Hopp til hovedinnhold

Valgte Humanistisk begravelse for å feire morens liv

Resultatet ble en gravferd som gjenspeilet morens fargerike vesen.

Må en begravelse alltid være trist og innenfor faste rammer? Det var spørsmålet Elisabeth og søsknene stilte seg da de skulle planlegge begravelse; først for faren, så for moren.

Elisabeth har jobbet som gravferdstaler for Human-Etisk Forbund i lang tid. For henne og søsknene føltes det riktig å arrangere begravelsen på egenhånd. I tråd med foreldrenes ønske ble de begge gravlagt humanistisk.

– Det er jo det siste vi gjør for foreldrene våre. Vi ønsket at begravelsen skulle speile dem og hva de stod for.

Hva vil de andre si?

Elisabeth innrømmer at tvilen var til stede begge gangene de arrangerte begravelse. Å gå utenfor de «faste rammene» førte med seg mange tanker. Ville venner og familie reagere?

– Vi var litt engstelige for at mor og fars gamle venner skulle synes det var utidig. Men vi ble enige om å ikke bry oss for mye om det. Dette skulle gjøres for foreldrene våre.

Elisabeth beskriver faren som festlig og glad i musikk. Nettopp derfor var munter musikk en viktig del av seremonien.

– I begravelsen var det som om far var i rommet, det var virkelig i hans ånd, forteller hun i ettertid.

Også da de skulle planlegge morens begravelse ett års tid senere, var de opptatt av at den skulle være i tråd med hvem hun hadde vært: fargerik, gledesspredende og realitetsorientert. 

Humanistisk begravelse i knallfarger

Der faren hadde hatt et tydelig ønske om en spesiell, uhøvlet kiste, hadde moren ingen ønsker. Søsknene kjente likevel at de ikke ville velge en tilfeldig kiste. Valget falt på en knallrød variant. Et utradisjonelt valg, men helt riktig i denne sammenheng.

Morens begravelse var gjennomsyret av hennes livlige vesen. Seremonien bestod av sanger som «Que Será, Será», «Lille vakre Anna» og «hva var vel livet uten deg». Programmet gjestene fikk utdelt var rødt.

Morens sans for estetikk gjenspeilet seg også i seremonien, blant annet i den fargerike blomsterkransen i gult, rosa og rødt.

Skryt fra alle kanter

I etterkant av begravelsen tok mange av foreldrenes venner kontakt. Det var slettes ingen grunn til å være redd for at begravelsen skulle oppleves som upassende. I stedet skrøt de hemningsløst av seremonien.

– En av mors gamle venner sa at det var som om mor var i rommet, sier Elisabeth.

Også de mest religiøse bekjentskapene var positive. – Det handler jo ikke om kampen om kirken og noe annet, men om å kunne velge seremonier som blir en bedre feiring av et liv, sier Elisabeth og fortsetter:

– Jeg tror det er rom for å utvide rammene for hvordan en begravelse kan være.

En siste skål

Begravelsen var en feiring av det livet foreldrene hadde levd, men Elisabeth er tydelig på at det triste også fikk plass.

– Sorgen var der, men det var godt å kunne planlegge noe lystig. Det er jo ofte slik med sorg; gråt og latter går hånd i hånd. Jeg tror vi fikk vist frem hele spekteret.

Ettersom moren var vinelsker, fikk vin en helt spesiell plass i begravelsen. Året før hun gikk bort, hadde hun fått en vinflaske av Elisabeths døtre.

Vinflasken hadde en spesialdesignet etikett og druen ble beskrevet slik barnebarna beskrev bestemoren: «Søt og rund. Passer til et hvert kjøkkenbord og en lang samtale».

Med de ordene tok familien en siste skål for Anne Lise Smith.

Bestemors winery. Foto: Privat.