nyheten seg videre uansett. Det kan danne seg et inntrykk av at vi egentlig ikke trenger å betale, men får gevinsten likevel.
Det er en behagelig, men ganske farlig tanke.
At Dagens Næringsliv over flere år kunne bidra tungt til Epstein-avsløringene, og at både store VG og lille Filter Nyheter kunne investere i kostbart gravearbeid som brakte frem nye historier, skyldtes at noen betalte for at deres journalister kunne bruke tid, kompetanse og ressurser på jobben.
Gevinsten tilfaller hele samfunnet. Kostnaden bæres av noen.
Faller betalingsviljen, slik kulturministeren har spådd, mister vi kanskje ikke pressefriheten som rettighet. Men redaksjonene presses mot algoritmenes belønningssystem, eventuelt hva en rik eier belønner. Det betyr mindre av journalistikken som pressefriheten er til for.
Akkurat som frie valg forutsetter et valgapparat, og rettssikkerhet forutsetter domstoler, forutsetter pressefrihet redaksjoner som kan gjøre jobben sin.
På pressefrihetens dag hyller vi verdien av pressefrihet. Jeg oppfordrer alle til også å bruke dagen til å vurdere om du kan være med å bidra til at den fungerer i praksis.
Heller ikke pressefriheten overlever på gode ord og intensjoner.
Les mer:
- Øverland-foredraget 2026: Mediefrihet og fellesskap under press (Presset.no)
- Trond Enger: Noen tjener på at mediene blir fienden (Dagsavisen)
- Trond Enger: Hvordan bør seriøse medier møte aktører som lever av mistillit? (Journalisten)
- Landsmøtet 2025: – Nå trenger det norske demokratiet oss
- Ønsker hjelp for å danne gode medievaner hos unge