Sekulær søndagsmesse

Denne saken var først på trykk i H-magasin 02|2024

---

–Humanetikere slipper å komme sammen for å be til fantasifigur i himmelen, takk for det! Utbrøt en jeg møtte på fest som også er medlem i Human­-Etisk Forbund.

Vi slipper å møte opp søndag klokken 11 for å høre en selvhøytidelig prest preke om irrelevante bibelord og messe om synd og skam, vi slipper å synge monotone salmer om hvor herlig himmelrik er og spise tørre kjeks og drikke alkoholfri vin. Nei, det er mye bedre å være en fri humanetiker!

Det er jo befriende at religion og kirke i stor grad har mistet tidligere tiders tvangsgrep om menneskers liv, både mentalt, sosialt og juridisk. Det er jeg helt enig i. Likevel tenker jeg innimellom: Kan det være at vi som ikke er del av et menighetsfellesskap går glipp av noe?

Jeg er vokst opp uten religion og kjenner ikke noe behov for å tro. Gudstjenestene jeg har vært i (skolegudstjenester, dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelse) minner meg ofte på at det er mye i kristendommen som støter meg vekk. For mange krav om lydighet og underkastelse, for eksempel.

Men selv for en hardbarka ateist som meg er det mye fint i gudstjenesten. Musikken, salmene som du kan synge med på selv om du aldri har hørt dem før, høytiden, følelsene, den allmennmenneskelige visdom­men som treffer på tvers av livssyn.

Jeg er ikke alene om denne opplevelsen. Flere ikke­troende kan oppleve det som litt sårt å se på dette sterke fellesskapet, som de selv ikke har del i.

«Jeg har ofte savnet å kunne være i kirkerommet og kjenne at det er her jeg hører til. Men det klarer jeg ikke helt, og det er en sorg for meg», sa eksempelvis skuespiller Anette Hoff nylig i et intervju med Vårt Land.

# Jo mere vi er sammen...

Internasjonal forskning viser at mennesker som er aktivt del av menighetsfellesskap, oppgir å være mer lykkelige og i tillegg lever de lenger enn andre. Ikke fordi de har Guds velsignelse. Forskning tyder på at det er de sosiale tilknytningene som kommer med jevnlig deltagelse i gruppeaktiviteter, som ukentlige gudstjenester eller bibelgrupper, som er av betydning.

De som har mange venner i menigheten oppgir å være lykkeligere enn de som har få. Slike vennenettverk er, ifølge forskere ved Harvard universitet, «sosial kapital» som ikke bare gir følelse av mening og tilhørighet, men også gjør det lettere å få jobb og økonomisk suksess. De som går jevnlig til gudstjeneste har større sjanse til å ha flere mennesker de kan støtte seg på for informasjon og hjelp, både i gode og onde dager.

Hvorfor finnes det nesten ikke slikt fellesskapsliv i humanistbevegelsen?

# Gjenbruk det beste?

Jeg får et innfall og spør ChatGPT: Hvorfor har ikke moderne, sekulære humanister noe organisert menighetsliv – altså at de har jevnlige møter der det humanistiske livssynet er tema og hvor man sosial­iserer og drikker kaffe og te etterpå – slik vi finner i kristendommen?

– Det er et interessant spørsmål, svarer ChatGPT og lister opp slik ChatGPT ofte gjør, punktvis:

• Humanismen er mangfoldig, og siden det er så stor variasjon innen humanistiske verdier, filosofier og livssynspraksiser, kan det være utfordrende å samle en stor gruppe mennesker under én felles organisasjon eller menighet.
• Humanister finner fellesskap og støtte på andre arenaer, som venner, familie, hobbygrupper, kultur­ elle organisasjoner eller aktivisme.
• Humanisme vektlegger ofte individets autonomi og frihet til å forme sitt eget livssyn og verdier. Dette kan føre til at humanister foretrekker å utforske og praktisere sitt livssyn på en mer selvstendig måte, uten å føle behovet for organisert fellesskap.
• Organiserte religiøse menigheter har ofte røtter i en historisk og kulturell kontekst som har formet deres strukturer og praksiser over tid. Humanisme som livssyn er ungt, og har derfor ikke den historiske arven som støtter opp om et organisert menighetsliv.

Det er mye rett i disse forklaringene, tenker jeg. Men som den britiske filosofen Alain de Botton, initiativtaker til School of Life, skriver om katolske guds­tjenester i sin bok Religion for Atheists: De kan være både kjedelige, langtekkelige og irriterende for ateister, men samtidig er de fylt med elementer som styrker deltagernes følelsesmessige bånd, og som ateister bør studere og lære å gjenbruke i sekulære sammenhenger.

# Radikal inkludering

Det var akkurat det standupkomikerne Sanderson Jones og Pippa Evans forstod for drøyt ti år siden. Jones kom på ideen etter å ha deltatt på en julegudstjeneste:

– Det er så mye ved det som er flott med en guds­tjeneste. Man får synge sammen, tenke på ting som er viktige, feire de største begivenhetene i livet, hjelpe andre. Det er bare så synd at i midten av det hele er Gud, som jeg ikke tror på. Jeg tenkte hvor bra det hadde vært å få feire noe jeg faktisk tror på; bruke alle disse fantastiske verktøyene til å feire livet, fortalte Jones til Human-­Etisk Forbunds tidligere nettavis fritanke.no.

De to startet The Sunday Assembly og samlet 200 mennesker til den første «ateistiske gudstjenesten» 6. januar 2013. «Ateistkirken» holdt for anledningen til i The Nave – en nedlagt kirke i Islington i London. I månedene som fortsatte opplevde initiativet en voldsom suksess, med opptil 600 deltakere på én samling.

Hva var det som trakk?

De som kom til et Sunday Assembly­arrangement – alltid klokka 11 på søndag – fikk oppleve inspirerende, tankevekkende og praktiske ideer som kan bidra til at deltakerne skaper seg det livet de ønsker å leve. Fellesskapene skulle være utgangspunkt for å gjøre gode ting i samfunnet og hjelpe der det trengs. Og gjennom det å lytte til foredrag, synge sammen, oppleve diktlesning og gjerne spille spill sammen, før litt te og kake mot slutten.

Målet med Sunday Assembly er å skape tilhørighet til hverandre og til den fantastiske verdenen vi lever i. Idealet er radikal inkludering – det er ingen spor av Gud og religion i arrangementene, men alle står fritt til å legge i det hva de ønsker.

Drøyt ti år etter er det ikke like store forsamlinger, men Sunday Assembly­bevegelsen lever og finnes på begge sider av Atlanteren, samt i Australia og på New Zealand.

Verdiene som ligger til grunn, er de samme som da den første forsamlingen ble etablert: «Live Better – Help Often – Wonder More!».

# Velkommen!

Jeg liker tanken veldig godt. I Human­-Etisk Forbund skaper vi flotte og høytidelige seremonier, som også ofte inneholder inspirerende taler, dikt og fellessang. Kan det være rom for noe mindre høytidelig og mer lekent som disse søndagsforsamlingene her i Norge også?

Jeg tar kontakt med Sunday Assembly i London og får hyggelig svar fra Matt, som inviterer meg med på et Zoom­møte med folk som har lyst til å starte en Sunday Assembly der de bor.

Folkene jeg møter på Zoom er veldig imøtekommende. De deler villig informasjon om alt fra hvordan finne riktig lokale, hvem som kan være gode innledere og talere på samlingene – og hvem det er fint å samarbeide med. Sunday Assembly er en sekulær bevegelse, men er ikke del av den internasjonale sekulære humanistbevegelsen. Likevel forteller flere om hvordan de har eller har hatt samarbeid med lokale sekulære grupper, som Skeptikere på puben, humanis­ter og ateister osv.

En annen understreker at det kan være greit å holde humanister og ateister på en armlengdes avstand også, for ikke å virke ekskluderende. Sunday Assembly skal være åpent for alle – uavhengig av livssyn.

Jeg vil gjerne oppleve en samling live og bestemmer meg for å ta turen til Sunday Assembly London.

– Ja, hjertelig velkommen, svarer Matt. – Jeg skal gjøre lydmiksen denne gangen, så jeg er den som løper rundt i panikk.

Så en søndagsmorgen i april finner jeg fram til ærverdige Conway Hall i London – lokalene til den sekulære gruppa Ethical Society – der de holder samling to ganger i måneden. Klokka ti er bandet godt i gang med å øve, London­gruppa har mange amatørmusikere som rullerer på å spille til fellessangen. Et knippe andre frivillige driver med ulike forberedelser, og Matt løper litt stressa rundt. Men jeg føler meg varmt velkommen, og siden det denne dagen er litt få folk til å ordne med den viktige te og kake­biten, melder jeg meg til tjeneste.

# Svakhet og styrke

Alle i Sunday Assembly er frivillige, bortsett fra Zoe, som har en liten stillingsbrøk for å booke talere. Denne søndagen har hun booket Chris Bullzini, som presenteres som Storbritannias fremste funambulist, altså en som går på stram line. Bullzini ligner en fakir eller mystiker, høy og tynn, med langt, hår og skjegg med en liten flette. Temaet han skal snakke om er svakhet og styrke. Han ber oss lukke øynene og gir oss et innblikk i hvordan det føles å gå ut på en 230 meter lang line, tretti meter over bakken, med 15 000 mennesker under seg. Hvordan han, når han er midt der ute, begynner å miste motet og troen på at han kan gjennomføre og kroppen begynner å skjelve.

– I det øyeblikket er linjen mellom liv og død tynn, men noe i deg, får deg i gir. Holdningen strammes og du kommer i balanse og minner deg selv om tre enkle ting: Senk farten, pust og fortsett å bevege deg framover.

Bullzinis budskap er dette, når du rammes av frykt, forsøk å roe ned og finne fokus på nytt. Han minner om at mot ikke er fravær av frykt, men vilje til å handle uavhengig av frykten. Han oppfordrer oss til å reflektere over egne svakheter og styrker, vårt eget mot og frykt.

Men før Bullzini går på talerstolen, ønsker sprud­ lende Anj de omkring femti oppmøtte velkommen for å være med å feire det eneste livet vi vet at vi har. Hun binder også det hele sammen mellom sanger og innslag. Bandet har øvd inn et knippe gamle slagere, teksten vises på storskjerm, slik at alle kan synge med.

Det er en overraskende blanding av yngre og eldre, fra slutten av tjueårene til opp i sekstiårene. Det hele starter og avsluttes med allsang – der noen synger med av hjertens lyst og danser, mens andre vugger til melodien uten å synge.

En av sangene denne dagen er selvsagt Johnny Cashs «I walk the line».

# Deling og jubel

Etter allsang, funambulistens vitnesbyrd og et i overkant alternativt affirmasjonsdikt kommer tid og refleksjon og digital kollekt – for her finnes ingen statsstøtte – og rom for litt prat med sidemannen, før det er informasjon om andre aktiviteter. For i tilknytning til Sunday Assembly finnes også en kunstgruppe, en dugnadsgruppe og en lesesirkel.

Så er det tid for deling fra de tilstedeværende, og opptil flere kommer opp og deler – som at en endelig har fått en ny jobb, en ødelagt rygg som er tilfrisknet og en invitasjon til en forestående bursdag og liveinnspilling av podkast. Til jubel og applaus.

Det hele avsluttes selvfølgelig med en sang – «Hungry Eyes» fra Dirty Dancing.

Sunday Assembly er altså en over tiårig tradisjon, som fortsatt lever. Selv om søndagen jeg besøkte samlingen ikke var en av de mest besøkte. Blant de tilstedeværende var det en del gamle travere, som har deltatt på samlingene gjennom alle år og kommer de søndagene det passer, og noen som var der for første gang. Mange ga uttrykk for gjensynsglede overfor hverandre.

– Er det din første gang her?

Det var et spørsmål flere stilte. Det var alltid noen som passet på at ingen ble stående alene. Samtalesirklene åpnet seg, hvis man ville bli med. Her var Hannah som kom første gang, fordi hun har venner som har snakket varmt om stemningen på Sunday Assembly. Eloise på 11, som har vært med på Sunday Assembly siden hun var baby. Og Hanna fra Finland som ble frivillig etter å ha sett en Assembly-video på sosiale medier, og som to uker senere skulle debutere som vert.

Hvorfor kom de første gang – og hvorfor kommer de fortsatt?

# Blir du med?

Flere av dem jeg snakket med hadde bakgrunn fra religiøse grupper, hovedsaklig kristne, og fortalte at de oppsøkte Sunday Assembly fordi de ønsket seg noe av det religiøse fellesskap gir, selv om de har sluttet å tro.

En av dem var Andrew, en ung mann i begynnelsen av trettiårene med en forkjærlighet for norske fjorder og nordlyset, som raskt ble en del av bandet som sørger for musikken under samlingene. Akkurat denne gangen spilte han ikke, men det gjorde ektemannen hans. De er begge amatørmusikere og møttes nettopp i bandet. Derfor giftet de seg også under et Sunday Assembly.

– Jeg kommer definitivt for fellesskapsfølelsen, fortalte han.

En annen ung mann fortalte at han kom til søndagssamlingene for å høre noe inspirerende og få påfyll.

Temaene varierer mellom å være inspirasjon til eget liv, hvordan hjelpe andre og faglige temaer og populærvitenskap. Ikke alle samlinger har like engasjerende foredrag, men det er alltid noe å ta med seg, syntes han.

Etter te og kake kunne de som ville være med på kunstgalleri, på kafé for å spise lunsj sammen eller på pub for en pint og litt prat og etter hvert brettspill.

– Jeg liker det fordi det er så åpent og ikke-dømmende, sa en kvinne i førtiårene som beskrev seg selv som litt åndelig, og i hvert fall ikke helt ateist.

Vi tok begge turen til puben, sammen med mennesker i alle aldre. Og så knuste hun meg i Friends Trivia Quiz. Men tross nederlaget likte jeg det jeg opplevde.

Kan vi gjøre det samme her til lands? Har noen lyst til å være med?