Kriseklubben Ep. 10: Julen som forandret alt – med Marte Spurkland og Marianne Egerdal

# Hvor kan du høre Kriseklubben?

Du finner alle episodene av Kriseklubben med Kaja på Spotify og YouTube.

• Hør på Spotify her
• Hør på YouTube her
• Hør på Apple Podcasts her

Jul i en ny virkelighet

I episoden møter programleder Kaja Melsom forfatter og redaktør Marte Spurkland og forfatter og markedssjef Marianne Egerdal. Begge har bidratt til juleantologien Tenn lys, hvor de skriver om hver sin jul der livet og tradisjonene ikke lenger passet sammen. Marte mistet faren sin første juledag etter et år med sykdom, mens Marianne skilte seg og måtte feire jul i en ny virkelighet.  

Marianne beskriver hvordan skilsmissen kom høsten før jul.

– Det var en veldig annerledes jul, egentlig. Triste ting i det, men kanskje aller mest rart, sier hun. Hun fikk tilslag på leilighet midt i førjulstiden og opplevde at hun måtte navigere mellom to liv. Usikkerheten var stor. Hvilke tradisjoner kunne egentlig flyttes med inn i den nye rammen? 

PS! Boken Tenn lys kan kjøpes i din nærmeste bokhandel eller direkte fra Humanist Forlag her.

Beholde den samme gode julefølelsen

Marte fikk beskjed om farens hjernesvulst midt i julegata, omgitt av glitter og julemusikk. Faren døde morgenen første juledag året etter.

– Jeg var helt sikker på at vi kommer ikke til å kunne klare å feire jul igjen, forteller hun. Men sorgen endret seg med tiden. Særlig sangen Deilig er jorden, som faren pleide å synge hver kveld, ble en utfordring.

– Så måtte jeg holde meg oppe for barna. Så da kom den absurde situasjonen at jeg hører meg selv si til dem jo, jo, vi skal synge Deilig er jorden, forteller Marte. 

I dag kan Marte feire jul på hytta på Nordmøre, farens sted, og kjenne på nærværet hans. Marianne har funnet ut at kjernen i julen kan bevares selv når rammene endres.

– Du kan liksom endre på ganske mye også, og likevel beholde den samme gode julefølelsen, sier hun. 

Episoden gir rom for både tårer og håp, og viser at selv når livet ikke passer tradisjonen, kan nye ritualer skapes. 

Hør hele episoden av Kriseklubben for å få den fulle historien om hvordan jul kan feires når sorgen rammer. 

# Les hele transkripsjonen: 

 

Kaja Melsom - 00:00:09 

Kjære lytter, velkommen til nok en episode av Kriseklubben! Det nærmer seg jul, og da kommer ikke bare pepperkakene, men også krisene. Forventningene om kos og glede kan forsterke både sorgshavn og følelsen av utenforskap. I dag har jeg besøk av Marte Spurkland, forfatter og redaktør av H Magasin, og Marianne Egerdal, forfatter og markedssjef i I juleantologien Tenn lys så skriver de om hver sin jul der livet og tradisjonene ikke lenger passet sammen. Velkommen til dere begge.   

Marianne Egerdal - 00:00:51 

Tusen takk. 

Kaja Melsom - 00:00:53 

Jeg tror vi skal begynne med deg, Marianne, og din tekst. Den heter Blå jul. Hva var det som gjorde at denne jula ble blå? 

Marianne Egerdal - 00:01:07 

Det var at jeg skilte meg den jula, og så ble jula litt annerledes enn jeg hadde tenkt. For det var et brudd som skjedde tidligere på høsten, og så tenker man jo at jula skal fredes, og man skal klare å beholde den mest mulig sånn som den har vært. Men så fikk jeg jo da tilslag på en leilighet, selvfølgelig på det mest uheldige tidspunktet, så da ble det liksom .   

Kaja Melsom - 00:01:42 

Denne teksten starter med at du skal bære ut noen ting til den nye leiligheten. Så ser du naboen som henger opp lyslenker, og det begynner å glitre i nabolaget, og det er så vakkert. Det er ikke akkurat sånn du føler deg på innsiden. Det passer ikke helt?   

Marianne Egerdal - 00:02:05 

Det var en veldig annerledes jul, egentlig. Triste ting i det, men kanskje aller mest rart. Det er så unntaksfase å skille seg. Det ble en overgangsfase hvor jeg pynta til jul i det huset som vi bodde i, mens jeg innimellom drev og flytta ut de småtingene. 

Kaja Melsom - 00:03:00 

Og så opplever jeg . Når jeg leser teksten, at du . du kjenner på en sorg over at du vet at dette blir den siste normale jula sammen med barna og barnepappaen, antar jeg. Føler du at du skylder barna dine å videreføre juletradisjonen?  

Marianne Egerdal - 00:03:26 

Ja. Men jeg tror ikke jeg liksom tenker så mye på det. Mye at jeg skylder dem det, men mer at jeg liksom ønsker det, da. Sånt . Ja, jeg prøver jo å ta med de av juletradisjonene jeg har, inn i en sånn ny ramme, da. Men samtidig, i en sånn situasjon, så er man jo veldig usikker på det. Altså sånn . For jeg tenker at man har jo . Da hadde jo jeg bodd i det huset i flere år, og man tenker på en måte . Og også at noen av disse ritualene tilhører dette huset, eller dette samlivet, eller denne familien sånn som den ser ut nå. Og så var jeg nok veldig usikker da på hvordan det ville føles i en ny setting. Hvilke tradisjoner som lar seg egentlig flytte over. Så jeg tror jeg hadde . Og det tenker jeg, liksom for å spoile litt, at det . Det gikk mye bedre enn det jeg trodde, men der og da så var jeg jo ikke sikker på det. Så det var liksom mye av det annerledes ved den jula, handla jo om liksom i hvilken grad jeg ville klare å videreføre jula den hadde vært framover, og om det på en måte var en siste jul, på en måte, da. 

Kaja Melsom - 00:04:50 

Marte, din tekst, den heter 'Jeg synger julekvad'. Og kan du begynne med å fortelle den dagen du står . I en julepyntet gate, og det er glitter rundt omkring og julemusikk. Og så durer det i telefonen i kåpa di. 

Marte Spurkland - 00:05:11 

Jeg står i en gate i Oslo sentrum, og det er som du sier, det er jul skrudd til maks. Og så regner det. Så det er som en blanding av novembermørket, men likevel jul til maks, da. Og så ringer det i lomma mi, og jeg ser jo at det er faren min. Det er ikke uvanlig at han ringer, han ringte meg egentlig mye. Mange sånn korte samtaler om alt mulig, egentlig. Og det var stort sett morsomt og gøy å snakke med ham. Og så tar jeg telefonen, og så hører jeg med en gang på stemmen hans at dette er ikke morsomt og gøy. For stemmen hans er helt sånn tom, eller det er en eller annen klang i den som ikke pleier å være i stemmen hans i det hele tatt. Og så vet jo jeg at han er i utredning, han har hatt noe sånn grums i halsen veldig lenge. Han har vært hos ørenesehalsspesialist og fått beskjed om at 'nei, det er ikke noe i halsen', vi tror kanskje at du må ta MR av hjernen'. Jeg jobbet som helsejournalist på det tidspunktet, men MR av hjernen, jeg skjønner ikke hvordan det kan stemme. Og jeg var veldig fast bestemt på at nei, det er ingenting. 

Marte Spurkland - 00:06:13 

Pappa er ikke. Det er ikke noe galt med pappa. Og så ringer han, og så sier han at det er jo ikke ingenting som feiler ham. Han har vært på Ullevål og snakket med nevrolog, og de skal åpne . For der har de funnet en svulst, og så skal de ta ut det som er mulig å ta ut av den, sier han. Og jeg står der, og det er sånn . Jeg så mamma kysse nissen til alle kanter, og glitter og stas, og jeg sier noe sånt som . Det som er mulig å ta ut? Og så sier han bare sånn . Ja, for det er ikke sikkert det er mulig å ta ut alt. Ja. 

Kaja Melsom - 00:06:54 

Det var en kontrast til omgivelsene, å få den beskjeden midt i julegata. Hva skjedde inni deg da?   

Marte Spurkland - 00:07:05 

Nei, da raste egentlig alt. Altså ble jeg sånn . Det var jo følelsessom som om grunnen bare helt forsvant under føttene mine. For jeg skjønte jo at denne julen blir jo ikke den samme, og sannsynligvis ikke noe annet heller. Og så ble han jo da hjerneoperert. Og barbert, og de åpnet hodet, og de stifta det sammen, så han fikk sånn stort arm med masse stifter, og det gikk jo egentlig overraskende bra. Altså kom seg ganske kjapt på beina igjen, hadde noen motoriske skader, og så skulle han jo da ha cellegift og stråling etter hvert, da. Så sa legene sånn . Det er ikke så veldig lurt at dere googler dette. Ikke prøv å søke så mye informasjon om glioblastom grad fire. Prøv å ikke gjøre det. Jeg søkte masse informasjon og skjønte fort at det skal veldig mye til at dette går bra. Dette går mest sannsynlig ikke bra. Så så jeg også at den gangen, dette er noen år siden nå, det var i 2017 at han fikk diagnosen, så var vel gjennomsnittlig levetid etter diagnose ca. et år. Og det var også ca. et år han levde, for han døde jo da på morgenen første jul. 

Kaja Melsom - 00:08:23 

Året etter, ja. Så døde han. Da skriver du i teksten din at da tenkte du at vi kan aldri være glade i jula mer, eller noe sånt? 

Marte Spurkland - 00:08:39 

Ja. Altså, det å . Den neste jula, året etter at han hadde diagnosen, da visste vi jo at det gikk mot slutten. Så da gikk jeg gjennom hele førjulskjøret en gang til. Alle andre ventet på jul. Og jeg ventet på døden. Og den kom jo da første juledag. Så jeg reiste meg fra bordet midt i julemiddagen. Da ringte moren min og sa 'noe må du komme'. Og så satt vi der gjennom natten. Og så gikk han da ut av tiden morgenen første juledag. Og da tenkte jeg jo sånn . Av alt denne timingen skulle vi få det første juledag. Og jeg var helt sikker på at vi kommer ikke til å kunne klare å feire jul igjen, da. Nei.   

Kaja Melsom - 00:09:19 

For det var jo noe spesielt med faren din og jula også. Han var så glad i å synge. Og du skriver at han sang hver kveld for deg da du var liten, deilig i jorden. Og han gjorde det også for dine døtre. Og de sa vel at vi kan aldri synge den sangen mer.   

Marianne Egerdal - 00:09:38 

Og da . 

  Marte Spurkland - 00:09:39 

Det som er rart, da . For jeg sto jo midt i min egen sorg. Og så må jeg bare forte meg å si at jeg vet jo at andre mennesker går gjennom . Villere sorgscenarioer og større tap, mer urettferdige tap enn å miste en forelder, det er jeg fullstendig klar over, altså. Så jeg skal ikke . Det er ikke noe sånn VM i sorg jeg vant. Men for meg så var det det største, det første altoppslukende tapet og sorgen som jeg sto oppe i. Men så hadde jeg også små barn. Så jeg måtte holde meg oppe i det for dem. Så da kom den absurde situasjonen at jeg hører meg selv si til dem jo, jo . Vi skal synge 'Deilig er jorden'. 

Marte Spurkland - 00:10:47 

Det er ikke kjempeoriginale tanker. Jeg har hørt folk som har mistet andre som har sagt akkurat det samme selv. At det blir jo lettere. Tiden hjelper å . På en eller annen måte så kommer du videre, selv om du tror at jeg kommer ikke til å være glad igjen, så blir du jo det. Heldigvis, da, så er det jo sånn. 

Kaja Melsom - 00:11:09 

Og nå er kanskje det som var umulig i starten, nettopp å synge f.eks. Deilig er jorden, som var pappaen din, virker det som, nå er kanskje det blitt en anledning til å minnes ham i stedet for noe som bare vekker skrekk og gru. 

Marte Spurkland - 00:11:27 

Men så kommer nok Deilig er jorden også. Det er jo sånn hvert år når skolekorpset toner inn med 'Deilig er jorden', på den måten som skolekorpset gjør det, så syns jeg både det er usygelig vakkert, og så treffer det den derre 'det lodder inn i pappa', og 'slekten skal følge slekters gang'. Det er blitt det derre universet av 'ja, han er der', men jeg kjenner jo også tapet av ham, selvfølgelig. Vakkert og vondt samtidig. 

Kaja Melsom - 00:11:55 

Vakkert og vondt. Og det er kanskje det å synge . Sanger som minner oss veldig om noen, og gjerne sanger som er knyttet til en høytid. Da gir jo høytiden oss en anledning til å gå inn i det smertefulle som vi kanskje ikke ville valgt hvis ikke . Hvis ikke jula inviterte til å synge deilig av jorden, så kan det jo hende du hadde unngått deilig av jorden resten av livet. Så du blir på en måte invitert inn til å kjenne på den smerten, men også minne. 

Marte Spurkland - 00:12:28 

Og så er det noe med kraften i allsang, da, som jeg tror litt på, for å være litt gammeldags. Men det at man synger sammen, at man er et fellesskap, man skaper et eller annet sammen, og det kan være så mektig. Enten man synger stygt eller fint. Så fungerer det. Og der var pappa en anfører. Han visste sånn skulle det være.  

Kaja Melsom - 00:12:49 

Du skriver jo at du har fått allsangen i arv. Ja, for han var . Han mente at allsang . Der måtte man trå til, og han gjorde det også. Dere, begge tekstene deres viser jo hvordan sorg og savn, og følelsen av utenforskap også, blir forsterket i julehøytiden. Hvorfor tror dere at det er sånn, Marianne? 

  Marianne Egerdal - 00:13:19 

Jeg tror jo selvfølgelig at det er at man ønsker seg så veldig noe annet. Ønsker seg den nære familietiden hvor det er harmonisk og koselig. Har en veldig sånn klar idé om det. Og så ser det jo veldig ut som at alle har det sånn utenfra også. Sånn at når du liksom opplever sorg, enten det er sykdom eller skilsmisse, så er jo på en måte blikket veldig sånn skrudd inn på at . Nå har alle det annerledes enn meg, så det blir veldig ensomt, syns jeg nok. Og kontrasten til det man egentlig ønsker seg, blir så veldig stor, som det man prøver å få til. Ja. Ja.   

Kaja Melsom - 00:14:14 

Tenker du at vi egentlig burde ha hatt litt mer fokus på at ikke alle andre har det så perfekt, og at vi burde senke . Jeg vil anta at veldig mange føler seg mer ensomme i jula. Jeg tror ikke nesten halvparten av Norges befolkning bor alene da. Mange av de har sikkert familie de treffer, men det er vel noe med at det er tristere å sitte alene med en Grandiosa på julaften enn det er en tirsdag i februar. Men det hadde kanskje ikke behøvd å være det hvis vi var litt mer alene. Hadde vært mulig å se for seg at vi kunne skape en mer inkluderende jul hvor det var rom for menneskelivets sårbarhet og kriser også. Hva tenker du om det, Marianne? Nei, Marte, mener jeg. Dere har så like navn.   

Marte Spurkland - 00:15:10 

Det synes jeg høres veldig fint ut. Jeg er veldig for det at man skal kunne ha andre måter å feire jul på enn kjernefamiliejulen eller storfamiliejulen, eller man kan feire med den . eller man kan finne et annet fellesskap og gjøre det på en helt annen måte. Klart det. Det må ikke bli for smalt, det rommet vi feirer jul i. Det er viktig. Men når det er sagt, så tror jeg også at jula er bygd opp av minner og tradisjoner, da. Det er byggesteinene, stoffet det er vevd av. Så vi gjør jo alt . Det er jo da vi henter fram alt det gamle. Vi tar frem den heklede duken som er . Den litt skakke trehesten som farfar skar ut på sløyden i sin tid, som hun ikke syns er fin noen gang ellers i året, den setter vi liksom midt på bordet. Og så ser vi rundt på familien, og så har vi en stilltiende enighet om at alt som er vondt og vanskelig, legger vi bort. Nå skal alle vise seg fra sin beste side, for sånn ville mormor ha gjort det, og sånn ville liksom . Ja. Så vi hedrer alt det vi kom fra, og så prøver vi å bære med oss den arven, det som var godt, fra forgjengerne våre. Da glemmer vi de derre. 

Marte Spurkland - 00:16:23 

Den rasistiske siden til onkel snakker vi ikke om lenger. Alt skal være fint. Det er et eller annet vakkert i det også, selv om det kan bli krampaktig og kanskje litt falskt. Vi innstiller oss på å både være vår beste utgave av oss selv og se det beste i andre. Det syns jeg er fint. Det tror jeg er en veldig nødvendig øvelse nå også, hvis vi kunne vært litt mer julete mot hverandre.   

Marianne Egerdal - 00:16:51 

Det er jeg helt enig i. Så er det noe med at jula bør ha plass til alt. Det er jo veldig mange som elsker å hate jula også. Jula er forferdelig og ensomt og dritt. 

Kaja Melsom - 00:17:03 

Det er en tradisjon, det òg. 

Marianne Egerdal - 00:17:05 

Ja. Og kanskje jeg har inntrykk litt i økende grad av at det har blitt litt trendy å disse jula. Og det må være lov. Men den er jo veldig fin også. Jeg er veldig glad i jul, jeg. Så jeg tenker . At hvis vi har rom for begge deler, så er vel det fint, liksom? At det kan være veldig vakre øyeblikk i jula, og så kan det være triste øyeblikk der også. Og det derre at det gode og det vonde går litt sånn hånd i hånd, det er jeg egentlig veldig for. 

Kaja Melsom - 00:17:35 

Men hva dypest sett, hva tenker dere? Tradisjoner, høytider, ritualer? Det blir jo strengt tatt mindre av deg. Det er mer og mer sånn mangfold, feir jul som du vil, og det er ikke så nøye med tradisjonene, mange elsker å hate dem. Men hva er det vi eventuelt går glipp av hvis neste generasjon bare legger bort hele juletradisjonen og reiser til Syden i stedet? Hva er det vi da vil gå glipp av? Hva er egentlig verdien med tradisjoner og høytid? 

Marte Spurkland - 00:18:13 

Jeg tror det har masse verdi i det. Jeg vet ikke om jeg tror på at så mange vil legge bort tradisjonene heller. Det gjør du hvis du er nødt til det. Hvis du aldri har hatt en god jul hvis jula var fryktelig fordi det var et rusproblem, eller et voldsproblem, eller kanskje sånn som Mohammed Basafer skriver om i denne boka her. Du feirer ikke jul. Det er ikke en kultur som feirer jul, og resten av samfunnet du lever i, gjør det, og det er tøft. Da må du finne på noe selv og lage dine egne tradisjoner, og det er det jo mange som gjør med hell. Men jeg tror jo at vi mennesker er på mange måter veldig tro. Vi liker følelsen av at jeg kan lodde bakover og kjenne meg litt mindre alene, enten det er at jeg tror jeg kan høre pappa synge mer på Deilig er jorden, eller at jeg husker at mormor gjorde det alltid sånn, så derfor gjør jeg det også sånn. Det gir oss en eller annen mening eller et fellesskap eller en følelse av at vi er del av noe som er større enn oss selv. Jeg ser jo mine barn, nå er jo de tenåringer, de er jo allerede tradisjonalister. 

Marte Spurkland - 00:19:09 

De minnes jo allerede sin barndoms jul, de husker på hvor fint det var. De var i godt humør alle sammen, absolutt hele tiden. Sånn som de husker det. Det har bare gått 14 og snart 18 år, og så har de den forestillingen. Jeg tror vi er skrudd litt inn på de tradisjonene, enten vi vil det eller ikke. 

Kaja Melsom - 00:19:30 

Er det noe med tiden også? Tradisjonene og høytidene representerer en slags syklisk tid hvor alt kommer tilbake. Vi er del av en rytme, naturens rytme, hvor ikke individet blir hovedaktøren, men hvor vi er del av et større kretsløp. For vi lever jo i en veldig individualistisk tid, som kanskje er også en mer lineær tid, hvor vi ser for oss at alt skal bli bedre og bedre, både på det personlige plan, og så ønsker vi det selvfølgelig også på et historieplan. Men det er jo veldig trøkk på individet at individet skal bli en bedre og bedre person. Vi skal prestere mer og mer. Da er tradisjonene en slags motvekt, som gir oss et annet syn på tid, og på at vi tilhører et større fellesskap. Hva tenker du om dette, Marianne? 

Marianne Egerdal - 00:20:30 

Jeg er helt enig. Jeg tenker at jula så er jo . For jeg har jo også barn. Og da føler jeg meg som et sånt bindeledd mellom generasjonene, liksom. Og det er på en veldig god måte, egentlig. Jeg kan jo på en måte se mamma i meg selv. Det er sånn jeg holder på i jula. Mamma som sitter og gråter sent på kveldene i adventstiden fordi hun har satt på Jussi Bjørling. Og som sitter mamma der i sofaen med blanke øyne og syns at dette er det mest rørende i hele verden. Og da jeg var i 20-åra . 

Marianne Egerdal - 00:21:24 

og så handler det jo veldig mye om å liksom . om barna mine, da. Lage en best mulig jul for dem, og egentlig også liksom ta med mye liksom fra min . 

Marte Spurkland - 00:21:43 

Og litt skummelt, for du vet jo at alt du gjør kan bli en ny tradisjon.  

Marianne Egerdal - 00:21:49 

Ja, det vet man.   

Kaja Melsom - 00:21:51 

Som man må følge opp selv. Ja. 

Marianne Egerdal - 00:21:52 

Start med sjokoladekalender år én.  

Marte Spurkland - 00:21:56 

Ligg unna gavekalender.   

Marianne Egerdal - 00:21:58 

Ikke sant. 

Kaja Melsom - 00:21:59 

Ja, ja. For det er jo mye sånne . Og kalendertradisjonen er jo også en sånn . Ja, en kommersiell tradisjon. En kommersialisert tradisjon som flettes inn i vårt behov for å videreføre det samme hvert år. Der blir jo denne trangen til tradisjoner kommersielt utnyttet, det er også et aspekt. Der må man kanskje si litt stopp. Men når vi snakker om dette med tradisjoner, tenker dere at vi som foreldre har en slags moralsk plikt til å gi? Har det i barna våre noen tradisjoner? 

Marte Spurkland - 00:22:40 

Moralsk plikt, det vet jeg ikke. Men jeg tror at det nesten uunngåelig skjer. Og så tror jeg det er mye trygghet i tradisjoner. Og kanskje det er ekstra nyttig nå i en veldig utrygg verden. Hvor det er så mye som ramler og skramler rundt oss. Og hvem vet hvordan ting ser ut neste jul. Men akkurat nå er vi her, og akkurat nå skal vi gjøre det på den måten. Og vi skal spise det som vi pleier å spise. Og mandelen kommer til å . Og så skal vi sette oss ved det bordet og gjøre sånn som vi har gjort. Det er et ankerpunkt både for barn og voksne, tror jeg. 

Kaja Melsom - 00:23:18 

Og særlig nå i disse krisetider. Ja. Men hva med motsatt vei, da? Dere skriver begge i tekstene deres at dere gjør opprør mot foreldre den jula som foreldrene har hatt. Marte, du sluttet å synge julesanger, og Marianne, du reiste til utlandet og ga blaffen og bare kom hjem på julaften og ferdig med det. Er det å gjøre opprør mot sine foreldres høytider og tradisjoner . Hva tenker dere om det? Er det noe barn og unge bør gjøre?  

Marte Spurkland - 00:24:04 

De må vel kanskje det, for å bli seg selv? For å bli den voksne utgaven av seg selv? Når Marianne sier at hennes barn passerer og ser litt undrende på henne når hun ligger på sofaen og hører Jussi Bjørling, jeg vet jo hva dine barn kommer til å gjøre om 20 år. 

Marianne Egerdal - 00:24:18 

Ja. Vi kan håpe. Vi kan håpe. 

Marte Spurkland - 00:24:21 

Men samtidig, det er jo mange slags tradisjoner. Jeg fikk beskjed fra min eldste datter i år om at det var siste gang hun gadd å være med på noe påskerebus som jeg hadde laget, i hvert fall. Det kunne jeg bare ta og glemme. At hun noen gang skulle være med på det igjen. Det var over, ikke mer. Og jeg kjente jeg ble sånn hva? Er det sant? Skal du ikke være med på? Tradisjonen som jeg har. Denne veldig gøyale rebusen som jeg har kjørt hvert år de siste årene, den gjelder ikke lenger. Og hun er sånn nei. Men da håper jeg da at om noen år så kanskje hun står der og syns det hadde vært gøy å lete etter et påskeegg. Jeg vet ikke.   

Kaja Melsom - 00:24:55 

Eller noe hun får barn. Ja, for det er jo ofte det. Unge gjør opprør med foreldregenerasjonens tradisjoner og høytid. For å kanskje komme ofte sterkere tilbake. Og det er . Ja, det handler kanskje nettopp om det du sier, Marte, at vi må bli oss selv, velge . Altså at det er først da, når man liksom velger disse tradisjonene selv, og gjør de til sine egne, da blir de identitetsbyggende og . Og man kan til og med bli fornærmet når eget avkom ikke syns at disse tradisjonene . 

Marianne Egerdal - 00:25:33 

Opprøret er kanskje litt lettere å takle i teorien enn i praksis, kanskje.   

Kaja Melsom - 00:25:38 

Ja, for ble du litt lei deg da datteren din ikke ville .  

Marte Spurkland - 00:25:41 

Ja, selvfølgelig. Kjempelei meg. På ordentlig. Veldig lei meg. Men som sagt, så . Jeg vet jo at det skal til. Hun skal bli en slags omelett, og da må hun knuse noen egg på veien. Men jeg har et håp om at hun kommer tilbake.  

Kaja Melsom - 00:25:55 

Kommer tilbake til julerebusen. Begge to, en scene i teksten, eller hver deres scene i hver deres tekster, som handler om at dere løfter hodet og ser opp mot stjernehimmelen. Og da skjer det noe i begge tekstene. Marianne, hva er det som skjer når du titter opp på stjernene i din tekst? 

Marianne Egerdal - 00:26:21 

Det som var foranledningen der, var at jeg går ut av huset med sekk på ryggen og bærer.   

Marianne Egerdal - 00:26:34 

Og så har det akkurat snødd og lagt seg sånn slaps på bakken, i en sånn nedoverbakke, som jeg da må liksom gå ned på veien, da. Og så sklir jeg, altså midt med liksom hele den oppakkingen, liksom. Og jeg skjønner det jo ikke først, ikke sant, for det er et sånt derre ordentlig dumt tryne av den typen som du liksom . Plutselig . . så ser du bare opp, og så er det hvorfor i alle dager er det stjerner der, liksom. Jeg gikk jo akkurat ned bakken, det er liksom et par sekunder som blir borte i det. Og da tror jeg at jeg var så sliten av sånn juleforberedelser og pakking og sånt. Det var liksom litt deilig å ligge der, nesten. Sånn derre . Ja, da ligger jeg her i bakken et par sekunder og ser på de stjernene, da. Og så opplevde jeg det som et øyeblikk som var på en måte veldig sånn . Fristilt fra resten, resten av livet mitt, da. For jeg er på en måte mellom to liv, liksom. Mellom det gamle livet i huset og det nye livet i leiligheten som jeg ikke helt vet hvordan skal bli, liksom. Så jeg liksom opplever det helt konkret som et sånt fysisk punkt på den veien, på en måte.   

Marianne Egerdal - 00:27:50 

Og da tror jeg jeg merka veldig godt hvem jeg er uten. All den derre julestaffasjen, på en måte. Når jeg liksom bare ligger på bakken og ser opp og er liksom . Så ble det nesten et litt sånn eksistensielt øyeblikk, da. Du møtte deg selv i stjerneglans. Ja. Og da fikk jeg faktisk en veldig sånn klar følelse av at dette kommer til å gå fint. Ja. 

Kaja Melsom - 00:28:19 

Så fint. Da jeg leste den, så tenkte jeg annerledes. Man legger inn seg selv når man . For jeg opplevde i teksten at du var veldig . At du følte en slags skyld over at det var du som gjennom å skille deg . Måtte . Var den som brøt juletradisjonen for dine to sønner. Ikke sant? For du hadde sett for deg at . Det var de en dag som skulle velge å bryte med dine tradisjoner. Men så opplevde jeg at du følte skyld, for nå er det jeg som gjennom denne skilsmissen ødelegger for tradisjonene deres. Og så tenkte jeg at når du da så opp på stjernehimmelen, så slapp du liksom det der individuelle ansvaret, og du så deg som en satt lite snøfnugg i et stort univers i kosmos. Det var min tolkning. 

Marianne Egerdal - 00:29:13 

Ja, jo men jeg tror det var det òg. Det er alle de følelsene på én gang. Men jeg tenkte jo at . Altså, jeg er veldig sånn . Hvis jeg hadde kunnet velge, så hadde jeg bodd samme sted hele livet mitt. Jeg liker veldig godt sånne faste rammer, egentlig. Så jeg brukte mye sånne krefter den høsten og den jula på å liksom akseptere, da. At sånn blir det ikke. Det skjer noen forandringer på noen punkter i livet, så det må man bare akseptere. Og jeg tror at det lille glimtet ut av meg selv på noe annet hjalp i den prosessen. At det . Ja vel, nå blir det annerledes enn du hadde tenkt, men det må på en måte . Det må gå, det òg.  

Kaja Melsom - 00:30:15 

Det gjorde det. 

Marianne Egerdal - 00:30:16 

Ja, du gjorde jo det. Det har gått. 

Kaja Melsom - 00:30:18 

Og Marte, du har også en vakker scene hvor du løfter hodet og skuer opp på stjernehimmelen. 

Marte Spurkland - 00:30:27 

Og da skal vi nok kanskje til kosmos, ja. Nei, men altså den stjernehimmelen jeg ser for meg da, er stjernehimmelen på Nordmøre. Hvor vi har hytte, da. Og vi har pleid å feire annenhver jul på hytta. Og hytta var liksom pappas . Det var der han hadde aller, aller best, og var aller mest seg selv. Og faktisk noe av det siste han sa, kanskje det siste han sa før han ikke kunne si noe mer, var at han tok meg i hånda og sa at neste jul feirer vi på hytta. Og det visste jeg jo ikke kom til å skje, det gjorde jo sannsynligvis han også. Men vi har jo fortsatt å feire jul på hytta annethvert år, på Nordmøre. Og da er det noe med at stjernehimmelen der er liksom høyere og mørkere. Og stjernene lyser da også mye sterkere enn de gjør i Oslo, hvor vi bor ellers. Så det å være ute under den stjernehimmelen, og så er det gjerne litt kaldere, lufta er litt klarere, og så har jeg det derre nærværet, da, fordi at dette er pappa sitt sted, der er han enda tydeligere, og så stjernene over, det er da jeg kan bli litt eksistensiell, eller halvreligiøs, eller hva du vil si, og føle at de stjernene der oppe driver og blinker noen lyssignaler om både at vi mennesker er ikke . 

Marte Spurkland - 00:31:39 

Vi er bare noen fnugg i universet, og . Stjernene kommer til å være der, minnene kommer til å være der. Vi er del av en eller annen sammenheng, og det er fint. 

Kaja Melsom - 00:31:50 

Følte du en kontakt med faren din? For å tippe over i det religiøse? 

Marte Spurkland - 00:31:54 

Ja, og det kan man jo si er . Nei, selvfølgelig er det ikke sånn, men jo, selvfølgelig er det sånn hvis jeg velger å lese det inn i en stjernehimmel, så ja, hvorfor ikke? 

Kaja Melsom - 00:32:15 

Hvordan har dere tatt med dere noen av de erfaringene dere gjorde dere i disse kritiske julefeiringene, videre i julefeiringene som har vært etter? 

Marianne Egerdal - 00:32:31 

Jeg er litt overraska over hvor bra det har gått. At den følelsen av julen . For nå er jo den samme som følelsen av jul var før, på en måte. Og det syns jeg nesten er litt sånn mystisk å få meg til å lure litt på hva en tradisjon egentlig er. For du kan liksom endre på ganske mye også, og likevel beholde den samme gode julefølelsen. Selv om familien har blitt annerledes, og man bor et annet sted, og så syns jeg fremdeles at . Kjernen i det, da. Er med videre. Ja. 

Kaja Melsom - 00:33:45 

For at dere har delt personlige og sterke historier med oss i Kriseklubben. Og takk også til Kristian Kongelund og Studio Gjenklang for teknisk produksjon. Dette var altså Kriseklubben, en podkast fra Human-etisk forbund. Og jeg heter Kaja Melsøm. Nå tar vi en julepause fram til 14.11. Og da er vi tilbake med en splitter ny krise. Ha det bra.