Hopp til hovedinnhold

Menneske­rettigheter

Menneskerettighetene kan defineres som de grunnleggende reglene som beskriver hva vi trenger for å leve i verdighet som mennesker. Menneskerettighetene er grunnlaget for frihet, rettferdighet og fred.

Menneskets historie har i stor grad handlet om å hevde seg selv på bekostning av andre. Individer og grupper har brukt vold og tvang for å få det de vil ha, og stater har kriget mot hverandre. I en slik verden ser folk ofte andre som konkurrenter eller fiender. Det er vanskelig å tenke at alle er like mye verdt og bør ha de samme rettighetene og frihetene. Men heldigvis har det vært noen få perioder i historien hvor vi har klart å tenke slik.

# Hvor kommer menneskerettighetene fra?

Menneskerettighetene er en idé som sier at alle mennesker har de samme rettighetene og frihetene fra fødselen av. Dette er en moderne idé, men den har røtter som går tilbake i tid. Allerede for lenge siden, rundt 300 fvt., snakket greske filosofer om noe de kalte naturrett. De mente at alle mennesker har visse grunnleggende rettigheter som er medfødt, uavhengig av lover i forskjellige land. Dette regnes som begynnelsen på ideen om menneskerettigheter.

Disse tankene ble videreutviklet av filosofer på 1700-tallet, under opplysningstiden. Dette skjedde samtidig med revolusjoner og store politiske endringer. I denne perioden endret synet på mennesker seg, og i nye grunnlover finner vi formuleringer som ligner på hvordan vi snakker om menneskerettigheter i dag.

Det store gjennombruddet for moderne menneskerettigheter kom i 1948, da FN vedtok Verdenserklæringen om menneskerettigheter. Den inneholder 30 rettigheter som skal gjelde for alle mennesker til enhver tid. De er absolutte og ufravikelige, og skal ikke kunne forhandles om.

# Hvorfor har vi menneskerettigheter?

De fleste land i verden er enige i menneskerettighetene og har skrevet dem inn i lovene sine. Men likevel brytes de hver dag i mange land. Dette skjer fordi det er vanskelig å håndheve dem, spesielt når det er staten selv som bryter dem. FN og andre organisasjoner som jobber med menneskerettigheter har ikke sterke nok verktøy til å straffe dem som bryter rettighetene.

En annen grunn til at menneskerettighetene brytes er at ikke alle stater eller kulturer deler de samme verdiene. I land der folk ikke mener at alle mennesker er like mye verdt uansett kjønn, seksuell legning, hudfarge, språk, eller religion, blir menneskerettighetene oftere brutt.

Når menneskerettighetene brytes så ofte, kan man spørre seg om de virkelig gjelder for alle. Men å si at de er universelle hjelper oss å kunne kritisere bruddene på dem. Det er først og fremst statenes ansvar å respektere og håndheve menneskerettighetene innenfor sine egne grenser. Men hvis en stat ikke gjør det, har andre land og organisasjoner ansvar for å kritisere og straffe dem.

En annen viktig funksjon av menneskerettighets-erklæringen er å øke bevisstheten om dem. Det er en stor forskjell mellom å si at noe er galt og det å ha en bredt anerkjent erklæring som fastslår at det er galt. Menneskerettighetene skal ikke bare påvirke hvordan stater oppfører seg, men også hvordan vanlige mennesker tenker og handler.