Tojes tale til nasjonen
Å trekke tilbake invitasjonen om å tale 17. mai vil bare styrke Asle Toje og narrativet om en kanselleringskultur, skriver Human-Etisk Forbunds Heidi Nordby Lunde.
Dette innlegget ble opprinnelig publisert i Dagsavisen 26.03.26. Det ble skrevet før det ble kjent at voteringen var ugyldig og at Asle Toje likevel ikke hadde flertall i 17. mai-komiteen.
Oslo FrP ønsker Asle Toje som taler på nasjonaldagen. For hvem er vel bedre til å snakke om norske verdier og tapet av enhetskulturen, det stille umerkelig forfallet som svekker nasjonen og til å stille spørsmål om hva er det våre ungdommer skal kjempe for?
I to tekster, begge i Aftenposten, stiller Toje, nestleder i Nobelkomiteen og kontroversiell samfunnsdebattant, spørsmål ved nasjonens fremtid. I den tredje konkluderte han med at ingen seriøse samfunnsvitere hevder at Norge står foran et sammenbrudd.
Men det var altså Toje selv som stilte spørsmål ved om Norge vil overleve det som kommer.
En 17. mai-tale er ikke en hvilken som helst ytringsarena. Den forplikter til å løfte det som binder oss sammen. Derfor reagerer mange på hvorfor Oslo FrP ønsker å gi nok en plattform for ytring til en person som av mange oppfattes som kontroversiell og splittende – og det på selveste 17. mai. Det er en reell risiko for at debatten overskygger markeringen. Invitasjonen har blitt møtt med sterke reaksjoner og krav om å trekke den. Det kan forsterke et narrativ om en kanselleringskultur der avvikende stemmer ikke møtes med argumenter. Uansett utfall vil invitasjonen kunne brukes som eksempel i debatten om ytringsrommet.
Derfor bør Toje få bruke plattformen. La han tale. La han snakke om hva som binder en nasjon sammen, og om plikten til å elske dette landet. Som han selv skriver – en nasjon er et skjebnefellesskap og et løfte: at det som var verdt å elske, også skal være verdt å føre videre. Det er jo ikke vanskelig å være enig i det.
Toje skriver at staten må slutte veksthusdyrkingen av selvopptatte minoriteter fordi fragmentering ikke er en styrke. Derfor må vi stille målbare krav til integrering og oppførsel, belønne patriotisme i kultur og utdanning, skriver han i første kronikk.
Han oppklarer dette senere, når han skriver at han ikke har ment å legge ansvaret for nasjonal «utvanning» hos innvandrere og deres barn, men at integrasjon er en gjensidig prosess som forutsetter både deltakelse og institusjonell tydelighet. Han mener dette ikke er å plassere skyld, men å erkjenne et felles ansvar.
Det innebærer også et ansvar for ham selv: å vise hvordan hans egne perspektiver bidrar til integrering, tilhørighet og fellesskap i Norge. Hvordan vi sammen kan bidra til at vi samles rundt det norske flagget i nasjonal stolthet over alt vi har og alt vi er, og at vi sammen har noe å kjempe for: hverandre.
Hva våre ungdommer skal kjempe for, er allerede formulert i Forsvarets slagord: For alt vi har. Og alt vi er.
Vi har et liberalt demokrati med sterke institusjoner, en velfungerende rettsstat og respekt for minoritetsrettigheter. Det er ikke uten sine feil og mangler, men et samfunn er aldri ferdig bygget. Det er verdt å elske, og verdt å føre videre. La oss stå opp for det, og endre for å bevare våre institusjoner slik at den institusjonelle tilliten vi har i dag bevares som en grunnmur for tilliten vi har til hverandre.
- Les også: Nå trenger det norske demokratiet oss
Vi er et mangfoldig folk. Som Hans Majestet Kongen sa: nordmenn er jenter som er glad i jenter, gutter som er glad i gutter, og jenter og gutter som er glad i hverandre. Nordmenn har innvandret fra Pakistan, Polen og Sverige. Nordmenn tror på Gud, Allah, altet og ingenting.
Med andre ord tok kong Harald til orde for frihet til å elske hvem du vil, være den du er og tro på det du vil. Han gjorde Norge større. Rausere. Mer inkluderende. Asle Toje skriver at et folk lever så lenge individene føler ansvar for noe større enn seg selv. Å stå opp for hverandre er noe som er større enn oss selv. Alt vi har er hverandre.
For når flaggene vaier i vinden og landet kles opp i rødt, hvitt og blått, forenes nordmenn i alle aldre, av alle kjønn, med ulik kulturell bakgrunn, og synger at vi elsker dette landet. Og vi elsker dette landet fordi det er mer som forener oss enn som splitter oss.
Det avgjørende er ikke hvem som taler, men om talen samler bredere enn den splitter – og om den styrker det fellesskapet den er ment å feire.
La Toje tale. Ikke bare fordi fellesskapet vi feirer, må være robust nok til å romme også det vi er uenige i. Men også fordi en slik talerstol forplikter han til å vise hva slags fellesskap han faktisk ønsker å styrke.