Ti år etter dommen i Strasbourg

I dag, ti år etter at Norge ble dømt for religionsfaget KRL i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) i Strasbourg, famler fremdeles norske politikere med religionsundervisningen i den offentlige skolen.

Kristelig Folkeparti må ta hovedansvaret for det. Det er likevel flere samtidspolitikere og partier som har grunn til å frykte hva historikere vil skrive om obligatorisk religionsundervisning i overgangen fra et monokulturelt til et flerkulturelt samfunn. Fremdeles synes det ikke å ha sunket inn at konvensjonene krever at slik undervisning skal være «kritisk, pluralistisk og objektiv». Heller ikke Strasbourg-dommens henstilling om å være varsom med «aktiviteter som er egnet til å påvirke til annen tro», tas særlig på alvor. Det er i det hele tatt vanskelig å ta innover seg at menneskerettighetene setter grenser for hva et flertall kan beslutte.

# Internasjonal kritikk

Det hele startet ti år før dommen mot den norske stat. Med støtte fra Human-Etisk Forbund hadde et titalls foreldre og deres barn gått til rettsak i Norge mot religionsfaget KRL - som hadde intensjonen å samle alle elever. Saksøkerne mente kristendommens dominans i faget ikke gjorde det til et fellesfag. De tapte i alle tre rettsinstanser, Høyesterett inkludert. Foreldrene delte seg deretter i to grupper og tok saken videre både til Strasbourg og til Genève der FNs menneskerettskomité befinner seg.

Internasjonal kritikk mot dette skolefaget kom allerede tre år før dommen i EMD. Menneskerettskomiteen i FN, bestående av internasjonale menneskerettighetseksperter, kom i en utførlig redegjørelse med kritikk av bl.a. fritaksordningen og bindingen til kristen formålsparagraf i skolen. Faget var i strid med artikkel 18 nr.4 i Konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, ble det slått fast. Den lyder: «Konvensjonspartene forplikter seg til å respektere foreldres, og i tilfelle vergers, frihet til å sørge for sine barns religiøse og moralske oppdragelse i samsvar med deres egen overbevisning.»

# Tilbake til 2007

Denne kritikken ble støttet av Den europeiske domstolen for ti år siden i dag. Den så ikke hvordan målet om mangfold, likeverd og pluralisme kunne nås med fagets innretning og rammebetingelser. Storkammerets dom legger også til grunn at religionene og livssynene må presenteres som kvalitativt likeverdige. EMD pekte på at kunnskap om kristendommen kan utgjøre en større del av pensum enn andre religioner og livssyn. Samtidig påpeker EMD på at en overvekt for kristendommen på omtrent halvparten av emnene i læreplanen, gir en kvalitativ forskjell mellom kristendommen og andre religioner og livssyn.

Likevel er vi nå på mange måter tilbake der vi var i 2007 – med det nåværende KRLE-faget. Halvparten av undervisningstiden dreier seg om en religion som utgjør 22,5 prosent av kompetansemålene i religionsfaget på ungdomstrinnet. Når halvparten av tiden i dette faget skal dreie seg om kristendommen, i tillegg handle om de andre verdensreligionene, etikk og filosofi, sier det seg selv at majoritetsreligionen får en kvalitativ «forrang».  I tillegg, ikke minst overfor de yngste elevene, gir man med denne skjevfordelingen inntrykk av at den kristne religionen er den viktigste – og derav også den riktigste. Et slikt signal bør en fellesinstitusjon være varsom med. Dette er foreldrenes banehalvdel.

# Hestehandel med KrF

Kravet om 50 prosent kristendom stod KrF i utgangspunktet alene om. Hestehandel på bakrommet og kompromisser inngått i forbindelse med forhandlinger om dannelse av Solberg-regjeringen, gjorde at KrF-kravet ble tvunget igjennom. Det til tross for at også tunge kristne miljøer advarte mot denne favoriseringen av egen religion.

I dag virker det som de fleste partier glemt sin tidligere motstand mot KRLE.  Snarere argumenteres det nå for den store kristendomsandelen i faget. Arbeiderpartiet har allerede signalisert at dette kan være et forhandlingstema dersom KrF-skal skal støtte en ny regjering. Aner man at islamfrykten svever over vannene med denne forsinkede konsensusen?

Kristendommen nyter allerede godt av privilegier. I offentlig skole kan barn av kristne foreldre delta i religionsutøvelse i skoletida. Andre må bruke fritiden sin på slikt. Noen kommuner tvinger sine rektorer å arrangere skolegudstjenester i tråd med FrPs forslag. NRK sender eksklusivt kristne andakter, kongen må bekjenne seg til denne religionen og Den norske kirke mottar over 300 millioner årlig til trosopplæring av sine menighetsbarn.

# Mantraet "den kristne kulturarven"

Det er altså ikke nok. Favoriseringen smøres av mantraet – eller burde vi si – maktspråket; den kristne kulturarven. Hulheten i denne argumentasjonen vises når vi gjentakende ganger har hevdet at den arven gjerne bør være tema i språkfag, i historie- og samfunnsfagene. Arvens pådriver- og bremseklossroller bør absolutt drøftes med kritisk distanse i norsk skole. Dette blir sjeldent besvart. Kulturarv som argument for en religions dominans i et religionsfag, kan åpenbart forstyrres av disse konstruktive forslagene. 

Det er liten grunn til å nyte champagne ved tiårsjubileet for seieren i EMD. Norge har riktignok innført fritaksrett, men ellers små og noen symbolske endringer etter at konvensjonsbrudd ble påpekt. KrF har i årevis påstått av K’en er ute av skolen med RLE-faget, med det tilsiktede motivet å få grunnplanet til å tro at det ikke lenger undervises i kristendom. Selvfølgelig inkluderes kristendommen i bokstaven R  for religioner.  Kampanjen om å få K’en tilbake i skolen har åpenbart slått an, selv om den dreier seg mer om propaganda enn om realiteter. Det forsikres at forkynnelse ikke skal forekomme i KRLE. Logikken i at forkynnelse likevel er tillatt i øvrig skoletid - i form av gudstjenester, er vanskelig å fatte.

# Kristen minoritet, sekulær majoritet

Når det om kort tid vil gå opp for norske politikere at de gudstroende er i ferd med å utgjøre et mindretall i landet, unner jeg ikke de kristne å bli behandlet slik minoriteter til nå er blitt behandlet i offentlige fellesinstitusjoner. Den beste motgiften mot en eventuell framtidig favorisering av de sekulære i skolen – på bekostning av de kristne, er allerede nå å trekke begreper som likeverd og likebehandling ut av festtalene og heller implementere dem i den norske fellesskolen.

Les mer om

• KRLE