Tro, tvil og identitet

Det var dette som lå i bunnen da Hilde Langvann, daglig leder i Hjelpekilden, innledet samtalen om tro, tvil og identitet under Arendalsuka:

Hva skjer med et menneske når hele selvbildet er bygget på lydighet, fellesskap og et mål om å være «god nok» for Gud – og man en dag ikke lenger tror?

Enten frelse eller fortapelse

I mange strengt religiøse miljøer beskrives livet som et løp med ett hovedmål: å komme til himmelen når man dør, å bli med i «opprykkelsen», eller å få del i et paradis – enten i det hinsidige eller på jorden.

Men det finnes også et alternativ som brukes som motbilde: fortapelsen. Å bli stående igjen når dommedagen kommer. Å havne i et brennende helvete. Eller å ikke bli med i opprykket. Enten frelse eller fortapelse.

Når foreldre, venner og menighet deler det samme målet, blir alt annet lett sekundært. Livet handler om å være på riktig måte – slik at man blir godkjent.

Identitet som lydighet

For å bli «god nok» forventes det ofte at man formes til et verktøy Gud kan bruke. Man blir misjonær, disippel, Guds barn, soldat i Guds hær – en som tjener Gud og fellesskapet.

Da handler ikke identiteten om hva «jeg» ønsker, men om hva Gud forventer. Lydighet, trofasthet, plikt og fellesskap blir selve byggesteinene. Evigheten ligger som en ramme rundt alt.

Konsekvensen kan være at man tilpasser seg kravene, unngår å bruke eget kompass og lærer seg å ikke stole på egen integritet. Noen kaller det en falsk identitet.

Og hvis man har lært at man ikke har verdi uten Gud: Hva skjer da når man forlater dette bildet?

Når man går ut – og blir «nyfødt»

Mange som bryter ut av religiøse miljøer beskriver at de ikke kjenner verden utenfor. Innenfor er man «beskyttet», utenfor er man «styrt av ytre krefter». Man har ofte ikke vært en aktiv del av samfunnet, og nyansene i verden utenfor kan føles overveldende.

Å bryte ut kan derfor oppleves som å bli litt nyfødt: man må bli kjent med seg selv på nytt. Hvem er jeg? Hva vil jeg? Hva er mine verdier?

Ulike veier ut av troen eller menigheten

I panelet var Seif Zakaria, Brith Dybing, Maria Stenhaug og Nancy Lystad Herz. Alle med ulike historier, men likevel med mange fellestrekk. Samtalen ble ledet av Marianne Løge, seniorrådgiver i Human-Etisk Forbund.

– Da jeg innså at jeg ikke trodde, var helvete avlyst, forteller Lystad Herz, seniorrådgiver i Human-Etisk Forbund. Hun meldte seg inn i Human-Etisk Forbund i 2015 etter en lang prosess der hun undersøkte om hun faktisk trodde på Gud.

Hun vokste opp som muslim og var i perioder mer konservativ enn foreldrene sine. Identiteten ga trygghet. Hun har vært ikke-troende i over ti år, og beskriver både oppturer og nedturer.

Hun sammenlignet prosessen med en kran og et rør: Det drypper og drypper, helt til røret sprekker og alt renner ut. Da Lystad Herz først sluttet å tro, var hun opptatt av å si det høyt.

Samtidig opplevde hun et tap av språk og kultur. Ord som «inshallah» («hvis Gud vil») var en del av dagligtalen. Å ikke kunne si det føltes som et tap, og det tok mange år før hun kunne ta eierskap til ordet igjen.

Og så var det helvetet:

Da hun innså for seg selv at hun ikke trodde, opplevde hun det som en befrielse – som om helvete ble avlyst.

Klarte ikke slutte å tro

– Jeg klarte ikke å slutte å tro – men jeg kunne ikke tro slik jeg hadde trodd, fortalte Dybing, om en bakgrunn fra pinsekarismatisk sammenheng, og et miljø som etter hvert ble enda mer karismatisk og krevende.

Hun beskrev en opplevelse av aldri å være «kristen nok». Det førte til psykiske belastninger, angst og depresjon. Hun klarte ikke å slutte å tro, men kunne heller ikke fortsette med den troen hun hadde.

I ettertid har hun utdannet seg til psykiatrisk sykepleier og jobbet mye med problematikken. Hun har vært tilknyttet Hjelpekilden siden høsten 2013 og sitter i styret.

Hun fortalte også om dommedagsfrykt i karismatiske miljøer: at Jesus kunne komme tilbake når som helst, og at bare de «rette troende» ble tatt med. Predikanter kunne male sterke bilder av helvete og fortapelse.

Vendepunktet kom da hun møtte en sykehusprest som representerte en helt annen måte å tro på – en tro som ga ro og trygghet, og en opplevelse av å være «god nok».

Utstøtt fra Jehovas vitner

Stenhaug vokste opp som Jehovas vitne og tok tidlig valg som bandt henne tettere til menigheten.

Da hun var rundt 30, ble hun utstøtt etter langvarige utfordringer. Hun beskriver at hun fortsatt ikke vet hva hun tror.

Hun fortalte om konsekvensene av eksklusjon: total sosial avskjæring, tap av nettverk og venninner hun hadde delt hele oppveksten med. Med to små barn ble tomrommet ekstra tydelig.

Hun var heldig som kunne beholde kontakten med foreldrene, men mistet store deler av fellesskapet.

Internett, krig og frykten for helvete

Zakaria vokste opp i Damaskus i Syria og kom til Norge som 17-åring. Han kom som ikke-troende, men beskriver hvordan han allerede som 14-åring opplevde at det han lærte på internett var mer overbevisende enn det han hadde lært om Gud.

Som en av de første årskullene med tidlig internettilgang, fikk han gjennom digitale møter ny kunnskap og nye perspektiver.

Han beskrev også frykten som kan følge med å ta steget ut av troen: følelsen av at man kan «brenne i helvete» hvis man forlater religionen.

I Norge har han jobbet som tolk og møtt mange ungdommer som mister troen eller ikke vil praktisere slik familien forventer. I mange tilfeller blir man ikke lenger en del av familien.

Tomrommet etter troen

Hva fyller man tomrommet med når man mister fellesskapet, språket, ritualene – og kanskje hele identiteten?

For Stenhaug kom et nytt nettverk gjennom studier, etter bare noen måneder. Hun trodde lenge at hun skulle tilbake, men begynte å tenke kritisk. Gradvis gikk det opp for henne at ikke alt hun hadde lært nødvendigvis var sant.

Lystad Herz beskrev hvordan hun fylte tomrommet med kunnskap og etter hvert bygget en egen filosofi og egne verdier – rangert slik hun selv ønsket.

Zakaria pekte på lyrikken, musikken og diktene om Gud og kjærlighet som en essensiell del av arabisk kultur, uavhengig av tro.

Tro som kultur – og hensynet til familien

Flere var inne på at tro ikke bare handler om overbevisning, men også om kultur, familie og sosial tilhørighet.

Lystad Herz fortalte at hun ikke sa til besteforeldrene – som nå er borte – at hun ikke trodde. Det var et hensyn til foreldrene. Hun var åpen med foreldrene, men det ble vanskelig da hun fikk et brev i posten etter at hun hadde meldt seg inn i HEF.

Zakaria beskrev noe lignende: Selv om han hadde «opprør» i Norge, valgte han å ikke gjøre det offentlig av hensyn til bestemoren. Han ville ikke gi henne angsten for at barnebarnet skulle være «fortapt». Dermed begrenset han sin egen ytringsfrihet.

Sorg, skyld og sosial kontroll

Stenhaug fortalte om skyldfølelse og sorg – både for seg selv og for barna. Når man bryter ut, mister man ikke bare egne venner, men også barnas nettverk.

Dybing fortalte om sårbarhet i ungdomstiden og hvordan behovet for trygge voksne og et fellesskap kunne gjøre et religiøst miljø ekstra tiltrekkende. Hun delte også en alvorlig erfaring med overgrep i menigheten, og hvordan skam- og syndsbegreper kan forsterke traumer.

Å ta med seg det gode

Samtalen handlet ikke bare om brudd og tap, men også om det man kan bevare.

Lystad Herz beskrev at hun etter hvert ble mindre bombastisk, og at frihet ikke bare handler om å være i opposisjon. Gjennom arbeidet i HEF og møter med mennesker med ulik tro, har hun fått en nærmere kontakt med kultur og tradisjon – og sett at fellesskap kan eksistere uten at man deler trosgrunnlaget.

Maria sa at hun ikke nødvendigvis sitter igjen med mange «gode ting», men at nestekjærlighet og etiske rammer har vært verdifulle.

Zakaria trakk frem ydmykhet og kjærlighet som verdier han også møtte i norske menigheter, da han ønsket å lære om tro i en friere og demokratisk ramme.

Dybing oppsummerte også reisen.
– Jeg har ikke sluttet å tro, men troen er ikke den samme. Den ble en «vond tro» som skapte indre konflikt. Vendepunktet var å oppdage at det går an å tro på en måte som gir trygghet – trygghet i at man er god nok, og at andre mennesker også er gode nok.

Et standpunkt som kan koste

Lystad Herz minnet om at det å forlate religion kan ha en reell kostnad – og i mange land også en livsfare. I flere land er det ulovlig å forlate religionen, og noen steder kan man bli drept.

Derfor er det også en kostnad å snakke høyt om et standpunkt som mange er uenige i. Samtidig er det nettopp dette samtalen handlet om: å finne en ny vei, bygge en identitet som tåler tvil, og skape rom for mennesker som står midt i bruddet mellom tro, kultur og egen integritet.


Tekst: Øyvind Bischoff Mangerud
Alle bilder: Kristoffer Løge Hedman

Om Hjelpekilden

• Hjelpekilden er en organisasjon som gir hjelp og støtte til mennesker i religiøse bruddprosesser.

• Blant tilbudene er chat, forum, turgrupper, samtalegrupper og kontaktperson.

• Mer informasjon:  https://www.hjelpekilden.no/