Motstandskraft i løgnens tid: Tillit som demokratiets første forsvarslinje

Samtaleleder Nancy Lystad Herz (Human-Etisk Forbund) åpnet med et spørsmål som satte tonen: Hvordan forsvarer vi demokratiet «i en verden der det stadig kreves mer å skille mellom hva som er sant og hva som er usant»?

Ionut Sibian, administrerende direktør i Foundation for Civil Society Development (FDSC), beskrev hvordan demokratisk tilbakegang sjelden skjer brått. Den kommer gjennom gradvise endringer:

– Demokratiet i landet vårt kollapset ikke over natten … det forvitrer gradvis, hver eneste dag, gjennom små lovendringer.

Poenget hans var at enkeltendringer kan virke udramatiske, men at summen blir avgjørende:

– Når du har 12 slike endringer i lovverket, er spillet endret.

Romania: Når løgnen spiser opp fellesskapet

Sibian løftet frem at det mest sårbare i en «løgnens tid» ikke bare er faktagrunnlaget, men også relasjonen mellom borgere og institusjoner.

– Det motsatte av løgn er ikke bare sannhet … det motsatte av løgn er tillit, sa han, og beskrev hvordan mange ender i en opplevelse av at «alle lyver jo uansett».

Når tilliten svekkes, blir det lettere å peke ut fiender. I Romania, fortalte Sibian, er det ofte sivilsamfunn og uavhengige medier som havner først i skuddlinjen:

– I Romania er de første fiendene alltid sivilsamfunnsorganisasjoner og uavhengige medier.

Han beskrev hvordan organisasjoner og journalister blir stemplet som utenlandske agenter. Han ga også konkrete eksempler på hvordan desinformasjon kan få direkte konsekvenser. Under pandemien ble vaksinemotstand drevet frem av påstander som: «Ikke vaksiner, for barna dine får autisme …» og «de setter inn en chip … og så kontrollerer de deg.» Resultatet, sa han, var at Romania endte med den laveste vaksinasjonsandelen i EU.

Sibian pekte videre på hvordan påvirkning i sosiale medier kan gi raske politiske utslag. Han trakk frem et eksempel fra valgkampen, der én kandidat gikk fra 1 prosent til å vinne første runde, med litt over 20 prosent, kun ved hjelp av desinformasjon betalt av Russland på TikTok.

Ungarn: Fem steg som krymper handlingsrommet

Kommunikasjonsekspert Bálint Farkas (Ökotárs/Civilizáció) beskrev situasjonen i Ungarn som en langvarig nedkjølende effekt, der organisasjoner har sluttet med aktiviteter de opplevde som politisk risikable:

– Mange organisasjoner har lagt bort aktiviteter de oppfattet som politisk farlige.

Han pekte på at sivilsamfunnet ofte blir oppfattet som en trussel fordi det peker på problemer. Når andre kontrollmekanismer svekkes, blir sivilsamfunn og uavhengige medier stående igjen:

– Til slutt var det ingenting igjen – bare sivilsamfunnet og uavhengige medier.

Farkas oppsummerte utviklingen i en «oppskrift» i fem trinn:

1. Ingen reell tilgang til statlig støtte: Det fantes statlige penger – de uavhengige organisasjonene fikk bare ikke noe av dem.

2. Hindring av uavhengig finansiering, særlig fra utlandet.

3. Fortellingen overtar for politikken: Narrativet er det eneste – og viktigste.

4. Restriktive lover som øker risiko og byrder.

5. Isolasjon: sivilsamfunnet mister allierte fordi andre sektorer blir redde for konsekvenser.

Samtidig forsøkte han å gi et mer håpefullt blikk fremover. Etter regjeringsskiftet beskrev han oppmuntrende tegn, blant annet at en ny statsminister ba om unnskyldning for forbrytelsene den ungarske staten begikk mot frivillige organisasjoner, og at en institusjon som tidligere ble brukt til å trakassere sivilsamfunnet ble avviklet.

Norge: Høy tillit – men ikke immunitet

I panelsamtalen ble spørsmålet vendt hjem: Hva truer tilliten i Norge nå? Guri Idsø Viken (Frivillighet Norge) pekte på desinformasjon og en fragmentert offentlighet:

– Det skjer en fragmentering av offentligheten, der det popper opp små nisjemedier som prøver å låne kredibiliteten til mediene som følger disse standardene.

Hun trakk også frem at angrep på grupper og enkeltpersoner finnes her, selv om skalaen ofte er mindre: transpersoner, muslimer, profilerte politikere på alle sider.

Haagen Poppe (H) sa at han, til tross for et liberalt utgangspunkt, aldri har vært mer villig til å regulere enn nå:

– I møte med dette landskapet med algoritmedrevne sosiale medier og så videre, så har jeg aldri vært mer villig til å bruke regulering enn jeg er faktisk på dette feltet her. Det er behov for transparens og merking, og tydeligere rammer for plattformene.

Samtidig understreket han skillet mellom ytringsfrihet og koordinert påvirkning:

– Ytringsfriheten innebærer også frihet til å si ting som er dumt og usant. Men koordinert falsk informasjon fra fiendtlige aktører og stater er ikke omfattet av ytringsfriheten.

Julia Eikeland (Ap) advarte mot et samfunn der folk opplever at ingen institusjoner forteller sannheten. Hun pekte også på hvordan algoritmer belønner konflikt:

– Algoritmer belønner uenighet, belønner provokasjon.

Eikeland mente at det var flere grep som kunne gjøres, og at det er mulig å finne politisk enighet, som man er i ferd med når det gjelder aldersgrenser på sosiale medier:

– Aldersgrensen på sosiale medier – der alle partier på Stortinget, bortsett fra Fremskrittspartiet, er enige – viser egentlig hvilket rom det er i norsk politikk for å være føre var med reguleringer, for eksempel innen Big Tech. Men for å komme tilbake til det jeg mener er den største trusselen: Hvis vi får et samfunn der den enkelte opplever at ingen forteller sannheten, og at ingen institusjoner forteller hva som er sant – at man ikke har tillit til politikere, staten eller redaktørstyrte medier – da får vi et stort demokratisk problem. Man kan si faktafeil, man kan lyve, og man kan være uenig med politikere og institusjoner. Men å tro at noen oppriktig vil deg vondt, er en veldig farlig vei å gå. Vi vil ikke regulere folks meninger, og ytringsfriheten skal vi verne sterkt om. Samtidig blir mange av kulturkampdebattene forvrengt og forsterket av teknologien og algoritmene.

Andreas Skjøld-Lorange (Nasjonal sikkerhetsmyndighet) beskrev hvordan risikoen ofte ligger i det langsomme:

– Det handler mer om det over tid. Hva er det som skjer hos oss?

Han pekte på at økt bruk av sosiale medier ikke nødvendigvis gjør oss bedre til å skille sant fra usant:

– Økt bruk fører tvert imot til svekkede evner til å skille mellom sant og usant.

Han trakk også frem hvordan selve forståelsen av sannhet kan utfordres, med referanse til uttrykket «alternative sannheter»:

– Det er litt humoristisk og litt sykt. KI kan forsterke påvirkning, blant annet ved at store språkmodeller «fôres» med propaganda.

# Hvem bygger motstandskraften?

Panelet var tydelige på at ansvaret er delt. Myndigheter kan regulere og støtte, men sivilsamfunnet kan oppdage tidlige faresignaler og holde fast ved standarder. Viken advarte mot at debatten «strander i at alle har ytringsfrihet», og minnet om at grensen går når ytringer «ødelegger andres» mulighet til å delta.

Eikeland pekte på skolen og digital dømmekraft. Poppe løftet frem medieøkonomi som en del av beredskapen:

– Det første man kan gjøre er å ha sterke medier, som har økonomi og rom til å drive med faktasjekking og gravejournalistikk.

# Et håp som krever arbeid

Mot slutten var budskapet samstemt: Norge er et robust demokrati med høy tillit, men det må ikke gjøre oss naive. Poppe minnet om at hver generasjon må lære demokratiforståelse og at det som står sterkt i dag ikke er hugget i stein.

Skjøld-Lorange oppsummerte at vi har gode forutsetninger, men:

– Vi må være bevisste, og vi må sørge for god informasjon. Et praktisk råd for å møte mistillit er å prøve å møte dem med forståelse, lytte til dem og invitere dem inn. Det verste vi kan gjøre er å la folk stå på utsiden, så det blir ett oss og dem.

Arrangementet endte med en oppfordring som var både enkel og krevende:

Bygg tillit før den forsvinner, styrk fellesskapets standarder for sannhet og ansvar, og gjør det vanskeligere å undergrave demokratiet – før små endringer blir til et stort brudd.

Tekst: Øyvind Bischoff Mangerud
Alle bilder: Kristoffer Løge Hedman