Utøya-besøk på tvers av tro og livssyn: – Vi kan alle bli ekstreme
Forent i et ønske om fellesskap, forståelse og forandring, besøkte Human-Etisk Forbund (HEF) Utøya sammen med mennesker fra ulike trosretninger og livssyn. – Den ubehagelige sannheten er at vi alle kan bli ekstreme, sa Didrik Søderlind.
Livssynsrådgiveren i HEF besøkte den terrorrammede øya side om side med kristne, jøder, muslimer, buddhister, hinduer og andre livssynshumanister. I sin tale understreket Søderlind at alle religioner, livssyn og politiske ideologier har potensiale for ekstremisme.
– Om vi skal bekjempe det som skjedde på Utøya må vi begynne med oss selv. Vi må kjenne igjen den ekstreme fristelsen i det vi selv tror på, og vi må stå i mot, sa han.
# Still kritiske spørsmål til de mest overbeviste
Søderlind brukte egen overbevisning som livssynshumanist som eksempel.
– Mitt livssyn heter humanisme. Det kan fremstå som et selvgodt navn, og våre dokumenter er fulle av flotte formuleringer om demokrati, menneskeverd og mangfold, sa han og fortsatte:
– Men vi har likevel hatt bånd til spredere av rasisme.
Han nevnte Arne Tumyr og Johan Galtung som eksempler. Førstnevnte hadde bakgrunn som fylkesleder i HEF før han ble sentral i SIAN. Galtung ble i sin tid gitt Humanistprisen, før han etter hvert markerte seg med kontroversielle uttalelser knyttet til både antisemittisme og konspirasjonsteorier.
Søderlind utfordret de fremmøtte til å stille kritiske spørsmål til både oss selv og de i eget miljø som er mest overbeviste om å ha rett.
– Om vi er mange nok kan vi bygge opp et bolverk mot ekstremismen i våre egne miljøer.
Les hele talen nederst i saken.
# Livssynsåpen pilegrimsvandring
Utøya-besøket var det første i pilegrimsprosjektet "Nasjonal Sår", initiert og ledet av stiftelsen Areopagos. Gjennom livssynsåpne vandringer til steder preget av terror, søker deltakerne å vise solidaritet med ofrene, samt mer kunnskap og perspektiver som kan bidra til positiv forandring.
Ann Kristin van Zijp Nilsen, dialogprest i Areopagos, ledet prosjektets første tur.
– Terror gror jo i jordsmonnet der det finnes mistenksomhet, ensomhet og splittelse. Og det å gjøre ting som motvirker det, det er meningsfylt, sier hun til NRK.
I mai 2025 går vandringen til den jødiske synagogen i Oslo.
Les hele talen til Didrik Søderlind:
Å snakke om terroren som skjedde på Utøya handler ofte om å putte det i en sekk. For ekstremisme som leder til terror er noe «de andre» står for, det er noe som aldri kan hende i vår egen leir.
Men den ubehagelige sannheten er at vi alle kan bli ekstreme.
Alle religioner, alle livssyn, alle politiske ideologier har i seg en spire til ekstremisme. De har veier til ekstremisme.
Prosessen med å bli ekstrem kan være enkel: Slutt å stille spørsmål ved det du selv tror på. Det sparer du mye tid og energi på, som du så kan bruke til å diskvalifisere alt som kommer fra folk du er uenig med.
Du har bare rett, de andre tar bare feil.
Neste trinn er å mene at de som tror annerledes enn deg selv ikke gjør det fordi de er overbevist om at det er rett og riktig, men fordi de er dårlige mennesker. Kanskje mener de ikke det de sier i det hele tatt, men lyver bevisst. Muligens fordi de er betalt av onde krefter.
Prikken over i’en blir å anse seg selv som et offer, under angrep fra folk som ikke bare vil deg vondt men vil fjerne deg helt.
For når du er under angrep, har du en selvfølgelig rett til å forsvare deg. Slik blir dine handlinger til ren nødverge.
Og da blir det meste lov.
Jeg jobber i Human-Etisk Forbund. Mitt livssyn heter humanisme. Det kan fremstå som et selvgodt navn, «se så gode vi er!» Våre dokumenter er fulle av flotte formuleringer om demokrati og menneskeverd og mangfold.
Men vi har hatt bånd til to av Norges skumleste spredere av rasisme. Arne Tumyr, som var sentral i SIAN hadde bakgrunn som fylkesleder hos oss. Johan Galtung fikk vår Humanistpris, og brukte senere en nazistisk pamflett som kilde for angivelig jødisk makt over mediene.
Jeg tenker mye på dette, fordi jeg mener at om vi skal bekjempe det som skjedde på Utøya må vi begynne med oss selv. Vi må kjenne igjen den ekstreme fristelsen i det vi selv tror på, og stå i mot.
Vi må også innse at vi har et ansvar for våre egne omgivelser.
Som ansatt i verdens største humanistorganisasjon, med en lang religionskritisk tradisjon har jeg et særlig ansvar til å si fra når religionskritikk går over stag, blir dehumaniserende og stigmatiserer minoriteter.
For det vet vi er farlig. Vi har fasit på det, alt for mange fasiter.
Å ta dette ansvaret er ikke alltid en hyggelig jobb. Det innebærer å stille kritiske spørsmål til dem som er mest overbeviste om at de har rett, og gjerne har mange fans.
Men det er en jobb som må gjøres. Og om vi er mange nok kan vi få resultater. Om vi er mange nok kan vi bygge opp et bolverk mot ekstremismen. Hver i vårt eget miljø.
Vi i Human-Etisk Forbund har ikke noen bønner eller hellige tekster å trekke frem ved en slik anledning som denne. Men en tekst som betyr mye for meg er nasjonalsangen vår, og der står det
«Som fedres kamp har hevet
det av nød til seir,
også vi, når det blir krevet,
for dets fred slår leir.»
