Vår historie
# Ideen bak Human-Etisk Forbund
Trenger vi kristendommen for å vite hvordan vi skal oppføre oss?
Selvsagt ikke! var svaret fra Kristian Horn, vår grunnlegger.
Sammen med personer som Gabriel Langfeldt og Johan Hovstad argumenterte han på 1950-tallet for det som ble kalt human-etikk:
- Human-etikken skulle bygges på fornuft, rasjonalitet og menneskelige behov i dette livet. Ikke ut fra forestillinger om gud eller et liv etter døden.
Kristenfolket likte det ikke. Det utfordret posisjonen kirken og kristendommen historisk hadde hatt til å definere etikken på vegne av alle.
# 50-tallet: Stiftelsen av Human-Etisk Forbund (HEF)
Stiftelsesmøtet vårt ble holdt mandag 9. april 1956.
«Stor oppslutning om Human-Etisk Forbund i Norge» var Dagbladets overskrift dagen etter.
# Humanisme eller human-etikk?
Den store saken på stiftelsesmøtet den 9. april var hva vi skulle hete. Skulle vi velge et navn med begrepet «humanistisk» eller «human-etikk»?
Kristian Horn argumenterte for at «human-etikk» var det mest presise.
Enhver humanetiker er en humanist, men ikke alle humanister er human-etikere, mente han. I tillegg var han redd for sammenblanding med de humanistiske fagene på universitetene.
Navnet ble «Human-Etisk Forbund» – og Kristian Horn ble valgt som første leder.
# 60-tallet: Trange tider
Stiftelsesmøtet ble ingen flyvende start for oss. Da den innledende stormen hadde stilnet, fulgte mange rolige år. Gjennom hele 60-tallet var vi en marginal bevegelse:
- Ved utgangen av 1956 hadde vi ca. 400 medlemmer.
- I 1970, 14 år senere, hadde ikke medlemstallet kommet opp i mer enn 1000.
# Starten på borgerlig konfirmasjon
Det som holdt oss oppe i den spede begynnelsen og årene som fulgte, var de årlige seremoniene med borgerlig konfirmasjon.
Du visste kanskje ikke at borgerlig konfirmasjon faktisk ble startet opp i 1951 – fem år før HEF ble stiftet?
Også her var Kristian Horn hovedpersonen, eller snarere hans datter Kari Horn. Da hun ble født lovet nemlig faren; «hvis det ikke finnes borgerlig konfirmasjon når Kari er 14 år, ja, så skal jeg lage den!». Og slik ble det.
# De tre forkjemperne
I tillegg til formann (som det het den gangen) Kristian Horn og hans kone Ester Horn, må også Solveig Bonde Ormestad nevnes fra denne perioden.
Det var disse tre som holdt virksomheten i gang gjennom store deler av 60-tallet.
# Vertskap for humanistenenes verdenskongress
Til tross for de trange tidene, greide vi i 1962 å være vertskap for verdenskongressen til IHEU – Den internasjonale humanistunionen. Arrangementet ble en stor suksess!
# 70-tallet: Vendepunktet
Gjennom stort sett hele 70-tallet var oppslutningen vår fortsatt liten. Medlemstallet sneglet seg oppover:
- I 1976 hadde vi 1584 medlemmer. Medlemskartoteket ble oppbevart i en skoeske.
1976 skulle bli året alt snudde: Det hele startet med at Mathilde Oftedal Broch, leder av valgkomiteen, den 12. februar 1976 ringte Levi Fragell og spurte om han kunne tenke seg å lede forbundets styre.
# Ny styreleder: Levi Fragell
Fragell hadde tidligere ledet to nasjonale aksjoner for utmelding av statskirken:
- Den første i 1970
- Den andre i 1976
Begge hadde fått enorm oppmerksomhet.
På den tiden var vi dominert av eldre, borgerlige akademikere fra Oslo vest. Mange av dem hadde vært med siden starten i 1956, og var skeptisk til Fragells aksjonisme.
Likevel ble Fragell valgt som styreleder. Det ble starten på en lang vekstperiode for oss. Tiden som en liten klubb for akademikere var over.
# Ny generasjon
Straks etter Fragell hadde tatt over som styreleder, lanserte han en landsomfattende aksjon for å verve nye medlemmer til forbundet.
Erfaringene fra de to vellykkede aksjonene for utmelding av statskirken viste seg å være nyttige.
Fragell tok med seg Haftor Viestad fra «Aksjon ut av statskirken»-årene. Viestad ble satt til å lede et utvalg for å «svare på angrep fra kirkens side».
Det var tid for en ny generasjon:
- Juristene Lorentz Stavrum og Fredrik Heffermehl kom med.
- Etter hvert også psykologen Kari Vigeland, som senere ble generalsekretær.
Tiden var kommet for å virkelig ta steget ut til folket!
# Medlemsvekst
Fragell, som etter hvert gikk over til å bli generalsekretær, satte seg tidlig tallfestede mål for medlemsveksten.
Langtidsmålet i 1976 var å få 5000 medlemmer innen utgangen av 1982. Metoden var blant annet å sende brev til alle medlemmer og be dem rekruttere minst ett nytt medlem.
Men Fragell satte seg også klare mål for aktivitet:
- Det skulle arrangeres et visst antall sammenkomster, debatter og møter årlig – betraktelig flere enn tidligere.
Grafen over medlemsutviklingen hadde ligget relativt flatt siden starten – men fra 1976 skjøt den i været! Siden den gangen har medlemstallet vårt økt hvert eneste år.
Ved utgangen av 1982, da vi ifølge målsettingen fra 1976 skulle ha minst 5000 medlemmer – noe mange mente var et urealistisk mål – oppnådde vi hele 13 386 medlemmer!
Året etter, 1983, skulle bli året da økningen sprengte alle rekorder:
- På ett år fikk vi nesten 7000 nye medlemmer!
# Fragell-effekten
Fragell brukte all sin erfaring som «PR-menneske» og trykket på de knappene han kunne for å få maks effekt – og oppnå en betydelig medlemsøkning.
Han hadde et bredt nettverk og visste hvordan han skulle få oppslag i mediene. Dette var helt nytt i HEF.
Men, (for det er et men!) dette hadde vi nok ikke lyktes med, hadde det ikke vært for at medlemsvervingen så til de grader traff en nerve ute blant folk. Hva handlet det om?
For det første:
Gjennom nesten ti år hadde Fragells aksjoner for utmelding av statskirken ført til at mange ikke-religiøse stod uten en tilknytning til et livssynssamfunn.
Tallet ble anslått til å ligge rundt 70 – 75 000 personer. Noen mente opp mot 100 000 personer.
Dette var folk som ikke lenger hadde noe livssynssamfunn som talte deres interesser, unntatt HEF.
Den store gruppa av statskirkeutmeldte utgjorde et stort potensial for vekst i forbundet.
For det andre:
Kirken gjorde mye uheldig opp gjennom 1970-tallet. Det hjalp godt på den stemningsbølgen vi trengte for å vokse.
- I 1978 signerte alle biskopene et såkalt «hyrdebrev» som tok skarp avstand fra den nye loven om selvbestemt abort.
«Hyrdebrevet» ble lest opp i alle landets kirker og skapte enorm motstand i de radikale 70-årene, spesielt blant dem som i lang tid hadde kjempet fram denne rettigheten for kvinner.
En annen kirkesak som opprørte mange, var da det i 1978 ble avslørt at en gruppe statskirkeprester hadde deltatt i en demonutdrivelse av en kvinnelig student i Os utenfor Bergen.
Dette førte til et nytt opprør mot statskirken – og at enda flere som meldte seg ut i protest.
For det tredje:
En annen ting som må nevnes, er kvinners kamp for frigjøring og likestilling som kom for fullt på 70-tallet.
Også her havnet Den norske kirke på feil side av historien, med sitt forsvar av tradisjonelle kjønnsroller og motstand mot kvinnelige prester spesielt.
Resultatet av alt dette ble en rekordutmelding av Den norske kirke, og en tilsvarende rekordinnmelding hos oss i 1983.
# Offentlig støtte som livssynssamfunn
En annen viktig forutsetning som gjorde at vi steg til uante høyder skjedde i 1981.
Da fikk vi omsider gjennomslag for noe vi hadde jobbet med siden 1973; nemlig at også «livssynssammenslutninger med etisk målsetning», som Kristian Horn formulerte det, skulle få samme rett til offentlig tilskudd som de religiøse trossamfunnene hadde hatt siden 1969.
Det ble vurdert ulike modeller:
- Vi fikk i noen år på slutten av 1970-tallet direkte tilskudd over statsbudsjettet.
Men det var først i 1981 den varige løsningen kom:
- Da vedtok Stortinget enstemmig at «livssynssamfunn som ikkje krenkjer rett og sømd» skulle få om lag like mye tilskudd per medlem som Den norske kirke.
Den nye loven førte til at økonomien bedret seg kraftig.
- I 1976, året da Levi Fragell tok over som styreleder, lå det samlede offentlige tilskuddet fra stat og kommuner på 73 000 kroner.
- I 1981 nådde vi for første gang samlede inntekter over en million kroner.
- I 1982 kom for første gang årseffekten av den nye loven. Da ble statstilskuddet fordoblet fra 700 000 til 1,4 millioner. Kontingentinntektene kom i tillegg.
- Året etter, rekordåret 1983, endte de samlede inntektene på 2,6 millioner.
# 80-tallet: Kampen om humanismebegrepet
# Hva er humanisme?
På 80-tallet kom det en debatt om betydningen av begrepet humanisme.
Som nevnt mente Kristian Horn tretti år tidligere at dette begrepet var for flertydig, og at «human-etikk» var mer presist. Nå ønsket vi imidlertid å ta eierskap til humanismebegrepet, og definere dette som et rent sekulært livssyn.
I denne sammenhengen var det viktig å kritisere den såkalte «kristen-humanismen».
Kjernen i vårt argument, var at kristendom og humanisme er uforenelig fordi humanismen setter mennesket i sentrum, mens kristendommen setter gud i sentrum.
– Humanisme handler om mer enn å «være snill og grei med andre». Det handler om å ta menneskets liv før døden som utgangspunkt, argumenterte vi, og framholdt at troen på en overnaturlig skaper er uforenelig med dette.
Denne diskusjonen, som gikk over mange år, kulminerte høsten 2005 da vi endret navnet på alle seremoniene våre fra borgerlige seremonier til humanistiske seremonier.
Målet var dels å gi er signal om at seremoniene våre ikke er livssynsnøytrale, men et spesifikt uttrykk for livssynet humanisme.
# Ny seremoni – navnefest
I 1988 ble den første humanistiske navnefestseremonien holdt i Gjøvik – som et alternativ til dåp.
Dette skjedde etter initiativ fra en gruppe foreldre som ønsket å feire sine nyfødte barn med en høytidelig seremoni.
Siden da har over 40 000 barn blitt feiret på humanistisk vis.
# 90- og 2000-tallet: Lang prosess med livssynspolitiske forbedringer
På 90-tallet startet en prosess som kom til å prege oss fram til i dag: nemlig en lang rekke lovendringer på det livssynspolitiske området – altså lovene og regelverket som styrer forholdet mellom tros- og livssyn på den ene siden, og staten på den andre.
Vi kan starte med skolen:
# KRL-faget
I 1995 ble en offentlig utredning ved navn «Identitet og dialog» lagt fram.
Den dannet opptakten til KRL-faget – et nytt obligatorisk kristendomsfag i skolen som avskaffet det tidligere valget elevene hadde hatt mellom livssynskunnskap og kristendomskunnskap.
Vi tok straks opp kampen på vegne av foreldrepar, som framholdt at dette var tvangsmessig kristen forkynnelse i offentlig regi.
Først ble det tre tap i det norske rettsapparatet. Men så snudde lykken for både oss og foreldrene:
- I desember 2004 fikk KRL-faget og Norge kritikk i FNs komité for menneskerettigheter
- I 2007 ble KRL-faget dømt i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg
Dette var selvsagt et stort og viktig gjennomslag for det vi hadde sagt hele tiden, og førte til at staten ble nødt til å forandre faget.
Kristendommen ble nedtonet, og fagnavnet ble endret til RLE – Religion, livssyn og etikk.
Tilbakeslaget
Syv år etter denne seieren fikk Kristelig Folkeparti (KrF) gjennomslag for at K-en skulle tilbake i fagnavnet.
Resultatet ble faget KRLE – Kristendom, religion, livssyn og etikk. Som navnet antyder, var kristendommen tilbake i rampelyset.
KrF fikk i tillegg gjennomslag for at om lag halvparten av tiden i faget må brukes på kristendom.
Vi var naturlig nok en aktiv aktør og debattant gjennom hele prosessen.
# Statskirkeordningen
Den andre store livssynspolitiske saken som preget det politiske arbeidet vårt i samme periode, var prosessen med å løsne den norske statskirkeordningen.
Første gang et offentlig utvalg – ganske overraskende – foreslo å oppheve statskirkeordningen og innføre livssynslikestilling, var i 1975 (Sivertsen-utvalget).
Den gangen ble det gang sablet ned fra kristenfundamentalistisk hold som «falsk toleranse» og forkastet av Stortinget.
Så gikk det ganske mange år:
Livssynsmangfoldet økte stadig mer, og i 2006 slo nok et offentlig utvalg (Gjønnes-utvalget) fast at det var på tide å løsne båndene mellom stat og kirke.
Dette satte i gang en prosess som førte til et stat-kirkeforlik mellom alle stortingspartier i 2008, og som kulminerte i grunnlovsendringene som ble endelig vedtatt i 2012.
Her ble båndene mellom stat og kirke tydelig løsnet. Blant annet ble grunnlovsparagrafen som sa at evangelisk-luthersk kristendom er «statens offisielle religion» fjernet.
Fortsatt tette bånd mellom stat og kirke
Men, stat og kirke ble ikke skilt i 2012.
Fortsatt står det i Grunnloven: «verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv», samt: «Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke».
Kongen er fortsatt den eneste personen i landet som er grunnlovsforpliktet til å «bekjenne seg til den evangelisk-lutherske religion».
# Samarbeid med andre livssynsorganisasjoner
En annen positiv effekt av det livssynspolitiske arbeidet fra 90-tallet og 2000-tallet, er at det har vært en viktig forutsetning for samarbeidet mellom oss og andre tros- og livssynsorganisasjoner utenfor Den norske kirke.
Og ikke minst for vår selvforståelse som livssynssamfunn på linje med mange andre.
Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) ble grunnlagt i 1996, og har en viktig rolle i dette dialogarbeidet. Samarbeidet på tvers av tros- og livssyn i STL kan på mange måter sies å være unikt i verdenssammenheng.
Både Bente Sandvig og Trond Enger fra HEF har vært styreledere.
Tilliten bygget opp gjennom STL-samarbeidet la også grunnlaget for den brede enigheten blant tros- og livssynssamfunnene utenfor Den norske kirke. Stålsett-utvalget la i 2013 frem sin rapport om en helhetlig tros- og livssynspolitikk.
Også her var Bente Sandvig fra HEF en del av utvalget.
En av de viktigste resultatene fra dette utvalget er begrepet «det livssynsåpne samfunn», som også vi har begynt å bruke. Begrepet legger til grunn sekularismens ide om en livssynsnøytral stat, som har i oppgave å legge til rette for et mangfoldig og livssynsåpent samfunn.
# Ny seremoni – bryllup
I 2004 fikk vi vigselsrett, etter flere sentrale endringer i ekteskapsloven. Siden da har vi kunnet tilby humanistisk vigsel som del av et bryllup:
- I skrivende stund teller vi over 10 000 humanistiske bryllup!
Vielse av homofile par
Partnerskapsloven, som ble innført i 1993, gjorde det mulig for likekjønnede par å bli registrerte partnere.
Imidlertid kunne vielsene kun gjennomføres hos sorenskriver eller i rettslokaler.
Den norske kirke anerkjente generelt ikke registrerte partnerskap, mens vi ønsket å få mulighet til å vie homofile.
Etter flere avslag fikk vi endelig grønt lys i 2007. Det samme året ga Hilde Borge og Randi Lindahl hverandre sitt ja i den første likekjønnede vielsen utenfor rettslokalene i Norge.
# 2010-tallet: Ny medlemsvekst
Gjennom 2000-tallet vokste vi jevnt i antall medlemmer, men uten helt å nå høydene fra 80-tallet.
Dette skulle endre seg mot slutten av 2010-tallet.
# Ny generalsekretær og allmenngjøring
Da nåværende generalsekretær Trond Enger tok over i februar 2018 var medlemstallet i underkant av 90 000.
Kort etter at han hadde begynt i jobben, startet Enger et arbeid som kan minne om det Levi Fragell gjorde 40 år tidligere.
Han lanserte raskt et ambisiøst mål om at vi måtte skaffe langt flere medlemmer. Og da var det ikke bare snakk om et par tusen. Her var det minst snakk om en fordobling eller tredobling.
Enger støttet seg på undersøkelser som viste at rundt halvparten av alle nordmenn har et humanistisk livssyn uten gudstro, og at flere hundre tusen tror at de allerede er medlemmer hos oss.
I 2018 og 2019 begynte medlemstallene å øke betraktelig – men det var ikke før i 2020 og 2021 at det tok skikkelig av!
Høsten 2021 gikk landsmøtet inn for å fjerne kontingenten for medlemmer. Medlemskap er nå gratis!
Vedtaket fikk kjapt dramatisk effekt, og i 2021 hadde vi den største nettoveksten i antall medlemmer siden gjennombruddsåret i 1983!
# 2020-tallet: Fra opposisjon til posisjon
Fjerningen av medlemskontingenten henger sammen med lengre utviklingstrekk i hvilken samfunnsrolle og selvbilde vi har representert.
Vi har alltid hatt ulike roller som medlemmer og aktive i ulik grad har identifisert seg med, og engasjert seg i:
# Livssynsrollen:
- For det første har vi hatt rollen som livssynssamfunn og seremonileverandør. Det er denne rollen som gjør oss til et støtteberettiget livssynssamfunn, og som også utgjør mesteparten av vår reelle aktivitet.
# Aktivistrollen:
- Historisk sett har vi også hatt en annen rolle, som har fått blodet til å bruse minst like mye i årene blant medlemmene våre og andre som er engasjert. Det er rollen vår som livssynspolitisk interesseorganisasjon.
- Det vil si jobben vi har gjort i alle år for å fremme de sekulære idealene om å holde stat og religion adskilt for å sikre full tros- og livssynsfrihet.
- Kampen mot særbehandling av Den norske kirke og kristen indoktrinering har stått helt sentralt i dette.
- Dette snevre selvbilde som vaktbikkje er på vikende front, og selvbildet som en bred folkebevegelse er på vei opp.
# En bred folkebevegelse
Undersøkelser viser at rundt 300 000 mennesker tror at de allerede er medlemmer hos oss. Nær halvparten av befolkningen sier de har et humanistisk livssyn uten en bestemt gudstro.
Da er man ikke lenger i opposisjon. Da er man en del av det bestående i det norske samfunnet.
Det var også en viktig bakgrunn for å sette kontingenten til null, høsten 2021. Det skal ikke være nødvendig å betale penger for å være del av en folkebevegelse, ble det argumentert.
En annen satsing som trekker selvbildet i samme retning, er arbeidet med å få en mer mangfoldig tros- og livssynstjeneste i offentlige institusjoner, slik som i Forsvaret, på sykehus, i fengsler og blant studenter.
Fra 2019 og framover har vi ansatt en rekke studenthumanister, og tatt på oss tilsynsansvar for flere humanister i Forsvaret og på sykehusene. En viktig motivasjon bak satsingen er å levere livssynstjenester til landets humanister.
# Hva skjer nå?
Det er for tidlig å si hva som vil skje fremover, men hvis denne utviklingen fortsetter kan vi se konturene av et Human-Etisk Forbund som historisk sett utvikler seg fra å være en minoritet med et avvikende, opposisjonelt syn – til virkelig å bli en bred folkebevegelse.
Veien videre ligger for våre føtter – og vi ønsker deg hjertelig velkommen til å følge oss videre!
Bli medlem gratis her.