Har mennesker uten gudstro behov for kristendommen?
Det er blitt populært å fremstille kristendommen som en moralsk og eksistensiell ressurs for alle, uansett tro. Fremstillingen overser imidlertid et problem, skriver Kaja Melsom.
Dette innlegget ble først publisert i Dagsavisen 08.06.2026.
KrF har lenge vært blant de som har løftet fram den kristne kulturarven som svar på samfunnets verdikrise. Nå har de fått konkurranse. Rødt-politikerne Sofie Marhaug og Mímir Kristjánsson har lest Bibelen, og mener kristendommen er for viktig til å overlates til høyresiden.
Debatten etter bokutgivelsen deres har handlet mye om hvilken politisk farge kristendommen har. Men det mest interessante er det partene ser ut til å være enige om. Både Rødt og KrF fremstiller kristendommen som en kulturell og verdimessig ressurs også for mennesker uten gudstro.
# Over halvparten er ikke-troende
Tanken er ikke ny. Allerede på 1990-tallet ble kristendommen i skole- og samfunnsdebatten løftet fram som moralsk referanseramme og grunnlag for felles identitet. Det stanset likevel ikke sekulariseringen.
Til tross for inntrykket man tidvis kan få i offentligheten, er det stadig færre nordmenn som tror på Gud. Over halvparten sier at de ikke tror.
Likevel, eller kanskje nettopp derfor, hevdes det stadig oftere at kristendommen har noe viktig å tilby også ikke-troende.
Men stemmer det?
Når det gjelder moral, er det lite som tilsier at vi trenger kristendommen for å handle rett. Forestillinger om menneskeverd og solidaritet står også sterkt i den sekulære humanistiske tradisjonen. At kristendommen skulle gjøre ikke-troende bedre rustet til å håndtere livets grunnvilkår, er enda mer tvilsomt.
Ta forestillingen om evig liv. Det er selvfølgelig lettere å møte døden dersom man tror man en dag skal gjenforenes med sine kjære. Men fjerner man troen på etterlivet fra forestillingen om evig liv, mister den ikke bare sin trøstende funksjon. Da står dødsfornektelsen igjen alene.
Og nettopp denne fornektelsen preger vår sekulære samtid.
# Religiøse fortellinger i sekulær drakt
Drømmen om evig liv lever videre i sekulær form som drømmen om evig ungdom. Der man før ba til Gud om frelse, kaster dagens menneske seg over dietter, treningsregimer, biohacking og kosmetiske inngrep i håp om å vinne over tiden.
Resultatet er ikke at vi blir mer robuste i møte med aldring og død, men snarere at vi blir fullstendig besatte av kroppslig forfall. Rynker og andre aldringstegn blir varsler om at vi er i ferd med å tape kampen mot tiden.
Også forestillingen om at vi får som fortjent lever videre i sekulær form. Der kristendommen lovet frelse til den rettskafne, forteller dagens individualisme oss at vi har oss selv å takke for hvor vi havner i livet. Alle har angivelig fått samme mulighet til å følge drømmene sine og klatre til topps.
Dermed blir det også lett å tenke at den som mislykkes, har seg selv å skylde. Den arbeidsledige har ikke vært målrettet nok. Den ensomme har ikke jobbet godt nok med seg selv. Og den syke har ikke tatt tilstrekkelig vare på kroppen sin.
Til tross for at forskning viser hvor mye psykisk og fysisk helse, livsmuligheter og sosial status påvirkes av forhold vi ikke kontrollerer, bombarderes vi med fortellinger om at vi får det livet vi fortjener, bare vi trener nok, tenker riktig og har tilstrekkelig viljestyrke.
# Et godt liv uten frelse
For mennesker uten gudstro ligger ikke løsningen i å blåse liv i kristne forestillinger de egentlig ikke tror på. Snarere tvert imot. Mange av dagens kulturelle problemer skyldes nettopp at vi har tatt med oss religiøse trøstestrategier inn i en sekulær virkelighet, hvor de gjør oss dårligere rustet til å møte livets grunnvilkår.
For livet kommer ikke med garantier om lykke eller rettferdighet. Det eneste vi vet med sikkerhet, er at vi eldes og skal dø. Dersom vi skal leve godt som ikke-troende, må vi forsone oss med disse grunnvilkårene snarere enn å forsøke å unnslippe dem.
Hvis politikerne tror at stadig flere ikke-troende skal finne mening og trøst ved å blåse liv i kristen kulturarv, overser de hvor tett de kristne trøsteforestillingene er knyttet til troen på frelse. For mennesker uten gudstro, er det neppe mer religiøs trøst vi trenger, men kulturelle fortellinger som lærer oss å leve med livets grunnvilkår.
Her har de greske tragediene kanskje mer å tilby enn kristendommen. De minner oss om hvor lite kontroll mennesker faktisk har over livet sitt, og viser bedre enn kristendommen hvordan tilfeldigheter, flaks, ulykker og motstridende hensyn former menneskelivet på måter ingen kontrollerer.
Det ville i alle fall være en kulturarv bedre tilpasset et samfunn der stadig færre tror på Gud.