Påske: En feiring av nytt liv, lys og håp

Jeg har årskort på Munchmuseet dette året, og har allerede to ganger i vinter sett Munch sitt store og vakre maleri Solen. Det ble malt til Universitetets 100-års jubileum i 1916. Er dette egentlig påskens essens? Solen som igjen stiger opp, livgivende og universell. Munch hadde i flere år en tung depressiv fase før han kom hjem til Norge og Kragerø. Til den runde åpne naturen ved kysten. Her arbeidet han med dette monumentale verket.

Jeg vet ikke hvor vanlig det var alle steder, men min mor fortalte at det var fast tradisjon i Hemsedal. Grytidlig påskedagsmorgen gikk de i flokk opp på en fjelltopp for å møte soloppgangen. Min mor var dypt religiøs, så kanskje var det påskedagsbudskap som var hennes fremste motivasjon. Jeg tenker at litt av motivasjonen også bunnet i denne grunnleggende mottakelsen av lyset og varmen fra solen – Altets giver – som varmer og gir vekst. Men som også brenner.

At våre nordlige kulturer med så markerte årstider, feirer overgangen fra vinter og mørke til varme og liv, er forståelig. Å sette spaden i myk jord, kjenne mulden mellom fingrene, hvor det igjen er begynt å myldre av liv, eller å oppdage hestehoven første gang mellom visne blader på skogsveien. Kjenne at denne overraskende livsfølelsen som ligner en forelskelse kommer i år også, om vi enn så lenge må vente.

Midt i alle trusler om ødeleggelse vi står i, våkner naturen til liv på nytt, som på tross. Det er som å stå «i ein fossande motstraum av liv», som dikteren Alf Sæther beskrev våren. Kanskje som en påminnelse og et håp om at det fortsatt er mulig å skjerme økosystemene, redusere overforbruk og utslipp, revitalisere naturområder og ta vare på håpet om at tapt liv kan vende tilbake? Jeg skulle ønske vi på en eller annen måte kunne klare å gi jorden og livet dets hellighet tilbake. Slik at det ikke er noe vi bare kan bruke for vårt formål, og bruke opp, men tre tilbake i ærefrykt og respekt for naturens mysterium, og livsviljen som sprenger seg frem.

Noen av de eldste fortellertradisjonene vi kjenner til er fra Mesopotamia – «landene mellom de store elvene» – og fra egyptisk mytologi. Fruktbarhets- og kjærlighetsgudinnen Ishtar hører til våre aller eldste mytekretser. Isthar var Altets skaper, beskytter og livgiver. En fortelling handler om hennes nedstigning til dødsriket, hvor hun kjemper i mørket for livet og for kjærligheten. I den tiden hun er i dødsriket, gror ingenting, inntil hun med list og mot lurer dødskreftene og på nytt inntar sin plass mellom guder og mennesker. Dette er et tema vi kjenner igjen fra flere fortellinger, som Mio min Mio av Astrid Lindgren.

I det fine konglomeratet av ulike tradisjoner og skikker, religiøse og sekulære, med egg, kyllinger og harer, finnes et felles budskap. Feiringen av nytt liv, lys og håp i menneskelivet. Religiøse og mytologiske tradisjoner og fortellinger betoner at veien til liv og kjærlighet kan være strevsom og hard. Det gjelder om ikke å gå utenom, men våge – for Livets og kjærlighetens skyld!

God påske!