Hopp til hovedinnhold

Religionskritikk

Hva er religionskritikk?

Religionskritikk er kritikk av religion og religionens praksiser.

Religionskritikk kan være:

Religionskritikk kan gjøres på mange måter.

Det kan være en artikkel eller en avhandling, men det kan også være en karikatur eller en latterliggjøring. Den kan være saklig og velfundert, men den kan også være usaklig og latterliggjørende – eller rent ut tåpelig og idiotisk.

Hvorfor er religionskritikk viktig for oss?

Religionskritikk har alltid stått sentralt i humanismen.

Det er fordi humanismen vokste frem i og til dels som en reaksjon på et samfunn der religion var den etablerte måten å forstå verden og menneskenes plass i den på.

Vi mener at religionskritikk er en grunnleggende rettighet i et demokratisk samfunn og går inn under ytringsfriheten. Det finnes ingen grunner til å gi religiøse følelser eller institusjoner noe særskilt vern.

Det er viktig at det er rom for religionskritikk i et samfunn, men all religionskritikk er ikke nødvendigvis prisverdig. Vi vil alltid forsvare retten til blasfemi til å håne og latterliggjøre religion. Det betyr ikke at vi nødvendigvis mener innholdet i ytringen er prisverdig.

Hvem kritiseres – kirken eller staten?

«Hvorfor kritiserer dere alltid kristendommen og aldri islam?» Dette er et spørsmål vi fra tid til annen får, men det stemmer ikke at vi «alltid kritiserer kristendommen».

Det stemmer at vi er imot statskirke, KRLE-faget og gudstjenester i skoletiden. Grunnen til at vi er imot dette, er fordi vi mener alle religioner og livssyn skal behandles likt. Ikke fordi vi "ikke liker kristendom".

Det vi kritiserer, er særbehandling av Den norske kirke og privilegiene de får i det norske samfunnet. Men dette er ikke en kritikk av kristendommen som sådan. Kritikken retter seg mot staten.

Det er forskjell på å kritisere selve det religiøse trosgrunnlaget noen har, og kritisere religionens konsekvenser. Konsekvenser kan for eksempel være når religion brukes som et maktmiddel som fører til tvang og undertrykkelse.

Vi, som organisasjon, har aldri gått ut og kritisert det religiøse trosgrunnlaget verken i kristendommen, islam eller andre religioner. Det man kan si, er at vi kritiserer de religiøse trosdogmene indirekte ved ikke å slutte oss til dem.

Når vi kritiserer religion er det alltid det som handler om religionens negative konsekvenser.

Og her er det ikke kristendommen som har fått mest kritikk av oss de siste årene. Det er islam.

Hva er god religionskritikk?

Vi har drevet med religionskritikk siden vi ble opprettet i 1956, så man kan si at vi har ganske god erfaring på dette teamet.

I 2019 laget vi noen råd for hvordan en humanistisk religionskritikk bør utformes for å virke konstruktive, velinformerte, verdiforankrede, rettighetsbaserte og bevisste på både mangfold og makt.

Her er våre 11 råd for god Humanistisk religionskritikk:

  1. Humanister står i en religionskritisk tradisjon, enten de bare sier de ikke tror på en gud eller aktivt kritiserer religion. Men ikke all religionskritikk er like humanistisk.

  2. Humanister plikter å forsvare det sekulære samfunnet fra religiøse grupper som undergraver demokrati, rettsstat eller menneskerettigheter ved å underlegge politikken religiøse begrensninger og forordninger.

  3. Humanister må samtidig være bevisste på maktforhold. Det er forskjell på å kritisere en majoritetskirke og en utsatt etnisk-religiøs minoritet, i tillegg er det forskjell på religionskritikk og kritikk av statlig forskjellsbehandling av livssyn. Humanismen er ikke lenger en opprørsbevegelse, men del av den norske hovedstrømmen. Dette gir makt – og med makt følger ansvar. 

  4. Mens noen kamper haster, kan andre vente. Å se forskjellen på dem krever at prinsipper veies mot hverandre og mot en mangefasettert og uoversiktlig virkelighet.

  5. Ingen sider ved religion er hevet over kritikk. Men humanister bør bygge allianser med, og støtte, religiøse mennesker som fremmer etiske og vitenskapelige verdier innad i religionene, heller enn å kritisere dem for at de ikke er enige med oss i ett og alt.

  6. En humanistisk religionskritikk må være i tråd med humanistiske verdier. Et livssyn som setter mennesket i sentrum innebærer en forpliktelse til ikke selv å bruke, og tydelig å ta avstand fra, dehumaniserende språkbruk og argumentasjon. 

  7. Noen ganger er religionskritikk en etisk forpliktelse. Når religiøse praksiser på en utilbørlig måte innskrenker enkeltmenneskers frihet, krenker deres grunnleggende rettigheter eller brukes til å legitimere grove overgrep, er det humanisters plikt å si fra. 

  8. Religionskritikk bør fremføres på en konstruktiv måte. Noen ganger kan et vennlig ord være det som skal til for at kritikken blir lyttet til, både hos de vi kritiserer og i den allmenne befolkningen.

  9. En humanistisk religionskritikk er velinformert. En bevegelse som står for vitenskap og rasjonell undersøkelse av verden, må etterleve disse idealene også når den kritiserer religion. Dette gjør humanismens religionskritikk sannferdig, og dermed mer slagferdig. 

  10. Humanister bør ha et kritisk blikk på hvilken informasjon de stoler på, og ikke ukritisk spre påstander om religioner eller religiøse mennesker bare fordi noen sier noe som bygger opp under våre fordommer.

  11. En humanistisk religionskritikk må være lydhør for motargumenter, og skal ikke kritisere religiøse enkeltmennesker, men heller uheldig systematisk religionspraksis. «Humanister oppfordrer til kritisk granskning av alle ideer og oppfatninger, også våre egne,» slik det slås fast i Nordisk humanistmanifest 2016.