Vi er i ferd med å skape den ungdommen vi frykter
Når fortellingene våre om ungdom gjentas ofte nok, blir de til slutt sanne, skriver filosof i Human-Etisk Forbund, Kaja Melsom.
Dette innlegget ble opprinnelig publisert i Dagsavisen 05.04.26.
Jeg husker fortsatt sjokket da jeg oppdaget at mange av de svartkledde rockerne på Last Train ikke kom fra rufsete kår, men fra velmøblerte hjem på Tåsen og Ris.
Selv tenkte jeg at «opprøret» deres måtte være en reaksjon mot trange kår, en følelse av utenforskap eller et system de ville ut av.
Men hva om de ikke gjorde opprør mot noe, men tvert imot levde opp til forventningen om hvordan ungdom skulle være på 90-tallet? Hva om de bare var konforme?
Det samme slår meg i dag, når enkelte unge fra sekulære og liberale hjem kjøper Bibelen, sier de er skeptiske til likestilling og stiller med finkjemmet hår. Jeg har lenge tatt for gitt at oppførselen deres er et opprør mot foreldregenerasjonens idealisering av frihet, normbrudd og skamløshet.
Men hva om også dette er en misforståelse? Kanskje mange av disse unge også lever opp til samfunnets forventninger til hvem de skal være?
I dag gjentas én bestemt historie om ungdom. De fremstilles som mer reaksjonære enn før, og som en generasjon som i økende grad vender seg mot konservative verdier. Denne fortellingen har særlig fått gjennomslag de siste årene, ikke minst i mediene, der unge beskrives som mer religiøse og mindre opptatt av likestilling.
Problemet er at sakene ofte bygger på tynne forskningsresultater, enten fra andre land eller fra små utvalg. Enkeltstående fenomener blåses opp til å gjelde en hel generasjon. Noen unge menn svarer mer konservativt i en undersøkelse, og plutselig har vi en trend. Noen unge oppsøker kirken, og det blir «et tegn i tiden».
Mediene elsker slike fortellinger. De er enkle å formidle, skaper stort engasjement og gir oss lesere en tilfredsstillende følelse av oversikt. «Slik er de unge nå».
Men fortellingene stopper ikke der. De plukkes opp og forsterkes av kommersielle aktører. Moteindustrien er en mester i å gjøre marginale fenomener til store trender, og dermed til gruppeidentitet. Dermed møter unge mennesker et ferdigskrevet manus de kan tre inn i, nettopp i en fase der de forsøker å finne ut hvem de er.
Hvis du får høre at ungdom er blitt mer reaksjonære, kan det bli lettere å begynne å romantisere mer tradisjonelle kjønnsroller og normer. Og hvis du får høre at unge menn er blitt mindre opptatt av likestilling, kan det gjøre det lettere å akseptere nedsettende holdninger til kvinner.
Den samme mekanismen gjelder også for hvordan vi snakker om unges psykiske helse og sårbarhet. Hvis du får høre ofte nok at du tilhører en generasjon som ikke klarer å konsentrere seg, er det ikke så rart om du legger fra deg boka litt tidligere. Hvis du får høre at angst er det som kjennetegner din generasjon, kan det lett bli måten du begynner å forstå din egen uro på.
Tidligere bekymret voksne seg for at ungdom var for rebelske, grenseløse og for lite lydige. Det er nærliggende å tenke at disse bekymringene bidro til å skape nettopp det opprøret de fryktet.
Nå bekymrer vi oss for at ungdom er for reaksjonære, for sårbare og for lite robuste. Og vi risikerer på samme måte å skape den ungdommen vi sier vi beskriver.
Det er dårlig nytt for en fremtid som mer enn noensinne trenger modige og visjonære unge.
Les også:
- – Likestillingsdebatten tåler ikke slurv
- Når stemmer stilner
- – Kampen for like rettigheter er ikke over