Menneskerettighetene som humanistisk kulturarv
– Menneskerettighetene kan ikke overleve uten vår aktive støtte. De er ikke noe som eksisterer uavhengig av oss mennesker, men noe vi har blitt enige om, noe som er verdt å forsvare, og noe som er verdt å kjempe for, sier Arnfinn Pettersen.
Humanismen har ingen hellige tekster. Men det nærmeste vi kommer er nok FNs menneskerettighetserklæring, eller "FNs verdenserklæring om menneskerettigheter", som er det formelle navnet.
I likhet med den internasjonale humanistbevegelsen selv, ble erklæringen til i årene etter Andre verdenskrig, med krigens grusomheter, Holocaust og Stalins utrenskninger ferskt i minnet. Ønsket om å forhindre at noe slikt skulle skje igjen, var en sentral drivkraft for begge prosjektene.
Menneskerettighetene er ikke eviggyldige. De er et sett med etiske verdier vi er blitt enige om, og i seg selv ikke juridisk bindende for noen.
Men erklæringen ga opphav til en rekke andre konvensjoner, som er juridisk bindende for de som har sluttet seg til dem. Blant dem er om Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK), den amerikanske menneskerettighetskonvensjonen (ACHR), og den afrikanske menneskerettghets-pakten.
FN selv har også vedtatt en rekke egne konvensjoner, som er juridisk forpliktende for de som har sluttet seg til dem. Blant dem er "FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for rasediskriminering", fra 1965, "FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for diskriminering av kvinner", fra 1979, og "FNs konvensjon om barnets rettigheter", fra 1989.
Alle med tilknyttede domstoler.
Tanken om at mennesker har rettigheter bare i kraft av å være mennesker, var ikke i seg selv ny. Men i arbeidet med FNs menneskerettighetserklæring la noen nyvinninger viktige premisser for at sluttresultatet ble så godt som det ble.
I sin streben etter å finne en felles grunn, styrte man unna enhver referanse til det overnaturlige som legitimering av rettighetene. De gjentok ikke forsøket deres forgjengere i opplysningstiden gjorde på å finne en eviggyldig kilde til disse rettighetene, være seg i gud eller i naturen.
En viktig grunn til det, var at noen av nøkkelpersonene i dette arbeidet var prominente humanister. Blant dem var forfatteren HG Wells, som under Andre verdenskrig skrev boken "The Rights of Man", med undertittelen "What are we fighting for?".
En annen var Julian Huxley, UNESCOs første direktør, som i 1952 også var en av stifterne av International Humanist and Ethical Union, organisasjonen som i dag heter Humanists International.
Andre erklærte humanister sentralt i arbeidet var Eleanor Roosevelt og den konfusianske humanisten Dr. Peng-chun Chang.
De konstaterte at vi alle er medlemmer av "menneskehetens familie" og arbeidet sammen med så vel sekulære som religiøse kolleger, fra ulike etniske og nasjonale bakgrunner. Sammen forankret de menneskerettighetene i erklæringens første artikkel:
"Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd."
Ved å gjøre den enkeltes verdighet og likeverd, sammen med med vår fornuft og samvittighet, til menneskerettighetens utgangspunkt, etablerte de en forståelse av at menneskerettighetene ikke er noe som eksisterer forut for menneskeheten selv, men tvert imot følger av vår felles menneskelighet.
# Alle har forpliktelser overfor fellesskapet
Kombinert med understrekingen av rettighetenes universalitet – at de gjelder for alle – etablerte dette en ny og utvidet forståelse av likeverd.
Artikkel 2 fastslår at "Enhver har krav på alle de rettigheter som er nevnt i denne erklæring, uten forskjell av noen art, f. eks. på grunn av rase, farge, kjønn, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, eiendom, fødsel eller annet forhold."
Denne tydelige stillingstagenen mot enhver form for diskriminering, er en av erklæringens nyvinninger, og opphavet til alle senere lovgivninger mot slik diskriminering. Ikke minst slik de kommer til uttrykk i FNs egne konvensjoner, som de som er nevnt over.
Erklæringen var også tydelig på at vi mennesker ikke er frittstående individer, frakoblet fra enhver form for samfunn. Erklæringen understreker at vil alle har forpliktelser overfor fellesskapet, og at ingen av oss kan leve gode liv uavhengig av andre mennesker. Dette dannet grunnlaget for at økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter alle er gitt likeverdig tyngde i erklæringen. Friheten til å sulte er ingen frihet i det hele tatt, og absolutt ikke verdig.
Erklæringen holder myndighetene i hver enkelt stat ansvarlig for å opprettholde dens standarder. Men erklæringen er rettet til "hvert individ og hver samfunnsmyndighet", som oppfordres om at de "med denne erklæring stadig i tankene, skal søke gjennom undervisning og oppdragelse å fremme respekt for disse rettigheter og friheter".
Det er med andre ord ikke bare stater som oppfordres til å fremme og etterleve menneskerettighetene, men hver enkelt av oss som oppfordres til "å fremme respekt for disse rettigheter og friheter".
Menneskerettighetene kan ikke overleve uten vår aktive støtte. De er ikke noe som eksisterer uavhengig av oss mennesker, men noe vi har blitt enige om, noe som er verdt å forsvare, og noe som er verdt å kjempe for.
Les mer: