Møt konfirmasjonskursleder Karethe

Karethe Hoft Solstad hadde sin egen konfirmasjon i 1993, og hun husker tilbake på en super tid og et enkeltt valg. Hun konfirmerte seg borgerlig (som det het da) i regi av Human-Etisk Forbund.

– Valget var enkelt. Jeg har aldri hatt noen tro, og det å konfirmere seg i kirken egentlig ikke var noe alternativ forteller Solstad.

Forventningene hun hadde, handlet ikke om å «komme seg gjennom» et kurs, men om å få noe ut av det. Hun ville ha det kjekt, lære noe, få nye impulser og kanskje utfordre noen tanker og holdninger.

Det er en beskrivelse som peker på kjernen i humanistisk konfirmasjon: at ungdom skal få rom til å reflektere, diskutere og øve på å tenke selvstendig.

# Kurskvelder med puls: diskusjoner, bevegelse og en kursleder som lyttet

Det Karethe husker best fra kurset er stemningen og menneskene. Hun hadde en ung kursleder hun beskriver som «skikkelig kul» – en voksen som var interessert i hva vi tenkte og mente, og som la opp til gode reflekterende samtaler og diskusjoner. I gruppa var hun sammen med et par gode venninner og flere fra klassen, men også noen de ikke kjente fra før.

– Det likte jeg godt. Vi ble godt kjent, og vi hadde det utrolig kjekt sammen undervegs i kurset.

Hun ser for seg at gruppen nok var en håndfull.

– Vi diskuterte, reflekterte og bråkte sikkert mer enn jeg husker nå. Vi var en livlig gruppe, og kurslederen var antakelig litt sliten etter enkelte av kveldene, forteller Karethe.

Samtidig var det nettopp det aktive opplegget som traff henne:

– Vi hadde mange aktive opplegg, der vi brukte rommet, var ute, og beveget oss. Vi satt lite stille, og det passet meg veldig godt. Etter kurset satt jeg igjen med en følelse av at vi unge også hadde verdi, og at det vi mente, hadde noe å si. Det var en viktig erfaring. Og kurslederen var god til å gi oss den følelsen.

# Seremonien i Sandvika rådhus

Der kurset er fylt av mange små øyeblikk, står seremonien fram som et tydelig minne.

– Seremonien husker jeg veldig godt, forteller Karethe. Den var i Sandvika rådhus i 1993.

Karethe ble selv spurt om å holde konfirmanttalen, men hun takket nei.

– Kurslederen vår spurte meg om jeg hadde lyst, men ulikt meg takket jeg nei.

Feiringen fortsatte hjemme, med et koldtbord som var alt annet enn improvisert.

– Selskapet var hjemme, med koldtbord som mamma, mormor og farmor hadde forberedt i dagevis. Bunaden min hadde mormor sydd til mammas konfirmasjon. Nå gikk den i arv til meg.

Og arven stoppet ikke der. For to år siden var det Karethes eldste datter som fikk bunaden til konfirmasjonen sin.

Karethe husker at hun ble litt overveldet av alle talene.

– Det ble nesten for mange fine ord for en 15-åring. Talene har jeg fortsatt spart på. De er skrevet for hånd av de som holdt dem, så de er et kjært minne. De ligger i en kiste jeg fikk av foreldrene mine. Kista er ikke veldig stor. Den er ment å være en plass til de aller mest dyrebare skattene jeg vil ta vare på.

# Hvorfor hun ble kursleder for konfirmasjon

Når Karethe forklarer hvorfor hun selv ble kursleder, går hun rett tilbake til den unge kurslederen hun møtte som konfirmant.

– En stor del av grunnen til at jeg ble kursleder, var min egen kursleder. Hun var en stor inspirasjon, en som gjorde en forskjell i ungdomstiden vår.

Hun beskriver motivasjonen som både idealistisk og jordnær:

– Det å være en ung voksen, som kanskje kunne gjøre en liten forskjell i en ungdoms liv, synes jeg var en motiverende tanke. I tillegg virket det rett og slett som en gøy ekstrajobb.

Karethe har vært kursleder siden 2002, og hun har hatt grupper mange steder: Oslo, Asker, Bærum, Bergen, Os, Askøy og Voss. Hun peker på at hun selv har endret seg.

– Jeg har blitt eldre, og jeg har lært mye underveis. I tillegg har jeg fått foreldreperspektivet, da jeg selv har hatt konfirmant, og jeg har også en konfirmant neste år.

Hun beskriver hvordan referanser og dilemmaer endrer seg. Hun konkretiserer tidslinja med to tydelige kontraster:

– De første konfirmantene mine hadde ikke mobiltelefon. De siste har ikke eller har et begrenset forhold til 22. juli. I tillegg er det en del kulturforskjeller i selve høytidsmarkeringen: I Oslo rådhus var det et hav av drakter fra alle mulige land og kulturer, dresser, dongeribukser, korte og lange kjoler, alt var festtøy, mens på Voss har alle jentene og nesten alle guttene bunad. Det er fortsatt sterke stedbundne tradisjoner og kulturforskjeller i Norge, og de vises tydelig når høytider skal markeres.

# Råd til konfirmantene

Karethes råd til dagens konfirmanter er både praktisk og varmt. Hun ber dem være til stede:

– Vær aktiv på kurskveldene, ha et åpent sinn, og lytt til det dine medkonfirmanter sier. Kanskje får du noen nye tanker, lærer noe, og kanskje får du nye venner.

Samtidig er hun tydelig på holdninger i diskusjoner og hvordan en skal være overfor hverandre.

– Respekter andre meninger enn dine, vær gjerne kritisk, men ikke ufin. Er det noen på kurset ditt som alltid kommer alene, står alene i pausen, og setter seg alene i rommet? Kan du sette deg sammen med den og prøve å slå av en prat? Slå følge et stykke hjem? Kanskje akkurat den ungdommen trenger at noen ser den. Det kan være deg. Du kan gjøre en forskjell for et menneske. For et menneske kan det bety alt.

Til foreldre og foresatte som vurderer humanistisk konfirmasjon, anbefaler Karethe å være aktivt nysgjerrig.

– Vær nysgjerrig, og spør ungdommen din om hva de gjør på kurskveldene. Bruk gjerne kursmateriell og -tekster som utgangspunkt. Bla i boka de får, les tekstene, og reflekter sammen om det som står der. Det kan komme fine samtaler ut av det.

Den erfarne kurslederen minner også om muligheten for tilrettelegging under kurstiden.

– Har konfirmanten din behov for tilrettelegging? Husk å si fra om det ved påmelding, slik at Human-Etisk forbund kan ta kontakt, få informasjonen de trenger, og formidle den videre til kursleder. Da kan kursleder forberede seg, og lage en god kurskveld for alle.

# Er det annerledes å være konfirmant nå?

Karethe tror mye er gjenkjennelig på tvers av generasjoner.

– Jeg tror det er mye likt. Men tempoet er høyere, alt går litt fort i dag. Ungdommene skal henge med på sosiale medier, få med seg det som skjer, ikke gå glipp av noe.

Samtidig mener hun at selve konfirmasjonstiden fortsatt handler om det samme: «skape gode verdier, refleksjoner og å tenke kritisk». Hun beskriver ungdomstida som krevende og formende, med et språk som både er direkte og omsorgsfullt:

– Det å være ungdom er fortsatt en jobb i seg selv, en jobb i endring. På innsida er det lett kaos, frontallappen er på ingen måte i vater, og man vil gjerne så mye, samtidig som man også vil være barnet man er, ikke helt gi slipp på de hjemme, samt å være trygg.

– Det er en spennende, utfordrende og formende tid. Og heldige er vi som har fått ta del i den!