Stat og kirke

Vi jobber for en sekulær stat og et inkluderende samfunn. Det betyr at staten, offentlige institusjoner og lovverk ikke skal favorisere spesifikke religioner. 

Likebehandling kan i noen tilfeller bety at staten bør gi andre tros- og livssynssamfunn samme mulighet som kirken.

For eksempel bør andre religioner og livssyn få slippe til på lik linje med prester som samtaletilbud i sykehus, forsvaret og fengsler.

En sekulær og upartisk stat er den beste garantisten for at alle har mulighet til å praktisere sin religion eller livssyn.

Den norske kirke er fortsatt i særstilling

Norge har kommet langt når det gjelder å skille stat og religion og kirke.  Men fortsatt henger noen av Den norske kirkes privilegier og særfordeler igjen.  

Som for eksempel at:

kirken går med alle dødsbudskap på vegne av Politiet når noen dør uventet.
kirken drifter de offentlige gravplassene i nesten alle kommuner.
kirken har en særstilling i skoler og barnehager og i NRK.

kirken får mer penger fra myndighetene selv om de har stadig færre medlemmer.

Dette ønsker vi å endre.

12 av Den norske kirkes privilegier

I Grunnlovens §16 står det at «Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten».
I Grunnlovens §2 heter det at «Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv».
Grunnlovens § 4 forplikter Kongen til å «alltid bekjenne seg til den evangelisk-lutherske religion».
Grunnlovens §9 forplikter Kongen, når han tiltrer, til å avlegge en ed for Stortinget som skal avsluttes med «så sant hjelpe meg Gud den allmektige og allvitende!». Det samme gjelder prinser og prinsesser som vikarierer for Kongen (§44).
Den norske kirke mottar, som eneste tros- og livssynssamfunn, sin offentlige støtte som ordinære bevilgninger fra stat og kommuner uavhengig av antall medlemmer.
Bevilgningene øker årlig til tross for at medlemstallet stadig faller.
Kommunene har fortsatt en lovbestemt plikt til å finansiere Den norske kirke, mens alle andre tros- og livssynssamfunn finansieres av staten.
Kommunene har blant annet ansvar for oppføring og vedlikehold av nye kirker og lønn til andre stillinger enn presten. Kommunestyrene velger fortsatt representanter i de kirkelige fellesrådene.
Den norske kirke styres, som eneste tros- og livssynssamfunn, gjennom et eget kapittel i Trossamfunnsloven.
Formålet med denne særlovgivingen er å legge til rette for at «Den norske kirke forblir en landsdekkende og demokratisk evangelisk-luthersk folkekirke» (Trossamfunnsloven §10).
Den norske kirke har, som eneste tros- og livssynssamfunn, en lovbestemt rett til å arrangere valgene sine samtidig, og i umiddelbar nærhet av lokalene der offentlige valg gjennomføres (Trossamfunnsloven §13).
Ordningen i de aller fleste kommuner er at Den norske kirke forvalter offentlige gravplasser, krematorier og seremonirom på vegne av alle innbyggere.
Gravplasslovens §1 slår blant annet fast at «gravplassene er soknets eiendom».
Lov om helligdagsfred fra 1995 har som formål «å verne om det gudstjenestelige liv og den alminnelige fred på helligdager og for å gi høytiden ro og verdighet». §3 presiserer at helligdagsfreden ikke på noe sted må forstyrres med utilbørlig larm.
Lovbrudd straffes med bøter.
Kristendommen gis forrang i fellesskolen, gjennom blant annet KRLE-faget og gudstjenester i skoletiden.
17 av 48 familievernkontor i Norge drives av kirkelige stiftelser (35 prosent) og er finansiert av det offentlige.
Familievernet er en nasjonal tjeneste hvor alle som opplever vansker, konflikter eller kriser i familien kan få tilbud om behandling og rådgivning.
Alle par med barn under 16 år som skilles må gjennom obligatorisk mekling på et familievernkontor.
Meklingen skal hjelpe foreldrene med samarbeidet etter skilsmissen. Det er i overkant av 14 000 par årlig som er gjennom mekling på et familievernkontor.
Stiftelsen Kirkens familievern, som driver de fleste kirkelige familievernkontorene, fastholder en tydelig kristen forankring, og understreker at denne identiteten «må ha et reelt innhold».
Bor du et sted som dekkes av et kirkelig familievernkontor, er det hit du blir henvist uansett eget livssyn.
NRK eies av oss alle gjennom staten. De sender morgenandakter, TV-gudstjenester og radiogudstjenester.
Ingen andre tros- eller livssynssamfunn sender tilsvarende forkynnende programmer på statskanalen.
I NRK-plakaten § 18 står det at NRKs tilbud skal «gjenspeile Norges religiøse arv og mangfold av livssyn og religion i det norske samfunnet». Denne paragrafen forplikter på ingen måte NRK til å forkynne kristendom som i dag, uten noen form for redaksjonell behandling. At NRK fortsetter å gjøre dette, er deres eget valg og et tydelig tegn på den fortsatt tette koblingen mellom stat og kirke.
Samtaletjenesten ved de statlige sykehusene heter prestetjenesten, hvor så godt som alle de fast ansatte i tjenesten er prester.
Med andre ord har kirken nesten monopol.
Sykehusprestene er ansatt ved sykehusene for å gi et tilbud om sjelesorgsamtaler til pasienter, pårørende og ansatte.
Hvis noen nær dør brått og uventet, er det presten som har fått ansvaret for å overbringe dødsbudskapet.

Det er politiet som har delegert dette ansvaret til Den norske kirke. Det finnes ingen reservasjonsordning om man ikke ønsker å få budskapet fra en prest.

Hvorfor er det å skille stat og kirke viktig for oss?

Vi mener at ordningen med statskirke bør avvikles fullstendig fordi:

Staten ikke skal ha noen mening om hvilken religion eller livssyn som er best eller mest riktig.
Full religionsfrihet for innbyggerne forutsetter at staten likebehandler alle religioner og livssyn.

Befolkningen i Norge blir stadig mer mangfoldig, og stadig færre er medlem i Den norske kirke.

Stadig flere er med i andre tros- og livssynssamfunn og flere enn noen gang er ikke med i noe tros- eller livssynssamfunn.

Å ha statskirke var feil også den gang de aller fleste i Norge var kirkemedlemmer. Likevel blir det tydeligere og tydeligere i dagens samfunn at staten ikke kan fortsette med særbehandling av Den norske kirke.

Hva gjør vi for å fullføre arbeidet med å skille stat og kirke?

Både alene og sammen med andre jobber vi blant annet med å endre Grunnloven – der Den norske kirke og evangelisk-luthersk kristendom har en særstilling.

Vi arbeider for et livssynsåpent samfunn hvor folk har like muligheter og rettigheter uansett hvilken religion eller livssyn de er tilknyttet.

Dette gjør vi for å skille stat og kirke helt:

Vi deltar i samfunnsdebatten og opplyser om dagens situasjon.
Vi foreslå alternative løsninger på ordninger hvor kirken til nå har hatt en særstilling.

Vi utfordrer regjeringen og partiene på Stortinget til å endre på ordninger der kirken har privilegier.