Hopp til hovedinnhold

Troen på mennesket- på dødsens alvor


Leserbrev av Camilla Velle, leder av Internasjonalt Utvalg i Vestfold, Telemark, Buskerud og Agder

Knivangrepet på forfatteren Salman Rushdie 12. august er en fryktelig påminnelse om hvilke farer den kan utsette seg for, som våger å stille spørsmål ved, utfordre eller kritisere religioner og religiøse ledere.

22 august er FNs dag til minne om ofrene for vold basert på tro eller livssyn, og er en del av FNs bærekraftsmål 16 om fred og rettferdighet. Verdenserklæringen om menneskerettigheter er også tydelig på at mennesker har rett på tanke-, samvittighets- og religionsfrihet, og frihet til å endre dem.

Leserbrev av Camilla velle, leder av Internasjonalt Utvalg i Vestfold, Telemark, Buskerud og Agder

I nyhetsbildet får vi stadige påminnelser om overgrep mot minoriteter som anses som en trussel og blir utsatt for systematisk trakassering, diskriminering og forfølgelse. En forfulgt minoritet, som ikke kommer ofte frem i nyhetene, er ateister som blir forfulgt fordi de ikke ønsker å tilhøre majoritetens trosretning. Hvert år gir Den Internasjonale Humanistbevegelsen, Humanist International, ut Freedom of Thought-rapporten. Den er en gjennomgang av alle verdens land på temaer som, skille mellom stat og religion, barns rettigheter, liberale samfunnsverdier, ytrings- og religionsfrihet. Og det er ikke bare lystelig lesning. 69 land har lover mot blasfemi, i enkelte land risikerer ateister lange fengselsstraffer, eller i verste fall dødsstraff, hvis de blir dømt for blasfemi eller frafall fra statsreligionen. Til Fri Tanke (medlemsbladet til Human-Etisk Forbund) sier president i Humanists International, Andrew Copson:

«Blasfemilover og forbud mot frafall er en urett i seg selv, men slike lover støtter også opp under de som myrder og utøver terror i religionens navn. De støtter opp under religiøs ekstremisme og bør avskaffes over alt».

Asyl til ateister

Stadig flere europeiske land anerkjenner nå at ateisme er grunnlag for asyl fra land med svært strenge blasfemilover. En pakistansk ateist fikk, på det grunnlaget, nylig innvilget asyl i Hellas. Og det behøves. På denne markeringsdagen tar vi inn over oss all volden, undertrykkingen og diskrimineringen mot minoriteter, religiøse, humanister og ateister, som finner sted. Personer som står opp for urett og dermed risikerer sin egen sikkerhet, trenger samfunnets støtte for å holde ut. Endringer tar tid, og endringer må beskyttes. Vi bruker også anledningen til å minne hverandre om å feie for egen dør.

I et blikk utover, kan alt dette stå som eksempler på hvordan religion blir brukt for å innskrenke grunnleggende rettigheter. Mindre dramatisk og blodig, men alvorlig nok for den som råkes, er ulike former for negativ sosial kontroll. Utbrytere fra religiøse miljøer bruker lang tid på å bearbeide egne inntrykk og mange behøver profesjonell hjelp for å «avkode» innlærte absolutte normer og regler som var en del av det religiøse miljøet. Det er ateister som fortsatt lever parallelle liv i frykt for reaksjonene fra samfunnet. Utad følger de alle religiøse skikker og høytider, men er i skjul ikke-troende. Veien til å bryte med religionen som domineres deres samfunn er ofte ensom, eller veldig risikabel. Et medlem av «Ex-Muslims of Sri Lanka» mottar stadig trusler mot seg og sin familie, da hans identitet ble gjort offentlig mot hans vilje. Fortellinger om utfrysing og eksklusjon, og om hvordan en isolert oppvekst bidrar til hjelpeløshet, uhelse, ensomhet og avmakt i møte med storsamfunnet, er mange og kan leses om i rapporten «Humanists At Risk».

Må beskyttes

Statene må beskytte alle borgernes like rettigheter uavhengig av kjønn, seksuell legning, etnisk og livssyn. Mellom mennesker og land bør universelle rettigheter, fremforhandla avtaler, diplomati og jus avløse kulturell, økonomisk og militær makt, vold og tvang. Dette sivilisasjonsprosjektet har hatt stor fremgang uten likevel å gjennomrisle alle samfunn, alle steder til alle tider. Dessverre ser vi nå dialogen, diplomatiet og de liberale demokratiske verdiene tape terreng for fremvoksende intoleranse og aggressiv retorikk, for populistiske og autoritære politiske retninger. Men det kan gå bedre enn vi frykter, hvis vi som samfunn står sammen mot uretten som skjer i verden. Å jobbe for toleranse, inkludering og åpenhet er et pågående, møysommelig arbeid på mange plan. På arbeidsplassen, i skolegården, i lokalsamfunnet, i organisasjonene, rundt middagsbordet hjemme, i nasjonalforsamlinger og parlamenter, så vel som internasjonalt i FN og andre steder. Når alt kommer til alt, så ønsker vi mennesker et liv fylt med mening, gleder og positiv vekst, uansett hva vi tror eller ikke tror på.